Demonstrasjon i Brooklyn 17. juni. Foto: Angela Weiss / AFP
annonse
annonse

Demonstrasjonen utenfor Stortinget 5. juni i strid med myndighetenes smittevernregler er ingen merkverdighet i det norske samfunnet, der det i snart et halvt sekel har vært gjort unntak for venstreradikale organisasjoner og grupper i forhold til alminnelige lover og regler.

Dette bruddet på smittevernreglene føyer seg inn i en tradisjon der venstreradikale, i kraft av å påberope seg en overordnet moral, har fått aksept fra landets myndigheter til å aksjonere i lovens grenseland på saksområder der de føler at de ikke har fått fullt gjennomslag for sin politikk.

Begrunnelsen til politiet i Oslo for å tillate demonstrasjonen, som samlet 15.000 deltakere, var ifølge politiadvokat Kai Spurkeland at regjeringens smittevernforskrift, som forbyr arrangementer med mer en 50 personer, ikke omfatter demonstrasjoner og politiske arrangementer. Både Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen anerkjenner begrensninger på ytringsfriheten hvis tungtveiende hensyn tilsier det, mener Spurkeland.

annonse

Når demonstrasjonen fikk gå som planlagt, er det åpenbart at politiet og de politiske myndighetene mener at slike tungtveiende grunne ikke forelå. De arrangementene som er nevnt i forskriften, som idretts- og kulturarrangementer, fødselsdager og bryllup er av en helt annen karakter enn politiske ytringer og nyter på langt nær det samme vernet som demonstrasjoner, skrev Spurkeland i Aftenposten.

Ytringsfrihetens fane blir holdt høyt i det norske samfunnet, særlig av venstreradikale, i hvert fall når det gjelder deres egen rett til å ytre seg. For politiske motstandere ønsker venstreradikale å begrense ytringsfriheten, ja, ikke bare å begrense den, men underkue den, en holdning det skulle vise seg at politiet solidariserte seg med i forbindelse med demonstrasjonen foran Stortinget.

Og det var ikke bare med politiets velsignelse at 15.000 kunne fylke seg på Eidsvoll plass. Også Stortinget støttet i all hovedsak demonstrantene. Denne støtten glir pent inn i en tradisjon der demonstrasjoner og kampanjer initiert og utført av venstreradikale, blir applaudert av det politisk korrekte etablissementet, om ikke åpenlyst, så i hvert fall i det stille.

annonse

En av dem som var til stede under demonstrasjonen i Oslo var Lars Thorsen i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Før Eidsvoll plass foran Stortinget var blitt fylt opp av folk, hadde Thorsen satt opp noen klistremerker i området da han ble stanset og oppholdt av politiet i 50 minutter mens de utredet lovgrunnlaget for å vise ham bort fra området, noe de fant i politilovens paragraf 7 som omhandler ordensforstyrrelser.

Det førte til at Thorsen ble bedt om ikke å stå nærmere Eidsvolls plass enn 50 meter. Men Thorsen sier han holdt seg lenger unna fordi han ellers ville ha stått midt blant demonstrantene. I en av Karl Johan’s nabogater ble Thorsen angrepet av Antifa-folk og fråstjålet skyggelua si med påskriften «Make America great again» (MAGA). Han greide å ta seg inn på Bondeheimen hotell, mens flere titall Antifa-tilhengere samlet seg utenfor hotellet. Politiet kom og ila Thorsen et 24 timers oppholdsforbud. Politiet kjørte ham så ut av byen til tross for at han hadde bilen sin stående parkert 200 meter unna. Da han senere kom seg tilbake til den parkerte bilden, stod det fire sivilkledde politifolk og ventet på ham, og med hylende Antifa-folk på motsatt fortau ble Thorsen ført bort og kastet i glattcelle.

Ideologisk rehabilitering

Dette er Norge i 2020. Den eneste gode grunnen til å bortvise Thorsen ville faktisk ha vært av hensyn til hans egen sikkerhet, en mulighet som også er nevnt i § 7 i Politiloven. Faren for at han ville bli angrepet og påført skader av demonstrantene var absolutt til stede. Antifa er kjent for å begå vold mot sine motstandere og ta loven i sine egne hender. Antifa (Blitz) i Oslo drev i sin tid regulær klappjakt på høyreekstreme (nazister), og skrev endog bok om det.

I 2014 fikk blitzeren og «voldsromantikeren» Jan Kallevik utgitt ei bok på Aschehoug forlag om sin jakt på nynazister, særlig på 1990-tallet. Han forsvarte sin voldsbruk med at blitzerne brukte det i selvforsvar, men det var nynazistene som «begynte» med og egentlig stod for volden.

Disse to gruppene, venstrefascistene med Kallevik i spissen og høyrefascistene med Tom Kimmo Eiternes i teten, var i krig med hverandre, og på denne måten var de også gjensidig konstituerende for sin eksistens og berettigelse. Det gikk så langt at Eiternes og nynazistene planla massedrap på blitzere i Oslo sentrum, noe som det heldigvis ikke ble noe av. Eiternes havnet i fengsel og kom i kontakt med det offentlige programmet for reformering og rehabilitering av nynazister. Han ble også omvendt, sto fram som en angrende synder og skrev ei bok sammen med en kvinnelig sosiolog der han fortalte om sin omvendelse.

annonse

Ideologiske rehabiliteringsprogrammer i Norge har vært beregnet på nynazister og folk på den ekstreme høyresiden. For folk med beina dypt plantet i venstrefascistiske miljøer og tankeretninger er det ikke laget noen slike programmer. Forklaringen tør være så enkel at venstrefascister av det norske etablissementet anses for å være en del av den politisk korrekte høymoralen, riktignok en marginal del, men som bare blir vurdert som opprørsk og voldelig ungdom med en god sak, ungdom som er for rettferdighet og mot rasisme og fascisme.

Og når man er på det «gode etablissementets side», trenger man heller ingen «terapi». Men i 2014 opprettet Solberg-regjeringen en mentorordning for fengslede, muslimske jihadister. Ved å bruke såkalte radikaliseringsrådgivere skulle kriminalomsorgen terapeutisere jihadistene bort fra den muslimske voldsdyrkingen og drapene og tilbake til et liv i fred og ro og i harmoni med «gode» norske verdier.

Det har vært sett lite til resultatene av programmet, men resultatene fra tilsvarende programmer i Frankrike er dystre. Fengslede islamister der ser ut til bare å få styrket sin tro og sin praksis i møtet med storsamfunnets fengsler og terapeuter. I stedet fungerer fengslene som en slags jihadist-inkubatorer, mener den franske islamologen Hugo Micheron, som nylig har gitt ut boka «Le jihadisme francais». Der tar han også livet av myten om at islamsk jihadisme kan forklares ut fra sosioøkonomiske betingelser og forhold. Han påpeker derimot at nettopp religøs tro og engasjement er utgangspunkt for denne dødbringende bevegelsen (Weekendavisen 13. mars 2020).

Borgerlige rebeller

Hvor sterke Antifa-miljøene er i Norge i dag, er vanskelig å svare på. Ved siden av Blitz omfatter miljøene også smågrupperinger av anarkister og den maoistiske og Stalin-dyrkende organisasjonen Tjen Folket. Det forskes ikke på slike ekstreme miljøer i Norge. I likhet med de venstreradikale meningselitene her i landet er de fredet for og unntatt fra forskning, noe som skyldes at de har viktige sympatisører i de samfunnsvitenskapelige kretsene, som stort sett sogner til den politiske venstresiden.

Dette er folk i akademia som får offentlige midler til å kikke andre samfunnsgrupper i kortene, men ikke seg selv. De som på denne måten blir lagt under den samfunnsvitenskapelige lupen, er de økonomiske elitene på den ene siden og asyl- og innvandrerbefolkningen, samt det offentliges «stygge og diskriminerende» asylpolitikk, på den andre siden. Før i tiden, da samfunnselitene ikke hadde så mange asylanter og så mye asylpolitikk å drive med, hendte det at norske samfunnsvitere forsket på arbeiderklassen, som den briljante studien til Sverre Lysgaards om «Arbeiderkollektivet». Om det drives sosiologi på arbeidsfolk i Norge i dag, er det helst kostholdsstudier som viser hvor usunt arbeidsfolk lever, og som utføres av politisk korrekte forskere som for eksempel antropologi-professor Runar Døving ved Høyskolen Kristiania.

Rekrutteringen til Blitz skjedde, i hvert fall tidligere, ikke i liten grad fra ungdommer i liberale og borgelige foreldremiljøer i Oslo og omland. I en artikkel i Aftenposten i 2007 skrev jeg at:

«Blitzmiljøet var dominert av det norske kulturborgerskapets barn i jakt på en annen og coolere identitet enn det deres foreldre forvalter. Blitzerne er en slags vulgærutgave av den borgerlige bohemen i stadig leting etter en identitet hinsides den borgerlige smak. Blitzmiljøet i Oslo er ei lekegrind for borgerskapets rebeller med venstre-ekstreme anfektelser. I Blitzhuset kan de leve et liv «utenfor» samfunnet i påvente av en jobb i for eksempel NRKs ungdomsredaksjon, der de kan fortsette å spre sitt ideologiske budskap med statlig finansiering. Blitzernes voldsromantisering er på linje med deres mer proletære fiender, nynazistene. Men i motsetning til nynazistene blir ikke blitzerne ransaket for våpen av politiet når kampene pågår i hovedstadens gater. Og når blitzerne gir seg ut på vandring for å ta jævlene (nynazistene), står riksdekkende medier klare og rapporterer som lydige bandhunder.»

Kulissearbeidere på teater

Beskrivelsen ser ut til å passe godt også i dag, og den ligner til forveksling den beskrivelsen den amerikanske professoren Michael Lind har gitt av Antifa-gruppene som har demonstrert og rasert bebyggelse i amerikanske byder i den siste tiden i sitt forsvar for Black Lives Matter.

De hvite ungdommene, som har dominert demonstrasjonene i amerikanske og europeiske byer, er priviligerte «overklassebarn» som har flyttet inn i gamle arbeiderstrøk i amerikanske storbyer (gentrifiserte strøk) der de, ifølge Lind, kan leve et mer eller mindre uforpliktende bohemliv. Man kan gjerne sammenligne disse urbane områdene i amerikanske storbyer med tilsvarende strøk i Oslo, som den gamle arbeiderbydelen og nå gentrifiserte Grünerløkka.

Der bor det kulturarbeidere, kunstnere, journalister, informasjonsfolk, ansatte i NGOer, folk i underholdningsbransjen og folk for hvem karrieren ikke har tatt helt av og som i øyeblikket befinner seg i jobber der de ikke har tenkt i forbli. Eller de er i en jobb som ikke leder i noen bestemt faglig retning og som, sammenlignet med sine velutdannede og velstående foreldre på Oslo’ vestkant, representerer flere steg ned på den sosiale mobilitetsstigen.

Lever og bor man i disse miljøene, kan man for eksempel få jobb som kulissearbeider på Nationaltheatret eller som billettselger på musikkstedet Rockefeller og likevel omgås de «coole» og tidsriktige folkene med karriere. Jeg vil tro at Grünerløkka var kraftig overrepresentert i demonstrasjonene foran Stortinget den 5. juni.

Lind skriver at mange av disse unge menneskene – som demonstrere og raserer amerikanske bydeler og skriker «Abolish Police and Prisons», slik overklasse-hippiene på 1960-tallet skjelte ut politibetjenter for å være «pigs» – nok i framtiden vil se tilbake på denne tiden med stolthet, der de sprutmalte BLM på sentrumsbygg i amerikanske byer. Og om en ti års tid vil mange av dem ha sikret seg godt betalte jobber i politisk progressive bransjer som i NGOer, ved høyskoler og universiteter og i kultur- og informasjonsbransjen.

Ifølge ferske meningsmålinger i USA går Antifa-folk en lys framtid i møte. Black Lives Matter (BLM) samler nå flere tilhengere enn USAs to største politiske partier, Demokratene og Republikanerne. Men de uheldige av dem vil måtte fortsette å jobbe på Starbucks – kanskje akkurat i den kaféen der de engang knuste vinduene eller sprutmalte Fuck Trump på vindusrutene.

En idealtypisk blitzer

En norsk politiker med bakgrunn fra Oslo Vest og Bærum, som representerer selve innbegrepet av en karriere fra villabyen via Blitz og tilbake til elitene og maktens korridorer, er Tonje Benedikte Kopstad. Hun kom på Stortinget som vararepresentant for SV i 2018 og vokste opp i en tradisjonell høyrefamilie på Jar i Bærum med en skipsrederfarfar. Som ung reagerte hun på at folk var så opptatt av ytre verdier, og at godene i verden var så urettferdig fordelt. Hun led av den utbredte tvangstanken blant norsk overklasseungdom som går på at de vil berge verden. Hun ble «kommunist» og flyttet som 18-åring hjemmefra for å bli en del av miljøet på Blitz-huset i Oslo sentrum.

Den første kjæresten hennes var en del av undergrunnsmiljøet på Blitz. Hun og kjæresten var husvenner med flere av dem som preger norsk offentlighet i dag, folk som, ifølge henne, er faste gjester på Dagsnytt 18 i NRK. Etter Blitz-karrieren gikk turen videre til mikrobiologiske studier på Universitet i Oslo. Ett jobbtilbud fra Bellona fristet ikke, og hun valgte heller å dra til Egypt og oppholde seg blant beduiner på Sinaihalvøya.

Gjennom beduinene der møtte hun sitt livs store kjærlighet, en egypter fra Suez som drev et reisebyrå. Etter å ha vært med på å opprette ei amerikansk skole for det internasjonale miljøet i Sharm el-Sheikh, flyttet paret til Gol i Norge der hun fikk en karriere i skole, organisasjonsliv, offentlig administrasjon og politikk, og en heim med bøker i bokhyllene, kunst på veggen, klassisk musikk i høyttalerne og med erfaringer fra i k k e å bo i en velferdsstat (Hallingdølen 15-09 2018).

Antifas kampmodus

For å opprettholde kampmodusen, trenger venstrefascister som Antifa grupper og personer som de kan ligge i krig med og stigmatisere som de onde. I mangel av noe annet har Antifa greid å få et nesten samlet norsk samfunn til å betrakte organisasjonen SIAN som islamofobe rasister med illegitime og illegale meninger, og som man kan bruke loven og hele det venstreradikale skjellsordvokabularet for å stanse, og som de kan konfrontere så snart SIAN offentlig markerer sin motstand mot Islam.

Antifa arbeider intenst med å skape bråk og opptøyer når SIAN holder sine demonstrasjoner, for, ifølge Antifa-ideologien, er SIAN fascister som med sin støtte i den kapitalistiske, fascistiske staten er en trussel mot likhet og demokrati. SIAN må derfor bekjempes med alle midler, og de må ikke få komme til orde med sine «rasistiske» meninger i det bedervede, kapitalistiske Norge.

I mangel på fascister framtrer SIAN for Antifa som en passende utgruppe å rette skytset mot. Og med hjelp fra sine mer tempererte, venstreradikale venner i partiene Rødt, SV og Ap, og et politi som av Regjeringen er pålagt til å bekjempe hatefulle ytringer, har Antifa greid å få et ganske godt nakketak på SIAN. Forbindelsen mellom Antifa og Rødt ble høvelig illustrert da partimedlem Sofia Rana nylig lot seg avbilde på Facebook iført Antifa-trøye. Tidligere har hun også gitt uttrykk for at hun likte en Twitter-melding som hyllet Ulrike Meinhof. Meinhof var med tyske Rote Arme Fraktion, en venstreekstrem terror-organisasjon som var særlig aktiv på 1970-tallet med mange drap på høyprofilerte tyske politikere, embetsfolk, forretningsfolk og politifolk på CVen. De stod også for mordbranner, bombeattentater, bankran, gisselaksjoner og bortføringer, en virksomhet som førte til en nasjonal krise i Vest-Tyskland i 1977.

Kupper kommunepolitikken

Det Antifa-sympatiserende partiet Rødt har i kommuner som Moss og Ålesund fått kommunestyrene til å fastsette politivedtekter med null-toleranse mot «hatefulle og rasistiske ytringer». Disse politivedtektene kan ikke ses på som annet enn tiltak som gjøre det lettere å forby organisasjoner som SIAN i å holde politiske markeringer og møter i det offentlige, kommunale rom. Vedtektene gjør at kommunene får en snarvei til å forby demonstrasjoner som kan støte folk med kulørt hudfarge, folk med en annen religion enn den kristne, med en annen kultur og etnisitet enn den norske.

Vedtaket i Ålesund ble tatt i kommunestyret uten at byens kommuneadvokat ble hørt eller tatt med på råd. Dette har ført til reaksjoner fra juridisk hold. Forsker i politirett ved Universitetet i Bergen og visepolitimester i det nye fylket Vestland, John Reidar Nilsen, sier at dersom vedtektsvedtaket i kommunestyret er i samsvar med § 185 i Straffeloven, er det overflødig. Lokale politivedtekter skal ikke regulere forhold som allerede er regulert ved lov.

Bestemmelsen i Straffeloven § 185 (den såkalte rasismeparagrafen) har altså ikke noe i politivedtektene å gjøre. Politiet skal med andre ord forholde seg til allmenn norsk lov og ikke til lokalpolitisk vedtatte vedtekter som gir skinn av å være en lovbestemmelse. Dersom null-toleransen gjelder ytringer som ikke omfattes av § 185, kan vedtektene også gi grunnlag for å stanse legale ytringer og dermed være i motstrid til både lov og grunnlov, påpekte Nielsen i Sunnmørsposten 14. mai. Også Carl Müller Frøland, en av initiativitakerne til oppropet om å fjerne § 185, påpeker i samme avis den 16. juni at loven ikke gir adgang til å regulere politiske demonstrasjoner ved hjelp av politivedtekter. Å nekte noen å demonstrere ut fra en forhåndsoppfatning av en demonstrasjon og dens arrangør, er også forhåndssensur, og således i strid med lov og grunnlov.

Også i Oslo arbeider Rødt for å begrense ytringsfriheten ved å få innført nulltoleranse mot «hatefulle og rasistiske ytringer» i politivedtektene. Rødt har altså fått lokalpolitiske gjennomslag for ved å kuppe kommunestyrer til å fatte vedtak i strid med både lov og grunnlov. Men Rødt nøyer seg ikke med å kuppe kommunestyrer rundt omkring. Nylig fikk de fylkestinget i Vestland til vedta at fylket skal være en såkalt antirasistisk sone. Gruppelederen til Rødt i fylkestinget, Jeanette Syversen, sier at vedtaket er et direkte resultat av den globale mobiliseringa mot strukturell rasisme. Uten denne mobiliseringen ville det ikke blitt et så bredt flertall for vedtaket, mener hun.

I Trondheim vil et flertall i bystyret erklære byen som et antirasistisk område og forby demonstrasjoner med rasistisk budskap på kommunal grunn, Også her mer enn fornemmer man at det som ligger bak er å forby organisasjoner som SIAN å demonstrere og reklamere for sine synspunkter.

Jævla neger, jeg skal ta deg

Siden paragraf 185 i Straffeloven er så sentral i forbindelse med de foran nevnte sakene, kan det være verdt å se litt på hvorfor denne paragrafen i all sin mangel på presisjon og med sin diskriminerende intensjon kan fungere. I 2015 stod en 24-årig afrikaner tiltalt i Oslo tingrett for trusler og hatefulle utsagn mot en billettkontrollør på T-banen. Det ble i retten bevist at han hadde sagt til kontrolløren: «Din svarting, jeg skal knekke deg», eller: «Jævla neger, jeg skal ta deg». Men tiltalte ble ikke dømt fordi offeret for de skarpe ordene også hadde mørk hudfarge. Til og med aktor i saken, sa at retten måtte ta hensyn til at tiltalte og offeret hadde samme hudfarge, og at bruken av ordet neger derfor kunne oppfattes forskjellig (fra om ordet var blitt brukt av en hvit person som man kunne tenke seg var tiltalt i en lignende sak). Advokat Fridtjof Feydt, som forsvarte 24-åringen i retten, prosederte på at rasismeparagrafen i Straffeloven (§ 185) er uklar på hva som er diskriminerende. Han uttalte også at denne paragrafen må presiseres slik at den kan si mer om hva som er diskriminerende.

– Hvis jeg kaller en hvit nordmann en jævla nordmann eller en jævla hviting, så er det altså ikke diskriminerende, sa Feydt.

Feydt ville reformere paragrafen, men dette er ingen paragraf som trenger reform, den bør i all sin tåpelighet avskaffes, særlig i et land der man holder ytringsfriheten og antidiskrimineringsfanene så høyt som man gjør i Norge.

Dette er ikke anledningen til å ha en grundig gjennomgang av paragraf 185 i all sin forvrøvlede prakt. Men det som går igjen alle handlingsplanene, i utredningene og alle rettssakene med tilknytning til denne paragrafen, er at det er nordmennene som har skylda for rasisme og annen elendighet. Det er etniske nordmenn som må reformeres, og det er dem tiltakene i stor grad også er rettet mot. Hvis man la alle tiltakene til grunn, skulle man tro at Norge er det mest rasistiske landet på kloden.

Og det er særlig den folkelige delen av den norske populasen med udannet språk og talemåter som skal tvinges på kne, knele for autoritetene i storting og regjering, for Black Lives Matter, bøye seg i støvet og gjøre avbikt og angre sine synder etter å ha blitt dømt til en måneds fengsel og noen titusener kroner i bot for å ha vært sleivete i kjeften, og med påfølgende reportasjer i Dagsavisen, VG og Dagbladet om hvor rasistiske, inhumane, islamofobe og fæle nordmenn er.

RAF og tyske drap

Antifa-gruppene i Norge er små og har ikke den samme innflytelsen som i våre naboland som Sverige, Danmark og i Tyskland, og ikke minst sammenlignet med bevegelsen i USA, der de har fått en hel nasjon på kne med sitt krav om at det hvite USA skal gjøre avbikt og be om forlatelse for sine rasistiske synder. Det er mulig at Antifa i Danmark er svekket etter at det for en del år siden kom fram at Antifa drev med bankran og drap for å finansiere bistand til palestinsk motstand mot den israelske staten (Blekingegadebanden). Og Antifa i Danmark blir smågutter i forhold til den nåværende bevegelsen i Tyskland som driver med voldsaksjoner mot politiske partier som Alternativ for Tyskland med tusenvis av tilhengere. Men heller ikke i Tyskland når de opp mot sin storhetstid da RAF (Rote Arme Fraktion) drev med terror og drap i stor stil inntil banden ble tatt og ført fram for retten der de fortsatte sine protester mot den kapitalistiske og fascistiske, tyske staten og ved å skrike ut skjellsord fornærmelser mot politi, aktorat og dommere i retten ganske uhindret.

Den tyske journalisten Bettina Röhl, som er datter av RAF-medlem Ulrike Meinhof, skrev nylig i Neue Zürcher Zeitung at Antifa er en videreføring av RAF, og at Antifa ikke bare blir tolerert av tyske myndigheter, men blir betalt av den tyske regjeringen for å bekjempe partier og organisasjoner på høyresiden i Tyskland. Antifa er med andre ord den politiske korrekthetens stormtropper, og det er også grunnen til at de kan operere så fritt og uhindret i vestlige samfunn, som å rasere bebyggelsen i USAs storbyer og okkupere, ikke bare boliger, men også hele bydeler.

Den venstreekstreme ideen om at folk med de «riktige holdningene» kan ta seg til rette og ta loven i egne hender i det «råtne kapitalistiske samfunnet», ser man konsekvensene av i USA. Aktivister fra Antifa og BLM  har okkupert kvartaler i sentrum av byen Seattle og erklærte dem som frigjort område. Hundrevis at aktivister stormet nylig rådhuset, okkuperte en politistasjon og krevde at borgermesteren i byen måtte gå av om han ikke avskaffet politibudsjettet i byen. Antifa har altså erklært et byområde på seks kvartalet for en politifri sone og gjort Seattle til sin hovedstad i en ny republikk kalt Capitol Hill Autonomous Zone (område fritt for innblanding fra Kongressen i Washington).

Ifølge det amerikanske nettstedet Clarion så har rapperen Raz Simone oppkastet seg til sjef for Antifas «politistyrke» i det okkuperte området, som han patruljerer sammen med en gruppe av likesinnede utstyrt med skytevåpenet AK-47, og de går løs på beboere i området som ikke følger ordre. Mens politimester Carmen Best beskrev forholdene i den «frigjorte» sonen som preget av vold, voldtekt og ran, betegnet byens borgermester Antifas overtakelse av området som en patriotisk handling.

Les også: Ekstremister i okkupert bydel i Seattle ber hvite personer gi 10 dollar til svarte

Hevet over vanlig lov

Aktivistene trenger ikke å bekymre seg over å bli arrestert av politiet. Ifølge den amerikanske forskeren Michael Lind har aktivistene velstående foreldre som kausjonerer dem ut av varetektsfengslene, eller de kan ringe sine advokater som blir lønnet av frihetsfond. Et av disse kausjonsfondene, Minnesota Freedom Fund (MFF), skal i løpet av ei uke ha fått inn 20 millioner dollar. Flere meldinger tyder på at finansfyrsten George Soros’ Open Society Foundations gir økonomisk støtte til de amerikanske kausjonsfondene. Flere NGOer er også støttespillere for Antifa og BLM, og forbindelsene herfra skal gå helt inn i staben til den demokratiske presidentkandidaten Joe Biden.

Essensen i Antifa-ideologien er troen på at tilhengerne er hevet over vanlige lover og regler og vanlig moral fordi de representerer en overordnet moral, og at de er utvalgt til å sette denne overordnede moral ut i praksis, om så med vold. De er styrt av de samme «renhetstankene» som den katolske inkvisisjonen, som de maoistiske kulturbrigadene, som det hemmelige politiet NKVD under Stalin og Gestapo i Hitler-Tyskland, som sørget for at kun regimets tanker og ideer om statens styring var lovlige.

Antifa mener de altså er unntatt fra vanlig lov og rett, en vanlig elitær tanke som man også fant i Europa i føydaltiden, men som har overlevd i venstre- og høyreekstreme miljøer i Vesten fram til i dag. Det er også denne tankegangen som gjør at de med den største selvfølgelighet kan bryte med statlige smittevernregler i en epidemi og rasere «kapitalistiske» butikker i amerikanske bykjerner.

Handlingsplaner mot hat

Som de fleste kulturuttrykk i Norge har også kulturvandalisme, i form av krav om å fjerne monumenter og statuer, og demonstrasjonen i Oslo (og i Stavanger og Trondheim) sine forbilder og er inspirert av opptøyene i USA. Men de må også ses i norsk sammenheng og de tiltaksplanene som regjeringene de siste årene (fra 2010) har satt i verk for å «berge» den norske opinionen fra hatefulle ytringer og rasisme.

Når regjeringen i løpet av året legger fram sin handlingsplan mot islamofobi, er det den foreløpig siste i en rekke av handlingsplaner som mer eller mindre har noe å gjøre med hatefulle ytringer, der § 185 i Straffeloven kan ses på som en hjørnestein. Den første handlingsplanen i denne rekken ble lagt fram av Stoltenberg-regjeringen i 2010 og gjaldt radikalisering og voldelig ekstremisme, en plan som ble oppdatert og reformert av Solberg-regjeringen i 2014 fordi Erna Solberg ikke syntes den var god nok. Og nylig, onsdag 17. juni, la Solberg fram den reviderte handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering.

I mai i år kom det en oppdatering av en rapport om regjeringens strategi mot hatefulle ytringer, der altså § 185 er sentral. Det var i 2016 at regjeringen opprinnelig la fram sin strategi mot hatefulle ytringer. Den var i stor grad er rettet mot såkalt muslimhets, og samme år ble handlingsplanen mot antisemittisme presentert. I desember i fjor kom handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn etnisitet og religion. Regjeringens integreringsstrategi ble også satt i verk fjor.

Som ledd i kampen mot hatefulle ytringer er politiet blitt instruert av Riksadvokaten om å legge større vekt på hatkriminalitet. Politiet har i flere omganger oppfordret publikum, det vil si homofile, transpersoner og muslimer, om å anmelde hatefull ytringer, noe som nå ser ut til å bære frukt. De siste årene har vist en kraftig økning i tallet på hatkriminalitet, ifølge en oversikt fra Politidirektoratet, som ble gjengitt i Aftenposten den 13. juni. Mens det i 2014 ble registrert 156 slike anmeldelser, var det i fjor 552 anmeldelser, og tallet fra året før, i 2018, var på 470 tilfeller. Økningen i tallet på anmeldelser gjør at det også blir stadig flere rettssaker der § 185 danner grunnlaget for tiltalen.

Mange av tiltalene og rettssaken er et resultat av politiets egen innsats. I Oslo har politiet opprettet en egen gruppe for hatkriminalitet, enda et ledd i Solberg-regjeringens plan for å renske landet for «alskens rasistisk og hatefullt slagg» som fremdeles «flyter rundt» i det politiske korrekte Norge. Jeg har tidligere i en større artikkel gått igjennom en god del av det som skjer på det hatkriminelle området i Kongeriket

Unntakstilstandens områder

Alle handlingsplanene skulle indikere at Norge er i en unntakstilstand når det gjelder hatefulle ytringer og rasisme. Men det gjelder ikke bare på dette området. I asyl- og innvandringspolitikken har det vært «unntakstilstand» i mer enn en mannsalder.

Les også: Asylpolitikken: 40 år med liberalisering og 1,1 million i folkevekst

Det siste utslaget av denne unntakstilstandspolitikken er at mens landet ble stengt for så å si all innreise fra midten av mars måned, så kunne asylsøkere fritt reise inn i Norge og søke asyl. Riktignok kom det færre etter at gransene ble stengt. I mars var det 99 som ikke behøvde å bekymre seg om grensekontrollen mot utlandet, en nedgang fra i januar da det var 226 personer, ifølge tall fra Utlendingsdirektoratet. I april gikk tallet videre ned til 36 personer, og i mai var det også 36 personer som søkte asyl i Norge.

«Unntakstilstanden» brer seg altså ut til nye områder, som ytringsfriheten, der myndighetene, som sagt, har satt i verk en rekke tiltak og handlingsplaner for blant annet ved hjelp av § 185 å begrense meningsbredden i samfunnet og sørge for at noen spørsmål tabufiseres. De som bryter med tabuene, blir møtt med en skur av stigmatisering og sanksjoner hvor de enn snur seg.

Asylpolitikk og ytringsfrihet er, som nevnt, slike unntaksområder, et annet er bistandspolitikken der staten øser ut nesten 40 milliarder kroner i året uten at det stilles et eneste kritiske spørsmål. Og det er jo ikke så rart når man lever i et samfunn uten en kritisk offentlighet, der myndighetene gjennom en storstilt indoktrinering i skole, i medier og ved hjelp av et utall av handlingsplaner får opinionen til å sluke både agnet, søkka og snøret som myndighetene har kastet ut for å få folk til å bite på sin politisk korrekte krok.

Les også: Statlig bistand bør avskaffes

Et samfunn uten emosjoner?

Folk bør spørre seg hva slags samfunn som er skapt i Norge, et samfunn der man fengsles for å «hate», for å gi uttrykk for sterke antipatier, og der man slepes til retten om man ber folk og ting man misliker om å dra til helvete. Ønsker man et samfunn uten emosjonelt slagg, et samfunn uten negative følelser, et samfunn der man må skjule sine aversjoner for ikke å havne i kasjotten, og der en del av det menneskelige følelseslivet må skuffes under teppet fordi det provoserer elitenes skjøre emosjoner? Skal vi ha et samfunn der følelser stenges inne på en måte som dette samfunnets psykologer advarer mot, nemlig det uheldige i at folk ikke har verbal kontakt med sine følelser, at de ikke evner å sette ord på sine følelser? Skal man i tillegg til den utbredte åndelige og intellektuelle armoden som preger dette samfunnet, også bli påtvunget en emosjonell armod der det bare er plass til de positive og politisk korrekte følelsene?

Det postmoderne samfunnet nekter å vedkjenne seg de splittelsene og de motsigelsene som dette samfunnet har skapt og aksentuert ved en rabiat rettighets- og identitetspolitikk som gjør at det blant annet setter sin egen, opprinnelige befolkning i parentes. Å sette verden eller tingene i parentes er en praksis som stort sett filosofer har kunnet tillate seg uten særlige konsekvenser, men når politikere gjør det i stor skala, kan det bli skjebnesvangert.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon