Resett-redaktør Helge Lurås. Foto: Christopher Olssøn
annonse
annonse

Statuer som veltes. Folk som sparkes for «krenkelser». Mobben som herjer i gatene. Og i vårt eget Norge sørger dynamikken for å gjøre et eksempel ut av 63 år gamle Hans Geelmuyden. Frykten for å si det vi tenker kommer til å ødelegge alt vi holdt kjært ved vestlig sivilisasjon.

Utviklingen har vært slik i årevis. Men det har gått gradvis. Jeg merket selv grensene for hva man kunne si offentlig før man befant seg utenfor «de rettroendes» rekker. Det var erfaringene med akademia og mediene som gjorde at vi etablerte Resett i 2017. En politisk korrekthet i motsats til Vestens eget frihetsideal hadde senket seg over Norge som en klam hånd.

Å etablere Ytringsfrihetsforbundet i 2018 var en annen slik respons. Vi kan ikke lenger snakke om identitet og historie, hvem vi er. Det kreves at vi tar avstand fra vår historie og dermed oss selv. Utfordringen er eksistensiell.

annonse

Ønsket om å true til taushet de man er uenige med er nok dypt rotfestet i menneskets sosiale praksis. Ord er makt, og ordet har man alltid ønsket å kontrollere. Derfor har det da også vært en så sjelden og unik egenskap ved den vestlige sivilisasjon at ytringsfriheten nettopp ble en slik viktig, konstitusjonell verdi. De som ønsker å ta den bort, vet ikke hva de selv har i vente og ønsker for oss. Dogmer er tvang og ufrihet. Og de som forstår hva det fører til, men likevel vil kvele vår frihet, bør være våre fiender.

Les også: Burnley-fan bak White Lives Matter-banner har fått sparken

I Vesten har angrepene på ytringsfriheten og kontrollen med hva man kan diskutere og si først og fremst kommet fra venstresiden fra 1970-tallet og frem. Intellektuelle marxister i Vesten lot seg inspirerer av sovjetisk, kommunistisk doktrine. De ønsket seg en stille marsj gjennom utdanningssystemet der de skulle dominere og influere nye generasjoner. Det var «de rette» tanker som skulle gjelde.

Senere ble dette kjent som politisk korrekthet. Og det var harde angrep på Vesten som hele tiden falt disse kulturmarxistene så lett. De hatet det samfunnet de selv kom fra. Kolonialisme, slaveri, kristne korstog – alt var galt med Vesten og den hvite mann. Og alle andre var ofre.

annonse

Det er bare vi selv, de hvite, som hindrer multikulturalismen. Det store, sosialistiske Vi.

Vi ser nå denne ideologien i full blomst. Statuer veltes og historien fordømmes. De unge står i front. Uten rot i fakta, fremmes påstander om utbredt rasisme og diskriminering. Hvite setter seg ned og kysser føttene til svarte. Vi er fæle, dårlige mennesker.

I Norge har Hans Geelmuyden nå fått smake på hvordan det er å uttale seg fritt og uten regi. Det er opplest og vedtatt hva sannheten er: De hvite nordmennene er rasister, de holder innvandrere vekk fra jobbene og lar politiet stoppe dem uten grunn. Rasismen er overalt.

Og ingen tør å ta Geelmuyden i forsvar. Det er ikke plass til individualister når det sosiale utopia skal skapes. Han er fredløs, så assosier deg ikke med ham. De som har kundeforhold med ham blir kontaktet av pressen. Pressen dekker seg bak at det bare er uskyldige, journalistiske spørsmål. Men det er ikke slik i praksis. Svaret er gitt i det journalisten (inkvisisjonen) ringer. Geelmuyden er skyldig, og du må støte den skyldige fra deg, ellers er du skyldig selv.

Les også: Et av Hans Geelmuydens «hvite privilegier» er å bli kalt rasist – og deretter måtte legge seg flat (+)

annonse

I en slik hekseprosess og inkvisisjon som nå pågår, har friheten forlatt oss. Det blir om å gjøre å være mest retttroende, å bevise hvor moralsk og «antirasistisk» man selv er. Man skårer poeng med å være først ute med å ta avstand fra denne hvite, rasistiske mannen i sin aller mest privilegerte alder. Geelmuyden er hvit, rik, over middelaldrende og suksessfull. Kanskje er det han sier sant, men det er uhørt, umoralsk, skadelig for fellesskapet. Stein ham!

Sam Harris var nylig uten med en podkast hvor han med bekymring spurte om det var mulig å ta et skritt tilbake fra den totalitære, faktaresistente avgrunnen. Han tenkte på sitt eget USA. Harris mente en frykt blant folk til å si sannheten var uunngåelig heretter. Man kan miste jobb og inntekt for den minste ting. For det minste avvik fra det rettroende.

Janne Haaland Matlary får assosiasjoner til terrorveldet til Robespierre. Men utgangspunktet for det terrorveldet vi opplever nå, er marxisme og sosialisme, multikulturalisme og identitetspolitikk. Både i Sovjetunionen og i Maos Kina hadde man sine utrenskninger og meningsterror.

Faren ved å ikke motstå denne meningsterroren, og gjøre det nå, kan knapt overdrives. Vi snakker om en frykt for å snakke, for å diskutere. Og det vil utvikle seg til en frykt for å tenke. For hvis du tenker «feil», kan det hende du sier noe feil. Derfor vil mange prøve å tenke slik den politisk korrekte mobben krever slik at de ikke skal måtte føle at de ikke kan si det de mener er sant.

Og hva er det da igjen av Vesten? Hva er igjen uten idealet om og tryggheten i den frie tanke? Fint lite. For det er den kritiske tanke som har brakt fremskrittene. Å bryne ideer mot hverandre, å hevde alles rett til å si det de mener uten å miste frihet, arbeid og inntekt av den grunn.

For å presse utopien om det multikulturelle samfunn ned over hodene på oss, må friheten til å advare utraderes. Det skal ikke være lov å si imot eller peke på problemene. De autoritære venstreradikale elsker å være mobb. De jobber for en «god» sak.

Noen få av oss har kastet hansken og tatt opp kampen allerede. For min og Resetts del skjedde det umiddelbart etter at vi ble etablert. Annonsører ble kontaktet, aksjonærer ble kontaktet, på et tidspunkt ble vi til og med utestengt av Vipps. Når man møter denne feige mobben, må man aldri vike en tomme. Man må stå med rak rygg.

Det er et gjenkjennelig skript som nå utspiller seg med Hans Geelmuyden. Men hvis han står opp for seg selv nå, kommer selskapet hans til å gå konkurs. For ingen vil stå ved hans side og ta ham i forsvar. Selv ikke de som har sympati med ham. De tør ikke, for de som tar ham i forsvar, ber praktisk talt om å bli det neste offeret. Den neste som bremser det multikulturelle fremskrittet. Og det vil ingen bli.

Nå er tiden for å stå fast og oppreist

Man kan komme over frykten. I Resett har vi brent alle broer til det klamme meningstyranniet som Hans Geelmuyden nå er tvunget til å underkaste seg. Og når man har tatt valget, forsvinner frykten. Man er blitt modig.

Noen kjenner seg kanskje igjen. Dere føler dere fremmedgjort fra mediene, fra den påtvungne konsensus. Det er en prosess som utvikler seg over flere år. Dere observerer ideer for verden som er gale, de viser oss inn på en selvdestruktiv vei. Men hvis man går imot den politiske korrektheten, blir man skvist ut. Man er «uren». Så valget står mellom å føye seg for noe man ikke tror, eller heve fanen og erklære krig mot meningstyranniet som utvikler seg i vårt eget, kjære Vesten.

Det var som ledd i kampen for friheten til å tenke, snakke og debattere at Resett ble etablert.

Det blir verre før det blir bedre, er et uttrykk til bruk for så mangt. De som hater oss selv og Vesten er på frammarsj, de er blitt modige, de føler ar de vinner og at ingen tør å si dem imot. Og de som prøver så spakt, som Hans Geelmuyden, gjør man kort prosess med. Hans skjebne som kjetter tjener til skrekk og advarsel.

Jeg vet at de fleste i dette land ikke tør å si imot. Dere kommer til å føye dere for den radikale minoriteten slik russerne gjorde for bolsjevikene og tyskerne for nazistenes stormtropper. Dere er feige, og har familier å forsørge. Dere har karrierer, er ansatt eller trenger kunder.

Dere tør ikke si ifra. Og det er smertefullt å vite det om seg selv.

Men det er mange nok der ute som er rystet over det som skjer, som verdsetter friheten og den kritiske diskusjonen som gjorde Vesten til verdens mest fremgangsrike sivilisasjon, til at kampen kan vinnes til slutt.

Det krever bare at noen av oss står opp og står fast, at vi hever flagget. For da vet alle at motstanden er reell. At noen viser mot, vil stålsette andre.

Våre feige motstandere hater Vesten – det gjør ikke vi.

Hvis du mener den kampen er verdt å vinne, kan du støtte oss her og her.

Ut juni får man også boken Veien til Resett gratis tilsendt hvis man tegner abonnement. Tusen takk for hjelpen!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon