Illustrasjonsbilde: ambroo/Pixabay
annonse
annonse

Det har gått for langt. Noen av dere lyver og skriker så man må skjerpe seg for å få med seg budskapet. Og det på amerikansk, foran stortinget i Norge. Tror dere at alle melaninfattige nordmenn slipper unna politiet og «systemet»?

Som deg har jeg alle demokratiske muligheter i Norge. Foreldrene mine slet, med det som da lignet en mastercardrente på boliglånet, i en liten blokkleilighet, på 80-90 tallet, samt en skilsmisse som gjorde økonomien verre for begge. Jeg måtte begynne å gå med Aftenposten da jeg var tretten; for ukelønn fikk jeg ikke lenger. Og da jeg skulle studere måtte jeg ta opp fullt studielån og jobbe om sommeren, samt en kveld eller to i uka mens studiene pågikk. Men jeg forsto hva jeg gikk inn i, fikk en utdannelse som har gitt meg noen muligheter.

Jeg var trettifem år da jeg for første og eneste gang kunne kjøpe et hus. En nedslitt 50-tallsrønne på Oslo øst, en med stubbleire mellom etasjene og et vindskeivt, muggent tak. Det var bare finanskrisen og en samboer som, så vidt, gjorde det mulig. Siden har jeg jobbet godt over 100 prosent i nesten alle år for å få rønna i stand, slik at den ikke «råtnet på rot,» som snekkere, rørleggere og murere har formulerte det.

annonse

Da jeg var i tenårene hadde jeg langt hår og stemte på partier jeg ikke er stolt over å ha gitt makt. Jeg var ung, uinformert og brydde meg mye mer om andre ting enn politikk. Som vennskap. En dag satt en (multikulturell) venn og jeg på festningen i Oslo og spiste kirsebær. Plutselig er politiet der og ber meg ta hendene på hodet og legge meg på bakken, sjekker plastposen vår med kirsebær. «Du lignet en i miljøet, vi trodde det var narkotika, sånn er det, vi måtte gjøre det,» sa de og gikk.

En annen gang fikk jeg ikke lov å gå inn på et utested og hente jakken min, som hadde nøkkel, visakort og telefon. Det var ti blå ute, og jeg frøs. Dørvakten mente jeg var for full. Det var jeg sikkert, likevel sa jeg: «Hva skal jeg gjøre da, her ute i kulda?» De gav meg to valg: «Vi går nå om du bare roer deg, hvis ikke tar vi deg inn,» sa de. «Åh bare ta meg inn, jeg er iskald!» sa jeg utfordrende. Så sant, så gjort. Jeg smilte litt på cella på Grønland, tenkte det var et smart trekk, kunne hente jakken neste morgen. Men neste morgen fikk jeg et forenklet forelegg på rundt 10 000 som frokost. Det eller rettsak.

Men i sum bærer jeg ikke nag. Politiet har en vanskelig jobb. De to som arresterte meg var unge. Og jeg provoserte dem med å si at det var like greit at de tok meg inn, for her er det blåkaldt. Jeg ler av det i dag, men jeg synes fremdeles at de var uerfarne og brukte krefter der de ikke burde kaste bort tid, de kunne heller gått inn og hentet jakken, noe jeg ba dem om. Men de lever i en konstant truet hverdag. Det sympatiserer jeg med. Og det er ikke den best lønnede jobben, gitt arbeidsoppgavene, selv om de får betalt utdannelse.

Men jeg husker godt hvordan de ikke nølte med å ta håndjern på meg, som om jeg hadde vært voldelig. Jeg er pasifist. Fikk ikke lov til å være i militæret av den grunn. Har aldri lagt en hånd på noen. Men allerede da dette skjedde, for en god del år siden, var oral «voldelighet», noe politiet ikke ville ha noe av. Jeg hatet dem ikke, men de forsto nok at jeg hånet dem for deres jobbfokus.

I dag er det blitt slik at en politibetjent som hadde gjort en slik halvblunder mot en farget nordmann, godt kunne ha endt opp på forsiden av Dagbladet eller Aftenposten. Jeg tenkte ikke engang tanken på å ta kontakt med de mediene jeg leste i gamle dager; for som hvit nordmann vet man innerst inne at man er et i-landsproblem, er stemplet som vulgær mammagutt, en som bare vil ha det gøy med pappas penger.

Men ikke alle hvite nordmenn er født med gullhår i ræva. De fleste må jobbe hardt for å oppnå noe, mange ganger mindre enn det man drømte om. Det kalles livet, det som er foran øynene dine, ikke bak dem. Ikke dermed sagt at man ikke kan oppnå mer, møte drømmene. Men det koster. Mye arbeid, ofte sosial kapital. Du må ofre noe for å få noe. Det virker ikke som mange fargede nordmenn har forstått den realiteten.

Det jeg ser i dag, i Norge, der jeg vokste opp på Oslo øst, spilte fotball på et lag som var 50/50 hvite og fargede, noe ingen brydde seg om den gangen, et lag der kjernen i gjengen like gjerne baket opp den blonde vingen som alltid driblet i stedet for å passe, som den tunge, fargede midtstopperen som sto i sin egen verden når motstanderen sendte en lang pasning, det jeg ser i dag er urettferdighet. Det var hvem du var for gruppen, ikke hvordan du så ut, som betydde noe før. Men siden har fokuset på minoriteter kommet ut av proporsjoner. Man tør ikke banke opp de som kanskje «fortjener» det. Tenk på konsekvensene i dag?

Selv begynte jeg å mislike gruppetenkning, allerede da. Ingen av dem fortjente å bli banket opp. De var drømmere. Individualister. Jeg likte dem begge, gav dem pasninger hver gang jeg kunne.

Vi lever sammen. Nå. Nordmenn i den yngre generasjon er svært åpne for multikultur. Så åpne at de aksepterer at de visstnok er skyldige for hva andre hvite i andre land gjorde for mange generasjoner siden. Og det uten å stille spørsmål ved for eksempel de «arbeidskontraktene» Saudi-Arabia gir til «slavearbeidere» av alle nasjoner som må gi fra seg passet for å i det hele tatt få lov til å arbeide under dødelige vilkår. Igjen: Hvor er Vestens fokus? På vår egen navle? Kanskje. Ja, vi hater Norges navle!

annonse

Selvmord i verdens rikeste land eskalerer. Foreldre og skole klarer ikke å gi nok trygghet til mennesker som er barn av et velfungerende samfunn. At Norges samfunn strekker seg lengre enn andre land hva angår u-hjelp og flyktninger, vel det er aldri nok. Norge blir aldri gode nok. Norge skal gi opp sitt system, bli ett med et «bedre» og udefinert verdenssystem. Alle skal ha like mye. Uten å kjempe for det. Er det ikke det som er det egentlige slagordet i dag?

Black lives matter. Selvsagt. Men, mener folkene bak kampanjene at Black lives matter mer nå, nå som balansen med en fortid må gjenvinnes? Og hvor lenge skal det vare? Og hvorfor skal nordmenn, som aldri har kolonisert annet enn pingviner måtte lide for det? At en taler på Eidsvolds plass påpekte at Danmark, som styrte Norge, var en del av slavehandelen for to-tre hundre år siden … Er det der vi er? Skal det aldri bli nok? Hva kan du og jeg for det, i Norge i dag, der vi alle har like muligheter, utenfor hjemmet?

Jeg skulle ønske flere kunne høre på intervjuer med den fargede frihetsforkjemperen Steven Biko, Sør-Afrikaneren var «større» og smartere enn Mandela, men ville ikke styrte apartheidregimet med hjelp av kommunistene (som Mandela), ville heller vente til sorte (sort bevissthet), forsto at de selvsagt var like mye verdt som andre folkeslag, eller raser, som det nå visstnok er lovlig å snakke om igjen, på Eidsvolds Plass. Biko syntes å forstå at sober og sivilisert dialog, der alle følte seg likeverdig, var løsningen. Ikke at han var så dum at han ikke så maktmisbruken og galskapen som eksisterte rundt ham. Hør selv. Bestevennen hans, Donald Woods, var hvit, skrev boken om livet hans.

Må en ødeleggende revolusjon til for at det kan bli rettferdig og fredelig i verden? Historien viser at revolusjoner bare skaper nye maktstrukturer, som ligner de gamle. Se på Sør-Afrika i dag. Sorte er ikke bedre enn hvite. De er like gode. Sånn har det alltid vært.

Hvem kan samle oss alle? Få alle til å lytte? Ikke lage et Oss» og «dem» narrativ?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon