Norges FN-ambassadør, Mona Juul, foran FN-bygget i New York, 17. juli, 2020. Foto: Pontus Höök / NTB Scanpix
annonse
annonse

Det finnes noen stater i verden som lider av storlandsgalskap eller megalandomani – en illusjon om å være en viktigere aktør enn det som er tilfelle i det internasjonale systemet.

I psykologien defineres stormannsgalskap eller megalomani som «vrangforestillinger om egen storhet». I internasjonale relasjoner kan konseptet overføres til en lignende betegnelse: Storlandsgalskap eller megalandomani, som kan defineres som en stat som lider av «vrangforestillinger om egen storhet i det internasjonale systemet».

Storlandsgale stater er mindre, gjerne nyrike energieksporterende land, med høye tanker om seg selv og sin posisjon i verden. De mener at de har mye å tilby menneskeheten, og ser på sitt eget verdisystem som overlegent alle andres. De kommer derfor ofte med belærende kommentarer til andre land som ikke nødvendigvis deler deres verdenssyn.

annonse

Les også: Politico: Erna Solberg går som første statsleder åpent ut med kritikk av Trump (+)

Storlandsgale stater er ofte fullt av selvforherligende akademikere, forskere, intellektuelle og/eller geistlige, som produserer litteratur i hopetall om hvordan deres religiøse, politiske og/eller økonomiske systemer er overlegne alle andres. De ønsker å spre deres levemåte til andre stater verden rundt. De er sikre på at de kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted, og viser gjerne til sin nyervervede rikdom og politiske stabilitet som et bevis på sin overlegenhet.

Les også: Er Libya klar for demokrati?

annonse

De blander seg ofte inn i konflikter og kriger i land i fjerne strøk, som i prinsippet ikke har noe med dem å gjøre. Enten som fredsmeklere, våpenleverandører, direkte stridende eller pengegivere, velger de seg ut den siden som står dem nærmest ideologisk og støtter dem så godt de kan. De rettferdiggjør innblandingen i form av en klokketro på sine egne verdisystemer, som de ønsker å spre til mottakerlandet. Om situasjonen faktisk blir verre som følge av innblandingen spiller ingen rolle, så lenge intervensjonen tilfredsstiller storhetsfølelsen.

Les også: Etterlyser debatt etter norsk fredsfiasko på Sri Lanka

De betaler også for skoler, gudshus og andre utviklingsprosjekter i fattige land, i håp om at deres virkelighetsoppfatning skal slå røtter der. De kan til og med finansiere hele statsapparatet i de mest feilede av stater, med et brennende ønsker om å evangelisere sin levemåte og verdier på sikt. Om tiltakene faktisk leder noe sted betyr lite, så lenge de underbygger den selvforherligende selvoppfatningen av moralsk overlegenhet.

Les også: Professor: Norsk bistand kan gjøre vondt verre i Somalia

Megalandomanske stater mener også at de har noe viktig å bidra med i større internasjonale organisasjoner, som for eksempel FNs sikkerhetsråd. De kan derfor bruke enorme summer med penger for å overbevise andre stater i systemet om å støtte deres kandidatur, slik at de kan velsigne menneskeheten med sin «unike kompetanse» og lære resten av verden hvordan ting henger sammen.

Ja, jeg snakker blant annet om Norge.

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon