Øystein Steiro. Foto: Privat.
annonse
annonse

Den største sikkerhetsutfordringen Vesten og Norge står overfor i årene fremover kommer ikke fra Russland eller internasjonal terrorisme. Den kommer fra en økende økonomisk avhengighet til Kina. Som tittelen antyder kunne dette vært en fabel, men det er dessverre en ubehagelig historie fra virkeligheten.

For Kina har ikke utviklet seg til et stabilt demokrati med en åpen markedsøkonomi etter vestlig mønster slik Henry Kissinger og resten av Vesten antok i 1979 da forbindelsene med Folkerepublikken Kina ble gjenopprettet. Vi tok feil, både mht. Kina og Russland. Internasjonal handel og integrering i vestlig økonomi er ingen garanti for demokrati og en markedsstyrt økonomi.

Det er nå, 40 år senere, klart at Kina fortsatt er et sentralstyrt, totalitært regime. Kina styres fortsatt av partiledelsen i Det kinesiske kommunistiske parti. Landet har utviklet en statsstyrt og proteksjonistisk kapitalisme som har frembrakt en enorm velstandsutvikling, men som er avhengig av tilgang til utenlandske råvarer og markeder for fortsatt vekst og som derfor har medført en sterkt ekspansjonistisk utenrikspolitikk.

annonse

COVID-19 ga oss en forsmak på de utfordringer vi står overfor. Men det dreier seg ikke bare om at vi for en rekke samfunnskritiske nøkkelvarers vedkommende, som medisiner og medisinsk utstyr, ikke lenger er selvforsynt, men har gjort oss sårbare og avhengig av import fra Kina og andre lavkostland, slik vi smertelig fikk erfare da koronapandemien rammet oss.

Kinas infrastrukturprogram, The Belt and Road Initiative (BRI), har enorme dimensjoner. Det omfatter havner, broer, veier, jernbaner, kraftanlegg, rørledninger, industriparker og annen fysisk infrastruktur i nærmere 70 land i Asia, Afrika og Europa. BRI har til hensikt å sikre råvarer til kinesisk industri og markeder til kinesiske produkter. De mange og store prosjektene gir Kina enorm innflytelse og er av et slikt omfang at den geopolitiske likevekten i internasjonal politikk påvirkes.

Samlede investeringer til nå er beregnet til 1,1 trillioner USD. I tillegg kommer kinesiske oppkjøp av landområder og rettigheter knyttet til utvinning av strategisk viktige råvarer samt et finansielt ‘diplomati’ hvor Kina skaffer seg innflytelse gjennom fordelaktige lån og kreditter til utviklingsland og land med svake økonomier i Asia, Afrika og Øst-Europa.

annonse

Små, råvareproduserende og geopolitisk utsatte land som Norge, vil være særlig eksponert for politisk press fra Kina. Det er i dette perspektivet Kinas økte aktivitet i våre nærområder må ses. Det forhold at Kina har erklært seg som «en nær Arktisk stat» med interesser i Nordområdene, innebærer at Kina sikkerhetspolitisk er i ferd med å komme oss nærmere enn den geografiske avstanden skulle tilsi. Kinesiske oljerigger eid av det kinesiske statoljeselskapet CNOOC og betjent bl.a. av norske supplyskip borer etter olje og gass i Karahavet utenfor Sibir for fjerde året på rad.

Kinas målrettede investeringer i avansert teknologi og samfunnsmessig kritisk infrastruktur i Vesten, særlig innen transport- og energisektoren, innen informasjons- og telekommunikasjoner, i media og i halvoffentlige og private forskningsprogram og FoU-virksomheter, er vel så betenkelig i et sikkerhetsperspektiv.

Det kinesiske oppkjøpet nylig av 12.67% av aksjene i Norwegian til 1/15 av prisen før COVID-19 er typisk og et godt eksempel på hvordan kineserne posisjonerer seg. Den kinesiske stat har likedan nylig kjøpt seg ytterligere opp i andre norske selskap, først og fremst innen transport- og energisektoren og til sterkt reduserte koronapriser. Norske myndigheter står tafatt og ser på. UD sover. FD ser en annen vei. ND og FIN er sammen med Regjeringen glad til.

Det er forståelig i et kortsiktig perspektiv. Kina er vår største handelspartner i Asia og vår 4. største totalt etter Tyskland, UK og Sverige. Men Kina er også det landet hvor vi har det klart største handelsunderskuddet. I 2019 importerte vi for 76,9 og eksporterte for 37,8 mlrd. kroner til Kina. Det er et mønster som med få unntak går igjen i de vestlige lands handelsbalanse med Kina.

Det store overskuddet på den kinesiske handelsbalansen med utlandet på 421,9 billioner USD i 2019 reflekterer ikke bare at Kina er et lavkostland, men også at Kina fører en sterkt proteksjonistisk handelspolitikk. USA, Kinas største eksportmarked, har opplevd en omfattende sanering av industriarbeidsplasser som en følge av konkurransen fra Kina, og en arbeiderklasse som ikke har sett reallønnsvekst på over 30 år. Det samme gjelder stort sett hele EU bortsett fra Tyskland, som skiller seg ut med et solid handelsoverskudd. Det forklarer mye av Donald Trump og Angela Merkels ulike tilnærming til Kina.

Verken kinesisk forretningskultur eller kinesisk praktisering av konkurransereglene følger den vestlige kapitalistiske håndboken. Utenlandske selskapers IP-rettigheter brytes stadig. Vestlige selskap fristes til å bytte teknologi mot markedsadgang ofte ved at avansert produksjonsutstyr og produksjonsprosesser utviklet i Vesten produseres i Kina til en brøkdel av prisen for deretter å bli kopiert, masseprodusert, markedsført og solgt av kinesiske selskap. Det er det som nå skjer med en verdensledende norsk havbruksteknologi.

annonse

Artikkelen fortsetter

Mørke krefter truer igjen det vestlige demokratiet, men hvilke?

Kinesisk innflytelse er omfattende og uoversiktlig. Eierskapet i Norwegian er igjen et godt eksempel. Aksjene ble kjøpt av BOC Aviation som er et selskap kontrollert av Sky Splendor Limited, som igjen er kontrollert av Bank of China Group Investment Limited, som igjen er kontrollert av Bank of China Limited, som igjen er kontrollert av Central Huijin Investment Ltd, som igjen er kontrollert av China Investment Corporation, som er eid av Folkerepublikken Kina som er styrt Det kinesiske kommunistiske parti som ledes av et lite partioligarki.

Kinesiske investeringer er med andre ord ikke er styrt av investorer som ensidig drives av krav til å maksimere avkastning, men av den kinesiske staten som har strategiske, ideologiske og utenrikspolitiske mål knyttet til deres investeringer som går langt utover det å maksimere profitt.

Vel så effektivt for kinesisk innflytelse er de vestlige investeringene i Kina. Selskap som Apple, Starbucks, Nike, Boeing og en rekke andre tjener nå en stadig større del av pengene sine på en raskt voksende kinesisk middelklasse som allerede er større enn hele USAs befolkning til sammen. KFC selger mer kylling og GM flere biler i Kina enn de selger i USA.

I et perfekt markedsøkonomisk frihandelsregime burde ikke det bety annet enn gjensidig utnyttelse av komparative fortrinn og økt økonomisk vekst for alle. Utfordringen melder seg når markedsadgang, omsetning og inntjening i vestlige foretak blir gjort avhengig av velviljen til den kinesiske stat. Eventuelle avvik fra partilinjen blir slått umiddelbart ned på som da Liu Xiaobo ble tildelte Fredsprisen i 2010. I juni 2015 ble det eksportert 96 kg(!) laks fra Norge til Kina. Eksporten av norsk sjømat til Kina er imidlertid med 168000 tonn og 5,2 milliarder kroner i 2019 historisk høy etter at Børge Brende og Erna la seg flate for Kina i desember 2016.

Nobelpristildelingen er kanskje et ekstraordinært eksempel, men det betyr i realiteten, at norsk eksport til Kina, norske investeringer i Kina eller norske virksomheter med kinesisk eierinteresser i Norge har sammenfallende interesser med Det kinesiske kommunistiske parti og med et land som i stor grad bruker strategiske investeringer, handel og kapitaleksport for å oppnå utenrikspolitisk innflytelse. Dèt er ikke nødvendigvis sammenfallende med langsiktige nasjonale norske sikkerhetsinteresser eller norsk utenrikspolitikk for øvrig.

Pengenes egenvekt kan vanskelig overvurderes. De skaper ‘usynlige’ bånd og interessefellesskap. På samme måte som i USA, representerer den Kina-vennlige næringslobbyen i Norge sterke interesser. Statens pensjonsfond utland har dessuten på våre alles vegne pt. foretatt 802 investeringer i Kina, hvorav for 309 milliarder kroner i aksjer og drøyt 6 milliarder i kinesiske verdipapirer. Kina har iht. The American Enterprice Institute investert omkring 65 milliarder kroner i norske virksomheter. Kinesiske investorer er allerede blitt en av de største eiendomsbesitterene i flere norske byer og kommuner.

Verken NHO, LO eller Finansdepartementet har dermed særlig sterke insentiver til å prioritere langsiktige norske sikkerhetsinteresser for ikke å snakke om menneskerettigheter og demokratiutvikling i Kina, fremfor inntjening, arbeidsplasser og eksportinntekter til Norge. I Stortingets korridorer går en tidligere sentral SV-politiker og forhenværende utviklingsminister og snakker varmt om Kina, noe som kanskje forklarer hvorfor Norge fortsatt gir verdens snart største økonomi 84,5 MNOK i utviklingshjelp!? I et av de sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene knyttet til FD ble det nylig skrevet en utredning om hvordan «Kina i stor grad bruker strategiske investeringer, handel og kapitaleksport som verktøy for å oppnå utenrikspolitisk innflytelse.» Den har politisk ledelse i FD og ved SMK gjemt nederst i en skuff.

Det sikkerhetsbildet vi nå ser konturene av er et nytt, annerledes, mer sammensatt og uoversiktlig trusselbilde enn den direkte militære trusselen vi sto overfor under Den kalde krigen. Kinesiske stridsvogner står ikke oppstilt langs grensen slik de sovjetiske gjorde i Pasvik i juni 1968. Men mens Sovjet hadde mer enn nok med å bygge ut egen infrastruktur, bygger kineserne broer og veier i Nord-Norge og kjøper store eiendommer i Fredrikstad og Bergen. Og til forskjell fra sovjetiske bedrifter som hadde mer enn nok med å fylle opp femårsplanenes produksjonskvoter, står i realiteten Det kinesiske kommunistiske parti i dag som medeier i samfunnskritisk norsk infrastruktur.

Det gjør ikke den innflytelse Kina utøver mindre reell. Den kommer ikke i stedet for, men i tillegg til, det tradisjonelle trusselbildet og trusselen fra internasjonal terrorisme. Den sitter allerede dypt i vestlige og norske strukturer og vokser stadig i omfang. Vi kan ikke utelukke, men må regne med at den i fremtiden kan utløse militære konflikter som kan få konsekvenser også i vår del av verden. De diffuse og lite synlige trojanske hestene Kina har plassert i vår midte er slik sett kanskje vår største sikkerhetsutfordring.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen mandag 6. juli 2020.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon