Illustrasjonsbilde. Foto: Broadimage/Shutterstock
annonse
annonse

«Rasisme: Vi har ikke lært noe», hevder Bente Pedersen, Levanger, i Dagbladet. Hun sikter overhodet ikke seg selv og venstresiden, men til alle oss andre. Det er vi andre som ikke har lært noe i tiden etter terroren for 9 år siden. Alt blir bare verre og verre, og vi blir mer og mer rasistiske!

Nå er ikke Bente Pedersen i og for seg en viktig person, og Dagbladet burde man kanskje ikke lengre bry seg om, men de meningene som uttrykkes i denne kronikken, er såpass symptomatiske for norsk venstreside, at de fortjener en nærmere analyse.

Bente Pedersen er åpenbart av den oppfatningen at venstresiden i årene etter 22. juli 2011 har fulgt oppfordringen fra Jens Stoltenberg, om «mer demokrati og mer kjærlighet og godhet». I egne øyne er det venstresiden som står for kjærlighet og toleranse, og som utbrer dette i samfunnet – motsetning til oss på høyresiden som utbrer hat og intoleranse.

annonse

Men nå synes visst Bente Pedersen at det får holde med denne kjærligheten: «Det er vel og vakkert å ville møte hat med kjærlighet, men hvor har det ført oss? Har høyreekstreme krefter blitt mindre etter 2011? Sannheten er jo at disse kreftene er mer og mer utbredt, i alle fall mer åpenlyst.

Vi tillater demonstrasjoner der nynazister får gå i tog og tale sitt budskap, pressen er mikrofonstativ, og landets myndigheter har mennesker i ledende stillinger som forfekter et menneskesyn man tidligere ville ha skammet seg over. Selv er vi så vant med å forholde oss til hatretorikk i SoMe at vi knapt løfter på øyelokket.

Les også: Jan Bøhler tar et oppgjør med venstresiden: – Ikke noen unnskyldning for å bli kriminell at du er fattig

annonse

Blandet i kjærligheten vi så fint skal møte disse høyreekstreme kreftene med, må det være noe mer. Ellers blir vi stående stille på sidelinja, uten evne og makt til å påvirke den videre utviklingen.»

For oss som diskuterer i sosiale medier med venstreradikale, er det åpenbart at det er en meget utbredt oppfatning hos venstresiden, at ekstremhøyre blir stadig større og større, at rasismen blir mer og mer utbredt og at hatretorikk blir vanligere og vanligere. Men nå tar vel Bente Pedersen dette til stadig nye høyder: At norske medier er mikrofonstativ for nazister, må vel sies å være helt nytt for de fleste av oss. Er det en eneste journalist i Norge som støtter nynazister? Og hvor mange nazistiske demonstrasjoner har det vært i Norge de siste årene? Dreier det seg ikke bare om en eneste en, og i den demonstrasjonen viste politiets registreringer at kun en liten håndfull av de marsjerende var norske, resten var svenske og finske.

Det er åpenbart en påstand uten særlig grunnlag å påstå at nazistene har blitt så mange og sterke, marsjerer i gatene og at mediene er mikrofonstativ for dem. Men det er dette som er venstresidens realitetsoppfatning. Alle andre enn dem selv blir mer og mer ekstreme, hatefulle og høyreekstreme. Men hvem er egentlig alle disse høyreekstreme menneskene, som noen på venstresiden ikke synes de lengre bør møte med toleranse og kjærlighet?

Jo, det er altså «mennesker i ledende stillinger som forfekter et menneskesyn som man tidligere ville skammet seg over», og det er mange av våre politikere som står for «rasisme og høyreekstremt tankegods».

«Vi må kunne kreve av dem som styrer landet vårt, at de har nulltoleranse for rasisme og høyreekstremt tankegods, både i regjering og på storting. I stedet for at vår egen statsminister nærmest har gjort det til konsensus at statsråder får slippe unna med drøye uttalelser, bør det få øyeblikkelige konsekvenser for videre politisk karriere.»

Bente Pedersen er åpenbart tilhenger av at mennesker hun anser som rasistiske og høyreekstreme, skal miste retten til å være politikere. De skal ekskluderes fra en videre karriere. Dette står helt stil med venstresidens krav om no-platforming og ekskludering. Folk som uttrykker uakseptable meninger, skal få sparken, ekskluderes og bringes til taushet. Det er venstresidens moderne metoder for å stilne de stemmene de ikke liker. I medier, på universitetene og i andre virksomheter praktiseres dette allerede i USA. Noen vil åpenbart også innføre dette i Norge.

annonse

Og når Bente Pedersen snakker om at rasisme og høyreekstremt tankegods har fått spre seg i samfunnet, så snakker hun altså om demokratisk valgte politikere, som representerer etablerte, parlamentariske partier som til tider har hatt støtte fra opptil en tredjedel av Norges befolkning. Men disse politikerne står altså for rasisme og høyreekstreme holdninger, og nå bør vi slutte å møte disse med godhet, toleranse og kjærlighet, ifølge Bente Pedersen. Hva skal du og dine venstreradikale venner møte dem med da, Pedersen? Hat og intoleranse? Er det ikke det dere allerede gjør, da?

Eller er det godhet og kjærlighet og mer og mer demokrati dere utstråler, når dere stempler politikere som rasister og høyreekstreme og påstår at de har et menneskesyn de burde skamme seg over?

Pedersens innlegg oser av intoleranse, forakt, for ikke å si hat. Og hun har åpenbart et sterkt ønske om å ekskludere uønskede meninger fra offentligheten. Så langt rekker hennes godhet, demokrati og kjærlighet: Kun hun og hennes meningsfeller skal få delta i offentligheten. I stedet for å hylle det demokratiske meningsmangfoldet og anse likeverdig debatt som et gode, skal andre bringes til taushet. De autoritære og diktatoriske trekkene ligger aldri langt unna når venstresiden viser sitt sanne ansikt.

Hvite mennesker skal selvsagt ikke ha noen rett til å delta i å mene noe om hva som egentlig er rasisme, for vi har jo aldri noensinne opplevd rasisme. «Det er ikke vi – som ikke opplever rasisme fra vi er født og til vi dør, og aldri har erfart det – som skal bestemme hva rasisme er. Og at fremstående politikere benekter at det i det hele tatt finnes rasisme i Norge, er så utrolig at det knapt finnes ord for det.»

At hvite mennesker aldri har opplevd rasisme, er en påstand som hviler på direkte uvitenhet og uforstand. Pedersen og andre venstreorienterte og ekstreme «antirasister» er åpenbart helt uvitende om at det faktisk er gjort undersøkelser om hvilke land i verden som er mest rasistiske, og Norge kommer svært godt ut av undersøkelsene. Vi ligger på topp som ikke-rasistisk, og som tolerante og inkluderende. Og det venstresiden heller ikke fatter, er at de menneskene som kommer til Norge fra svært rasistiske land, de tar med seg sine rasistiske holdninger fra hjemlandet og praktiserer dem i Norge.

Det finnes således langt mer rasisme innvandrergrupper imellom, og fra visse innvandrergrupper mot nordmenn, særlig der hvor innvandrerne er i flertall. Flere og flere har bidratt med vitnesbyrd om den grove rasismen hvite gutter og jenter opplever fra innvandrergjenger blant annet i Groruddalen, enkelte bydeler i Oslo øst og på Søndre Nordstrand. Jeg har selv fortalt mye om dette, og erfaringene er bygget på egne opplevelser.

Det er for øvrig merkverdig hvor grenseløst opptatt venstresiden er av hudfarge. Jeg kjenner ingen andre politiske grupper som er så fanatisk opptatt av hudfarge – og da særlig den hvite. Vi hvite skal stort sett ekskluderes fra å mene noe, vi skal skamme oss over vår fortid, vi skal underkaste oss og underlegge oss det all verdens fargede måtte mene om oss, for det er de som eier definisjonsretten, og det helt eksklusivt.

At det er i de «hvite» samfunnene at oppgjøret med rasisme, intoleranse og urettferdighet foregår, burde egentlig føre til en hyllest av oss hvite, for vi går faktisk foran i den prosessen det er å skape likeverd og toleranse for alle gripper. Men i stedet så skal vi anses som verdens søppel som er årsaken til all ondskap.

Den «antirasistiske» venstresiden er i realiteten grovt rasistiske mot hvite. Og påstanden om at norske politikere benekter at det finnes rasisme i Norge, er heller ikke riktig. Det mange hevder, er at det ikke finnes systemisk og strukturell rasisme i Norge. Tvert imot, så eksisterer det systemisk og strukturell anti-rasisme i Norge. Migranter til Norge forfordeles systematisk, og har en lang, lang rekke fordeler som etniske nordmenn mangler. Det gjelder innen alle områder, både økonomi, bolig, utdanning, helsevesen, trygdevesenet og annet. Migrantene overøses i realiteten med svært rause ordninger, som fattige nordmenn bare kan se langt etter.

Pedersen er «Møkka Lei» å høre at «all life matters». Jeg hadde nær sagt, selvsagt. I hennes verden er det åpenbart at hvite liv ikke har særlig høy verdi. Vi hvite bør holde munn og akseptere at vi er verdens søppel.

Les også: Venstresidens politikere må ta et oppgjør med eget hat

«Jeg er så MØKK LEI av hylinga om at «all lives matter»! Hva er dette egentlig? Hva er det med Black Lives Matter-bevegelsen som får folk til å tro at man ikke mener alle mennesker er likeverdige? Betyr det å kjempe mot rasisme at man ikke anerkjenner andre menneskers liv og utfordringer», spør Pedersen. Man kunne liste opp en lang, lang rekke med årsaker til at BLM-bevegelsen må regnes som en rasistisk, voldelig og ekstremistisk gruppe.

De som følger litt med i mediene, selv de norske, vil ha oppdaget at bevegelsen er dominert av voldelig og kriminell vandalisme, samfunnshat, brannstifting, massepsykose og kollektiv nedrivning av samfunnet. Selv svarte ser sine nabolag brenne ned til grunnen. Og hatet mot hvite mennesker vises åpenlyst både verbalt og ved å rive ned statuer av hvite personer, selv om de aldri noensinne har eid slaver eller utøvd diskriminering mot svarte.

Nei, det er definitivt ikke demokrati, kjærlighet og godhet som praktiseres av venstresiden. At de selv innbiller seg det, må nesten anses som en grovt sviktende virkelighetsforståelse – nærmest en psykose. Det som slår oss i øynene, er derimot intoleranse, diktatoriske holdninger, aggressivitet og … ja, jeg vil gå så langt som å kalle det hat.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon