Både Fagforbundet og Utdanningsforbundet var representert blant venstreradikalerne under motdemonstrasjonen lørdag 6. april. Foto: Lena Andreassen
annonse
annonse

«Our democracy is in crisis; these aren’t peaceful protests we’re seeing no matter how many times the ABC (den australske nasjonalkringkasteren) insists. These are riots. The left can’t win elections and so, this is their Plan B… »

– Corrinne Barraclough, «The Spectator»

Venstresiden har lenge marsjert i medvind i Vesten, faktisk hele mitt liv (jeg er 43). Vi har hatt konservative regjeringer i min levetid, men venstresiden har hele tiden vunnet terreng. En gang var venstresiden den riktige siden for de fleste. Jeg var en av dem. Venstresiden har gått i bresjen for å bryte mange hemmende sosiale tabuer som vi i dag ikke lenger tenker over. De fleste av oss skylder faktisk venstresiden en takk for dette.

annonse

Men venstresiden er ikke lenger hva den var. Som hulken på steroider så har den skiftet ham til noe ugjenkjennelig. Denne utviklingen har skjedd bak vår rygg helt siden begynnelsen, og åpenlyst innenfor siste tiår.

Venstresiden har fått et absurd og desperat skjær over seg. Som ansatte i en bedrift som produserer varer ingen lenger har bruk for, så kjemper de for å holde seg relevante og for å redde sitt levebrød. Det er nesten litt trist. De fleste kamper som den politiske fløyen i sin tid kjempet, er nå vunnet. Det ville være verdig for venstresiden å skifte fokus nå, men de erkjenner ikke at kampene er vunnet og formår ikke å stoppe i tide. Resultatet er, som journalisten Corrine Barraclough sier i sitatet, at venstresiden ikke lenger vinner valg. Vi ser det i USA, Storbritannia, Spania og i flere andre vestlige land. Dette er nytt for venstresiden, det er lenge siden de sist kjempet i motvind. Antakelig må vi helt tilbake til 60-tallet. De har tatt deres seire for gitt og glemt å lytte til folket. De oppfører seg som om de er berettiget oppslutning, og klarer ikke å akseptere tapene med fatning. Opptøyene, den totalitære tankegangen og den uverdige svertingen av konservative er deres plan B.

Jeg har hatt flere venstreradikale venner. Inntil for ti år siden så var det ikke et personlig problem for meg. Jeg var selv ikke spesielt politisk, i tillegg til at venstrepolitikk fortsatt lød rasjonell og hederlig. I perioden mellom 2010 og 2020 snudde både min politiske overbevisning og den venstresidige agendaen.

annonse

Mine venstrevenner var elskverdige og snille mennesker. Faktisk fantastiske mennesker. De var sjenerøse, blide og morsomme. De tok meg varmt imot med åpne armer til enhver tid. Jeg stolte på dem og var glad i dem.

Det vil si, inntil jeg begynte å poste konservative holdninger på Facebook. Da forsvant deres varme som dugg for solen. Det begynte med små hint, nedlatende kommentarer under tingene jeg postet og subtile forsøk på å skremme eller latterliggjøre meg til taushet. Senere ble forsøkene mindre subtile. Jeg stoppet imidlertid ikke, tvert imot så akselererte jeg postingen i takt med den økende vanvittige venstrepolitikken jeg observerte; feminisme som løp løpsk, identitetspolitikk, offermentalitet og den besettelsen av hudfarge som vi ser i dag. Jeg fant Resett og Document i tillegg til lignende utenlandske nettsteder og postet artikler fra disse.

Les også: Per-Willy Amundsen har fått nok: – Pressen fungerer ikke. Verst av alle er NRK

Majoriteten av mine venner på sosiale medier forholdt seg tause. Noen våget å støtte meg. Men så har vi de venstreradikale – mine venner som i 40 år hadde sett en verden rundt seg som matchet deres indre verdensbilde. De begynte å se den verdenen slå stygge sprekker og deres verdensbilde bli truet, samtidig som jeg postet stadig flere holdninger og artikler med til dels svært kritiske blikk på deres «tusenårsrike». De våknet til live.

Først mistet den ene fatningen. Jeg ble beæret med et raseriutbrudd uten like på facebook, i full offentlighet, dog skrevet på et fremmedspråk som de færreste nordmenn forstår, men som jeg forstår. Vedkommende så derfor sitt snitt til å få fritt utløp for sin frustrasjon for at jeg våget å stille kritiske spørsmål til vedtatte sannheter, men uten at de fleste av mine øvrige venner forstod hva hun skrev til meg.

Ett år senere skjedde det med venn nummer to. Denne gang en mannlig venn. Og en nærere venn. Jeg tok tapet av denne vennen tungt. Selv hadde det aldri falt meg inn å rase på den måten overfor noen jeg stod nær. Jeg hadde forsøkt å løse våre uenigheter på annet vis. Men det synes som om venstreradikale ER politikken de forfekter. De har absorbert det venstreliberale verdenssynet inn i kroppene deres, hud og hår, og klarer ikke lenger å skille seg selv fra politikk og sak. Et angrep på deres ideologi var et angrep på dem. Og dette lot de meg merke på kroppen.

Etter at sjokkene over de personlige angrepene av noen jeg betraktet som gode venner hadde lagt seg, så kom jeg på et nytt begrep; venstremonstre. Min definisjon på et «venstremonster» er en venstreradikal som ikke tåler dissidens. Hvis det skjer så viser de hvem de egentlig er under den glatte fasaden. Det er som et maskefall å regne. Så lenge verden beveget seg i deres retning så var de fornøyde, blide og føyelige. Men nå mister venstreradikale maskene sine over hele Vesten. Vi ser det i gatene i USA. Vi ser det i gatene i Oslo. Vi ser det på Facebook. Vi ser det rundt middagsbordene i de tusen hjem. Og det er ikke pent under maskene. Dette er deres siste trekk, å vise hvem de egentlig er. Fremover kommer de ikke til å skåne noen, de kommer til å bruke alle skitne triks i boken, og vi andre må stålsette oss og slå tilbake. Dette er deres plan B.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon