Amerikansk og kinesisk militært personell deltar på en avslutningsseremoni for øvelsen «Disaster Management Exchange» nær Nanjing, Jiangsu-provinsen, Kina 17. november 2018. Foto: Reuters / Aly Song.
annonse
annonse

USA og Kina har lenge vært på kollisjonskurs, men nå begynner Washington å få sine nærmeste engelskspråklige allierte med på laget. En ny kald krig virker unngåelig.

Det bilaterale forholdet mellom USA og Kina har vært på en sterk nedadgående trend i flere år, men nærmer seg nå bristepunktet etter de fleste målestokker. Teknologikappløp, militær rivalisering, coronaviruskrisen og situasjonen i Hongkong er kun noen brennpunkter som tærer på forholdet. Snakket om en ny kald krig blir stadig høyere og mer utbredt i begge land – ikke bare i sikkerhetspolitiske sirkler, men også i større og større grad i media.

Lenge gjorde USAs nærmeste engelsktalende allierte – Canada, Australia og Storbritannia –sitt ytterste for å holde seg vekk fra den pågående rivaliseringen og beholde et godt forhold til begge land. Men i kjølvannet av coronavirus-pandemien og Beijings nye nasjonale sikkerhetslov i Hongkong, begynner nå en mer samlet front mellom de viktigste engelsktalende landene – kjent som «anglosfæren» – å oppstå mot Kina.

annonse

Enn så lenge har EU og Norge klart å holde seg utenfor rivaliseringen, men hvis forholdet mellom Beijing og anglosfæren forsetter å forverre seg og utvikler seg til en ny kald krig, vil det være umulig å holde seg nøytrale på sikt.

Finanskrisen

Kina begynte først for alvor å gradvis utfordre den USA-ledete liberale verdensordenen i kjølvannet av Den globale finanskrisen i 2008-2009. Mens krisen rammet vestlige økonomier hardt, slapp Kina i stor grad unna de verste økonomiske konsekvensene. Den fremtidige maktbalansen mellom Kina og Vesten ble derfor så å si snudd opp ned over natten.

annonse

Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen

I takt med økonomisk kollaps, sank attraktiviteten til Vestens liberale demokratiske samfunnsmodell voldsomt i øynene til maktinnehaverne i Beijing. Det kinesiske kommunistpartiet fikk da økt selvtillit og et nytt driv til å stake ut sin særegne politiske vei – definert som «sosialisme med kinesiske karakteristikker» i Kina, eller statskapitalisme i Vesten.

Selv om Kina muligens alltid har hatt som overordnet geopolitisk mål å gjenerobre sin tidligere glans som Asias ubestridte stormakt, var det først etter Finanskrisen at Beijing følte seg selvsikker nok til å for alvor utfordre den sikkerhetspolitiske status quo i Øst-Asia. Situasjonen er best illustrert gjennom den pågående gradvise militariseringen av Sør-Kina-havet – atoll for atoll, rev for rev – som kan spores tilbake til 2009; en prosess USA bare har kunnet observere.

Trump

Den neste milepælen i den gradvise forsuringen av det bilaterale forholdet mellom USA og Kina, var valget av Donald Trump som USAs president i 2016. Selv om flere amerikanske toppolitikere hadde snakket om å føre en tøffere politisk linje mot Kina i en årrekke, var det først da president Trump kom til makten at USA for alvor lot gulroten ligge, og tok frem pisken i sitt bilaterale politiske og økonomiske forhold til Kina.

Les også: Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

Om det er høye tollsatser på kinesiske produkter, straffesanksjoner mot kinesiske teknologiselskaper, økt amerikansk militær tilstedeværelse i Sør-Kina-havet, eller fordømmelser av menneskerettighetsbrudd mot uigurer i Xinjiang-provinsen; har Trump-administrasjon brutt med USAs tradisjonelle utenrikspolitiske linje mot Kina, kjent som «endring gjennom engasjement».

Ikke overraskende, har Kina reagert med voldsomt sinne på USAs nye konfronterende politiske linje.  Beijing har satt hardt mot hardt, noe som Washington naturligvis ikke har satt pris på, som igjen har høynet innsatsen. En ond geopolitisk sirkel mellom verdens største stormakter finner nå sted – med ingen ende i sikte.

annonse

Coronakrisen

Helt opp til covid-19-pandemien, var Washington så å si alene i sin stormaktkamp mot Beijing. Ingen av amerikanernes tradisjonelle allierte var villige til å følge etter, på tross av et voldsomt amerikansk press om å føre en mer konfronterende politisk linje mot Beijing. Selv Washingtons aller nærmeste allierte i det internasjonale systemet – Canberra, Ottawa og London – ønsket å beholde et godt forhold til Kina, og stod imot presset fra Washington.

Les også: Pandemien betyr spikeren i kista for dagens skjøre globaliserte handelsregime

Da coronaviruskrisen for alvor begynte å dominere nyhetsbildet på begynnelsen av året, begynte derimot den geopolitiske vinden å snu. Da det ble klart at Beijing hadde holdt omfanget av covid-19-utbruddet i Wuhan skjult for omverden i flere uker, begynte regjeringene i Storbritannia og Australia for alvor å forandre sin retorikk da de omtalte Beijing offentlig.

Mens London beskyldte Beijing for å ha bagatellisert trusselen som viruset utgjorde på begynnelsen av krisen – som gjorde at pandemien ble umulig å kontrollere – krevde Canberra en uavhengig internasjonal granskning av opphavet til utbruddet. Begge avgjørelsene har gjort Kina rasende, som har svart med økonomiske sanksjoner og trusler om mer straffetiltak.

Hongkong

Innføringen av Kinas nye «nasjonale sikkerhetslov» i Hongkong, kan bli den siste dråpen som får begeret til å renne over for Storbritannia og landets viktigste tidligere kolonier – Canada og Australia – med tanke på landenes forhold til Beijing. Alle har et sterkt historiske bånd til metropolen Hongkong, som var en tidligere kronkoloni i Det britiske imperiet – kjent som Østens perle.

Det er vanskelig å ikke tolke den nye kinesiske sikkerhetsloven som et direkte brudd på Den kinesiske-britiske felleserklæringen om «ett land – to systemer» fra 1984. Avtalen stipulerer at Hongkong og fastlandskina skal ha to separate rettssystemer i 50 år etter overføringen av byen i 1997 – frem til 2047. Ved å bryte avtalen, har Beijing nå ydmyket britene til det punktet hvor det blir vanskelig for dem gå tilbake til status quo ante.

Les også: Xi, Kina og Hongkong: Valget mellom pest og kolera

I en felleserklæring fordømte derfor USA, Australia, Storbritannia og Canada Beijings nye nasjonale sikkerhetslov i Hongkong. «Verdens fokus på en global pandemi krever økt tillit til regjeringer og internasjonalt samarbeid. Beijings uhørte trekk risikerer å ha motsatt effekt,» het det i uttalelsen, som i stor grad erklærer at tilliten til lederskapet i Beijing nærmer seg frysepunktet.

Den kalde krigen 2.0?

annonse

Det er mye som tyder en konturene av ny kald krig allerede har begynt å ta form, med Beijing på den ene siden og kjernen av «anglosfæren» – Washington, London, Ottawa og Canberra – på den andre. Det er flere faktorer som skaper friksjoner og som sannsynligvis kommer til å fortsette å tære på forholdet fremover.

Kina kommer ikke til å stoppe med militarisering av Sør-Kinahavet, og USA kommer ikke til å vike. Det geopolitiske utfallet av coronavirus-pandemien har så vidt begynt, og kommer til å henge som en sky over forholdet mellom anglosfæren og Kina i tiden fremover. Den fremtidige politiske situasjonen i Hongkong er høyst usikker, men det er likevel sikkert at økt ustabilitet og politisk vold der fremover, kommer til å påvirke forholdet mellom Kina og anglosfæren negativt.

Les også: – Nordmenn, forbered dere!

Til slutt har det teknologiske kappløpet om kunstig intelligens, 5G, kvantedatamaskiner og genomikk så vidt begynt. Om det blir Kina eller USA som kommer seirende ut av denne kampen og dominerer fremtidens teknologier, vil seierherren få enestående økonomiske, politiske og militære fordeler inn i det 21. århundret.

Norge

Fortsatt i en nedadgående sikkerhetspolitisk spiral, er det ingen ting som tyder på at denne onde sirkelen kommer til å bli brutt med det første. I internasjonale relasjoner er ingenting skrevet i stein, men mye tyder likevel på at en ny kald krig mellom en samlet anglosfære og Kina kan ligge i kortene – med dramatiske geopolitiske konsekvenser for verden.

Enn så lenge så har Norge og Europa klart å holde seg utenfor den sino-amerikanske rivaliseringen, men jo verre det blir, jo større vil presset være for å velge en side. Historien viser nemlig at de færreste stater klarer å ri på to hester eller spille på to fløyer i kalde kriger.

Les også: – Coronavirus-pandemien gjør det klart, Europa må velge mellom USA og Kina

Vil Norge i det hele tatt tørre å tale Beijing imot etter å ha fått førstehåndserfaring med Kinas nye geopolitiske styrke og muskler, som følge av å ha blitt satt fryseboksen etter fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo i 2010? Hvordan blir det hvis amerikanerne kommer med et ultimatum som vil medføre store kostnader for Norge uansett hvordan man vrir og vender på det?

Å være et lite rikt land i et stadig mer turbulent internasjonalt politisk landskap – en kald krig dominert av stormaktskamper – kan medføre ubehagelige politiske valg enten man vil eller ikke. Har Løvebakken langt noen planer for hva Norge skal gjøre da?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon