Illustrasjonsbilde: YvonneHuijbens/Pixabay
annonse
annonse

Inspirert av BLM-bevegelsen i USA har familien vår, etter nitid og langsiktig påvirkning fra, ja, mye meg da, besluttet at vi skal gå på kneleturne i nabolaget. Dette for å si unnskyld for alt vondt vi har gjort, siden vi, dessverre, er en del av den hvite rase.

Litt om meg: Jeg er 1. amanuensis i det nye HIS-faget (Hvit Internasjonal Skam), på Oslo MET. Et nytt og spennende fag som vil forstå fremtiden, sett i lys av fortiden. For meg var ikke BLM-demonstrasjonene overraskende; for de lignet forelesningene mine. Der står aksjonistene ofte opp og krever en redefinering av pensum. Noe jeg selvfølgelig tar på alvor.

Familien vår øvde på å knele i stua. Jentene først, Marianne, samboeren min og Siri, datteren vår på elleve, Jens på åtte, og meg helt bakerst. Fra før hadde vi lagd «blendakuler» som Siri skulle gi til naboene. Egentlig bare en sjokoladekjerne med et tynt vanilje- og melistrekk.

annonse

Planen var enkel. Jens skulle gå opp og lese navneskiltene. Var navnene multikulturelle, skulle han ringe på, slik at vi kunne knele og fremføre vår skam. Var navnene «hvite», skulle vi kaste en blendabolle på døren og løpe videre. De ville nok forstå det. Ta hintet.

Det føltes godt, for meg som intellektuell akademiker, å forberede barna mine på de voldelige og viktige demonstrasjonene de helt sikkert kommer til å delta på i fremtiden. At Marianne og jeg, på en ikke-voldelig måte, kan gi dem en smak av den virkelige verden, vel, det føles stort! Kanskje kan vi slik også slippe dem løs på en plattform som gir dem nødvendige kontakter for fremtiden?

Vi gikk til nærmeste nabo først. Visste at skiltet snakket et multikulturelt og universelt språk. Knelte derfor før døren gikk opp. Siri knelte først, med blendabollekurven hevet opp foran seg. Naboen vår, Amir, kom ut, lo og lo. «Hva driver dere med? Halloween er ikke før om mange måneder?» sa han. «Vi tilbyr et lite, men symbolsk og sterkt offer for vår skam,» sa Siri, slik vi hadde øvet på. «Offer, haha! – er det skjult kamera eller? Reis dere opp da! Det her er jo helt sykt. Hva driver dere med! Seriøst? Ok. Litt morsomt, vi har pizza i ovnen. Kom inn, da!» sa han, stoppet ikke å le.

annonse

«Vi må videre, men ta gjerne imot vårt offer,» sa jeg. Amir tok en av kulene. «Denne? Ok, ikke en prank eller noe? Hvis den smaker chili og råtten fisk kan du se for deg en helt jævlig motprank, nabo!» Vi sa ikke noe. Amir spiste. «Jævlig søt, men helt ok. Kommer dere inn eller?» Det kunne vi ikke. Vi hadde et viktig arbeid foran oss.

Jens fant enda et hus med et multikulturelt dørskilt. Ringte på og smatt inn bak Marianne og Siri. Vi knelte på den harde singelen i oppkjørselen. Ut kom en blendahvit dame på alder med Marianne. Det ble helt stille. Vi så ned, men jeg skottet litt opp. Hun så helt perpleks ut. Prøvde å snakke, flere ganger, før hun sa: «Hva, hva vil dere? Er dere en sekt eller noe?»

«Er din multikulturelle mann inne?» sa jeg endelig. «Hæ!?» sa hun. Jeg kremtet. «Herregud, mener du mener Mehmet? Nei han jagde jeg på dør. En skikkelig mammagutt og tulling. Kjenner dere ham? Hva er det her for noe?» sa hun.

«Reis dere og gå,» sa jeg til familien. Viste med gester til Siri at hun ikke skulle gi damen i døren en av våre blendakuler. Jeg tok en kort, men dyp nok, prat om fordommer og stereotypi med familien min i et veikryss. Sa at det var synd på damen; at vi ikke måtte dømme henne for hardt.

Jens fant en ny og spennende dør. Siri ringte på. Vi knelte. Ut av døren veltet et stereoanlegg på full guffe, ikke bare det, også en fyr som falt om på plenen. En annen type kom ut. «Er det leveransen?» spurte han, «ikke stå her ute. Kom inn!» Han flakket med blikket i alle retninger, tok oss raskt inn døren. Lukket den.

Vi adlød selvsagt. Han var jo svart. Han vinket oss til kjøkkenet, stengte døren til et nokså høylytt og lystig møte mellom frie og herlige sjeler som foregikk i stuen. «Kreativt,» sa han. «Men jeg må kutte opp og smake, veie innholdet uten den teite glasuren. For det er vel for faen ikke kokain i den. Eller? Det var ikke dealen. Bare hasj. Ok!» sa han fort.

annonse

Han kuttet en av Siris boller i to. «Riktig farge,» sa han. «Men den lukten? Det stemmer ikke. Det her er jo faen ikke en av de som selges på gata. Har dere lagd den selv? Hæ? Hva faen er det her?» Han luktet på den, igjen, sniffet inn lukten, spiste et par smuler. Øynene hans vrengte seg. «Kødder dere med meg? Det her er jo bare kake!» skrek han. Aggressivt kastet han oss på dør. Jeg sa unnskyld i det han slengte døren igjen. Håpet han hørte det. Vi hadde jo ikke ment å fornærme ham.

«Jeg vil hjem,» sa Jens. «Jeg òg,» sa Siri. «Et siste forsøk?» sa jeg, så strengt på Marianne som smilte oppmuntrende tilbake, hun holdt godt om ungene og sa noe, bare til dem. Men vi måtte jo videre, hadde knapt begynt!

Jens fant en dør med et herlig klingende navn. Z-er X-er og W-er. Vi ringte på og knelte. Hørte skrittene bak døren. Kjente på stoltheten i å knele. En fyr kom ut. Siri sa de avtalte frasene. Fyren lo med en gang, lo mens hun snakket. «Are you guys for real?» sa han med vidt åpent gap. «Honey, you’ve got to see this. Crazy people at the door. Bring the camera!» lo han og vinket innover i leiligheten.

Vi ble med inn. Det var godt å endelig komme et sted der vi kunne snakke ut. Jens og Siri forsvant inne en dør. En jente på Siris alder lukket hardt og fort igjen døren til stua der jeg, Marianne og Leroy, som han het, lo og smilte sammen. Han smilte hele tiden mens jeg snakket. En herlig type var han. «Honey, are you filming this? You need to get this on tape!» sa han om og om igjen.

Da jeg banket på døren der Siri og Jens holdt til, ba dem komme ut og knele med Marianne og meg, tok Leroy plutselig tak i kurven med blendakulene. «Her fat cousin’s commin’ over tomorrow. I’m not eatin’ this shit, but they will, for sure!» sa han, før kona hans slo ham let på kinnet. Jeg var så glad. Så glad! Det var nok Leroy også; for han lo og lo.

«Come back, anytime!» sa Leroy. Kona hans sto en god stund og snakket med Marianne. Jeg hørte fraser som: «unnskyld, han er egentlig en fin fyr, har tatt et par øl for mye i kveld, kom tilbake i morgen, vi snakkes da, ok?» … Det var litt forstyrrende for meg at Marianne ikke knelte foran kona til Leroy. Leroy slo meg på skulderen om og om igjen, Hardere og hardere. Lo høyere og høyere.

«Black Lives Matter,» sa jeg i oppkjørselen til Leroy, knelte og viste ham en knyttneve. Igjen var det harmoni mellom oss. Han lo, knelte for meg i en gest. Stoppet ikke å le. «Du må ikke gjøre det,» sa jeg. «What?» sa han. «Ikke knel for meg,» sa jeg. Han rullet nærmest rundt og rundt på gresset.

«Seriously, you should try stand-up, man! You’re actually really good! How can you be so 100 % in character for hours at a time? Man, you’re good. See you arond. Anytime!»

Jens og Siri gikk fort inn på rommene sine, da vi kom hjem. Marianne sa hun var sliten og ville ta seg en lang dusj. Jeg satt i sofaen og tenkte. Jeg var så stolt av dem. Det hadde vært en prøvelse. Men alt hadde endt i en perfekt dag. Vi hadde knelt, fått virkelige venner.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon