Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja (V) albuehilser på Ezinne Okparaebo og Yngvar Andersen før møtet med Norges Idrettsforbund, flere særforbund, idrettsutøvere og Antirasistisk senter. Møtet tar sikte på å utveksle erfaringer om rasisme i idretten og planlegge oppfølgingsarbeid for å få bukt med rasisme og diskriminering. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Ingenting er for smått til å anses som nedvurdering av sin egen person. De mange bagatellmessige vitnesbyrd om rasisme og krenkelser viser at den mentale smerteterskelen er meget lav.

Den danske sognepresten Sørine Gotfredsen er lei den evinnelige klynking og klaging fra høyt privilegerte mennesker. I en kronikk i Berlingske nevner hun historien om Job, som ikke fikk sympati fra Gud selv når han lå på en haug av møkk, ruinert og full av byller.

– Job hadde selvsagt grunn til å klage, men oppnår allikevel ikke annet enn å bli belært om at det ikke tilkommer mennesket å blande seg inn i Guds disposisjoner.

annonse

Nå er det «samfunnets strukturer og den generelle intoleranse» det klages over. Rasismedebatten flommes over av kronikker og innlegg om små ting, som at noen spør hvor du kommer fra, eller sier at du snakker godt dansk/norsk.

– Ingenting er i dag for lite til å bli sett som en nedvurdering av ens personlighet (…) De bagatellaktige vitnesbyrdene vitner om en epoke hvor den mentale smerteterskel er meget lav.

Hun henviser til boken «Hvorfor lider vi?» av  Caspar Wenzel Tornøe, som beskriver en mentalitet som rummer «dommedagssyken, medlidenhetskulten, den narsissistiske forurettelse og trangen til å utstille den som en anklage mot verden».

annonse

Tidligere var lidelse og nederlag noe man følte skam over. Nå er det noe man fremhever med skadefryd, og applausen vil ingen ende ta. Alle jubler over den undertrykte stakkaren, uansett hvor ondsinnet de selv har opptrådt.

Les også: Shurika Hansen tar et oppgjør med venstrevridde aktivister og islamister

Denne dramatiske selvfølelse, hvor mennesket dyrker sin avmakt og elsker å anklage samtiden, har ifølge Tornøe røtter i opplysningstiden på 1700-tallet. Da begynte man å dyrke idéen om en slags jordisk idealtilstand.

– Siden har det vist seg at jo mer vi tror på vår egen mulighet for å perfeksjonere verden og utrydde urettferdighet og ondskap, desto mer klynking og klaging oppstår, når det viser seg at det fortsatt er vanskelig å være menneske.

Derfor lyder klagesangen for fullt, selv om skaden man er påført er uskyldige spørsmål, eller «mikroaggresjoner», som selv navnet innrømmer er mikroskopiske krenkelser.

– Mange muslimer har for lengst meldt seg inn i den vestlige medlidenhetskulten, og synes å trives særdeles godt i rollen som ofre for diskriminering.

Les også: Raja legger press på idretten for å bekjempe rasisme – Kjøll legger seg flat

Vi har glemt Jobs bok og dens fundamentale lære: At det ikke er passende for et menneske å klynke over sin skjebne. Vi bør minnes på hvordan Jobs bok slutter:

annonse

– Etter å ha blitt satt grundig på plass av Gud for sin klagesang, overmannes Job av ren og skjær takknemlighet for livet, og nettopp den erkjennelse kommer sjelden naturlig for nåtidens narsissistiske, forurettede menneske.

Dagens krenkede nyter selvmedlidenheten, og selvmedlidenheten utelukker takknemligheten mener sognepresten:

– Kjenn etter selv. De to følelsene kan ikke eksistere samtidig, og det er en del av vår tids tragiske problem.

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon