Illustrasjonsbilde: Tama66/Pixabay
annonse
annonse

Den pågående kampen om (politisk) korrekt virkelighetsbeskrivelse har utartet seg langt forbi det absurde.

Tar man en kikk på akkurat de samme sakene i gammelmediene og de nye mediene så er det to diametralt forskjellige verdensbilder som presenteres. I sak etter sak etter sak. Det være seg klima, rasisme, Trump, EU, FN, WHO, BLM, vindmøller, «Palestina», identitetspolitikk, ytringsfrihet, pressestøtte, islam eller hva som helst. To forskjellige narrativ som blir mer og mer gjensidig utelukkende.

Den politisk korrekte virkelighetsbeskrivelsen har bare blitt mer og mer emosjonelt preget i både form og innhold fra de provokative medienes sin side. Det er en modus som bare har forsterket seg siden de begynte å presentere konspirasjonsteorier om utfallet av det forrige amerikanske Presidentvalget. «Russian collusion» ble hausset opp som var det et tilnærmet faktum.

annonse

Både publikum og øvrig presse blir provosert av at de blir forsøkt forledet og manipulert inn i en høyst alternativ virkelighetsforståelse. Noe som leder til at også de mer redelige mediene får en mer provokativ fremtoning i den offentlige debatten. Fordi det ikke bare er Trump som er et stridstema. Det kives om virkelighetsbeskrivelsen i mesteparten av de nyhetene man får seg presentert hver bidige dag. De siste ukene er det opptøyene i kjølvannet av George Floyd sin død som har skjerpet frontene.

Opptøyer der det blir herjet, plyndret, vandalisert og brukt vold er i seg selv provoserende. Det er langt flere liv som har gått tapt som følge av de anarkistiske tilstandene enn som følge av Politiets brutale og kriminelle behandling av George Floyd. Men nesten enhver fornuft og likevekt har forsvunnet i fra så vel provokatører som den aktivistiske og provokative pressen. Trusler, vold, plyndring, kulturvandalisme og annen terror kan bli omtalt som «protester». Man «protesterer» altså mot et lovbrudd ved å medvirke til tusenvis av nye lovbrudd.

Les også: Leverandører til Oslo kommune må heretter «identifisere seg med kommunens verdigrunnlag»

Provokatørene finnes i så godt som alle samfunnsinstitusjoner og spesielt blant de høyere samfunnslag. Det er en merkverdighet. Fra tidligere tider var man kjent med at folket gjorde opprør mot makthaverne når forholdene ble for ille. Denne gangen er det makthaverne som gjør opprør mot folket. Det er ingen tilfeldighet at det er en Statssekretær som bryter Staten sin smittevernsinstruks. Det er heller ingen tilfeldighet at det er en Statsminister som viser forståelse for dette bevisste lovbruddet fra Statssekretærens side. Det er makta som rår, og dugnadsånden som forgår.

annonse

Akkurat som med konspirasjonsteoriene rundt menneskeskapte klimaendringer er det ikke folket som aksjonerer, det er makteliten. Selv ikke en milliardærarving kan dy seg for å hive seg inn i provokatørenes rekker. Det er viktig å få presisert at Antifa er vår tids Milorg, sånn i folkeopplysningens tjeneste.

Les også: Milliardær sammenligner Antifa med motstandsfolk under krigen

Eksemplene på provokasjoner er utallige, og de vil ikke avta i verken omfang eller intensitet med det første. Av den provokative pressen er det ikke stort annet og vente enn at de fortsetter å tømme bensin på bålet i stedet for å gå inn i en redelig debatt om hvorfor makta går løs på folket. Den diskusjonen får de nye mediene om nødvendig ta med seg selv og sitt publikum om ikke de gamle vil stille opp. Fordi det er en diskusjon som må bringes frem i offentligheten for å få en forståelse av hvilke drivkrefter det er som står bak all denne konfliktskapende provokasjonen i land etter land.

PROVOKATØRENES AGENDA

Hverken provokatørene eller deres agenda lar seg identifisere fullt ut. Men noe vil bli nøstet opp i litt etter litt. Det har vært f.eks påvist et samrøre mellom terrororganisasjonen Antifa og BLM. Man ser også den felles strategien, bruk av så vel fysisk som verbal vold for å undertrykke folket. Det blir øvd vold mot historiske monumenter, mot vitenskapelige faktum og mot uskyldige barnesinn. Fellesnevneren for denne volden er terror, angiveri, utstøtelse, frykt, sensur, knebling, vandalisering, propaganda, indoktrinering, ensretting, mangel på respekt for menneskerettigheter og lovverk, i det store og det hele en generell og massiv underminering av alt det som det tradisjonelle demokratiet står for. Det er en modus som kjennetegner alle tidligere tiders totalitære regimer.

annonse

Provokatørenes fotsoldater og medløpere lar seg til en viss grad identifisere. Fordi de opptrer særdeles synlig i gatebildet når de aksjonerer. Det er hevet over tvil at fotsoldatene bedriver organisert kriminalitet. Det er ikke den vanlige og lovlydige mannen i gata som har tid og råd til å delta på pøbelturneer både innenfor og utenfor egne landegrenser. Ikke ville han hatt noen interesse av det heller. Antifa sine fotsoldater, som i stor grad er heller melaninfattige, trenger uansett forsterkninger for å få synlig effekt ut av sine aksjoner.

Deres aksjonsform appellerer helt klart til de mer melaninrike sin medløpervirksomhet. I kraft av sin unike kultur er f.eks afroamerikanere med lav sosial status langt mer tilbøyelige til å delta i opptøyer og plyndring enn de mer melaninfattige amerikanerne. De som i kraft av sin manglende sosiale status har blitt omtalt som «a basket of deplorables». Det er altså ikke langs hudfarge og etnisitet skillelinjene går. Skillelinjene går mellom folk som er villige til å bruke vold og opptøyer for å angripe demokratiet, og de som heller vil bruke lov og orden for å forsvare demokratiet.

De som initierer disse provokasjonene derimot, de ser man så godt som aldri i gatebildet. Man ser ikke så altfor mye til dem i den offentlige debatten heller. Men også innen det området finnes det et offiserskorps som produserer provokasjoner på løpende bånd av mer verbal art. Noe som fungerer som en hundefløyte for fotsoldatene og deres medløpere.

Hvem og hva som dirigerer dette offiserskorpset av aktivistiske provokatører lar seg ikke påvise utover enhver tvil, foreløpig. Det er indikasjoner i bestemte retninger, men så lenge de ikke lar seg bevise så forblir det spekulasjoner. Det er ikke akkurat noen dristig gjetning å tippe på udemokratiske organisasjoner med særdeles begrenset offentlig innsyn. Det kan som et rent malapropos nevnes at FN har vist bekymring over at Antifa kan bli kategorisert som en terrororganisasjon.

DEN PROVOKATIVE PRESSENS AGENDA

Hvilke motiver pressen har for å hive seg på som medløpere for den provokative aktivismen lar seg heller ikke påvise fullt ut. Men det er liten tvil om at den kompakte majoriteten opptrer i samlet flokk mot de nye medienes mer realitetsorienterte nyhetspresentasjoner.

Det har blitt stadig mer bruk av personkarakteristikker, eufemismer, sterkt vinklede eller tendensiøse presentasjoner, ensretting, utelatelse av vesentlig informasjon, konfliktdrevet meningsinnhold og fremfor alt en heller ukritisk tilnærming til provokatørenes aktivisme. Det er den samme modusen som hos provokatørene, makta mot folket.

Les også: De som hater Vesten: Den totalitære meningssensuren forsterkes

Det er en ny og ukjent variant at makta gjør opprør mot folket. Det er vrient å finne en hensiktsmessig strategi for å jevne ut den åpenbare skjevheten i maktforholdene. Tilfellet med Peder (Fjordman) Jensen sin klage til PFU kan nevnes. Han ble i etterkant av terroren på Utøya forsøkt koblet opp mot ABB sine handlinger på en særdeles uredelig måte. Det var det selvfølgelig ikke verken noe juridisk eller faktuelt grunnlag for å hevde. Likevel ble det fra AP-hold ikke tatt klar avstand fra E. Kursetgjerde sin famøse og helt forkastelige påstand «Breivik avfyrte skuddene, men Fjordman var en av de som støpte kulene.»

Fjordmans klage til PFU gjaldt nå sist Vårt Land sitt personangrep på ham i en lederartikkel.

«Peder Jensen er uten juridisk skyld i terrorangrepene 22. juli. Det er likevel et faktum at hans skriverier var viktig politisk ammunisjon for Anders Behring Breivik.»

Til tross for at et sånt «faktum» på ingen måte kan påvises, ble ikke klagen tatt til følge av PFU. Disse intolerante og udemokratiske holdningene Jensen er blitt møtt med fra både politikere og media har medført at han snart har gått et helt tiår uten jobb. Til tross for plettfritt rulleblad og en solid utdannelse. Provokasjoner og aktivisme trumfer empati og redelighet innen så vel media som politikken og arbeidslivet.

Den tidligere hekseprosessen mot Erik Schjenken har også sine paralleller med Kafka-prosessen mot Jensen. Den pågående prosessen mot førsteamanuensis Eikrem ved NTNU faller til dels også innunder samme kategorier. Den oppkonstruerte Giske-saken ledet i det minste til en omfattende fellelse i PFU. Det finnes også svært mange mindre kjente saker der folk er blitt utsatt for maktmisbruk og forfølgelse enten fra pressen eller andre aktivister.

Les også: Sterke reaksjoner på NTNU etter at forsker uttalte seg til Resett

Den provokative pressen bedriver heller ikke bare personforfølgelse, den promoterer også aktivt kampanjeaktivisme som klimaendringer, Pride, vindmøller, BLM, rasisme og mye annet. Det kan virke tilforlatelig at det bevisst velges saker som man vet vil provosere da det er en sikker måte å for å fenge potensielle leseres oppmerksomhet og engasjement. Hvis det hadde vært den eneste agendaen ville det blitt skrevet atskillig mer om halshugging, voldtekt av barn og fremveksten av et raseideologisk tankegods. Det er derimot provokative temaer som stort sett forbigås i stillhet. Det ligger derfor noe mer bak, som heller ikke lar seg påvise rent faktuelt.

DEN POPULISTISKE PRESSEN OG PUBLIKUM

Den delen av den frie pressen som har valgt en mer balansert og populistisk tilnærming for å løse sitt samfunnsoppdrag forblir heller ikke upåvirket av de stadig drøyere provokasjonene fra ulike hold. Det er noen små tendenser til at de besvarer provokasjonene med tilnærmet samme mynt i enkelte tilfeller. Det er stort sett bare uhensiktsmessig og kontraproduktivt. Det finnes unntakstilfeller som behersker denne formen for retorikk til det fulle, og en av de aller beste av dem sitter i Det Hvite Hus. Trump har blitt en publikumsmagnet både innenfor og utenfor USA sine grenser. Antallet Twitterfølgere taler for seg.

Det er en personlig stil som fungerer glimrende for Trump, men som ikke egner seg innen pressen. Den populistiske pressen har intet å tjene på å legge seg på samme nivå som den provokative pressen. Det er mye å lærdom å trekke ut av de amerikanske mediene sin dekning av den forrige Presidentvalgkampen. Det ble tidlig åpenbart at de med svært få unntak hadde valgt side. Presse-etikken og redeligheten ble hivd over bord til fordel for kampanjejournalistikk og aktivisme. Et selsomt syn som medførte at de mistet mer og mer troverdighet måned for måned. Men de fortsatte med å kjøre løpet helt ut likevel, noe som ganske sikkert bidro til en relativ klar seier for Trump.

Strategien gikk mye ut på å forhåne, skjelle ut og latterliggjøre de som vurderte å stemme på Trump. Eventuelt ignorere dem. Det skulle skapes et massivt inntrykk av at det bare var en liten «basket of deploreables» som kunne være dumme nok til å tenke seg Trump som President. Men det var ingen av denne gjengen som følte seg særlig fristet til å skifte side av å bli hetset, utskjelt og latterliggjort. De ble bare enda mer ihuga Trumpfans enn det de var i utgangspunktet.

Den populistiske pressens oppgave er ikke å vinne over den provokative pressen. Minst av alt med deres egne metoder og strategier. Det er den helt motsatte stilen som gjelder. Fakta, redelighet og usminkede realiteter. Presentert med innestemme i en saklig og korrekt form. Desto mer man skiller seg fra den emosjonelt pregede stilen til den provokative pressen, desto bedre. Fordi det handler om å vinne publikum, ikke å beseire en motpart som uansett aldri vil skifte side.

Publikum sin oppgave er ikke å vinne over det provokative pøbelveldet. Minst av alt med deres egne metoder og strategier. Det er den helt motsatte stilen som gjelder. Desto mer publikum skiller seg fra den emosjonelt pregede stilen til provokatører som tyr til både vold, trusler, plyndring, hærverk, kulturvandalisme og andre former for terror, desto bedre. Fordi det handler om å vinne folket, ikke å beseire en motpart som uansett aldri vil skifte side.

Les også: Høyre-politiker enig med Black Lives Matter-aktivist som vil rive ned bilder av Jesus og hans «hvite venner»

Tilfellet med Peder Jensen ble nevnt spesifikt fordi det fra den provokative pressens side har vært så godt som helt taust hva det såkalte «ytringsansvaret» angår. Ord leder til handling. Den provokative pressen har lagt opp til et konfliktdriv uten sidestykke i norsk media, og de bør reflektere nøye over hva de selv legger i «ytringsansvar». Når en eneste uskyldig mann kan bli tillagt ansvar for en annen manns handlinger i kraft av sine skriverier, da kan man tenke seg effekten av over tusen menneskers skriverier.

De fotsoldatene og medløperne som deltar i det pøbelveldet som brer om seg i land etter land har et selvstendig ansvar for sine handlinger. Helt uavhengig av hva den provokative pressen formidler. Men hvorvidt fremdriften i dette pøbelveldet hadde vært det samme uten den provokative pressen sin hjelp, er høyst tvilsomt. De fordømte aldri De Gule Vestenes stort sett fredelige markeringer, men de gjorde seg definitivt ikke til noen heiagjeng for dem heller. I tiden etter George Floyds død har de ikke rapportert balansert og redelig fra pøbelveldets herjinger i det hele tatt. Uskyldige liv har gått tapt uten særlig oppmerksomhet fra den provokative pressens side. Sin egen rolle som konfliktdriver har de heller ikke fokusert stort på.

Det etterlater et dystert inntrykk av at alle liv er like betydningsfulle, men at noen er mer betydningsfulle enn andre. Det er all mulig grunn til å minne om Thor Gj. Eriksen sin erkjennelse på en pressekonferanse for noen år siden. «-Det er jo sånn at det er noen ting som er rett i verden, og noe som er galt».

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon