En kvinne leser tyske Bild Zeitung. Foto: AP/Fritz Reiss
annonse
annonse

På slutten av 70-tallet skapte Günter Walraff sensasjon med sine avsløringer av tyske Bild Zeitungs skruppelløse arbeidsmetoder. Bøkene ble i Norge gitt under titlene Avsløringen (1978) og Vitnene (1980). De ble begge “månedens bok” for Bokklubben Nye Bøker.

Det var først ganske nylig jeg leste den siste av de to, Vitnene. Men den fungerer med sin avsløring av umenneskelige journalistiske metoder som et apropos og et paradoks til langt nyere avsløringer fra Tyskland, nemlig Udo Ulfkottes Gekaufte Journalisten fra 2014, om journalister som er “kjøpt og betalt”, som vi gjerne sier på norsk. Ulfkotte mener at det gjelder så mange som 2 av 3 tyske journalister og navngir en lang rekke av dem, samt de mediene de arbeider for.

Journalister med felles hemmeligheter blir dermed “partners in crime”, som mafiabrødre, med felles interesse av å tie om hemmelighetene. Ulfkotte var sjøl en av dem i mange år, blant de han kaller alfa-journalister, de som har de mest eksklusive kontaktene, hyppige TV-opptredener, som blir invitert på de mest luksuriøse smøreturene OG som skriver på oppdrag for CIA og andre etteretningstjenester. Jo mer de lar seg bestikke, jo høyere klatrer de og jo mer “eksklusive” kilder får de, iflg Ulfkotte. Og jo høyere blir de belønnet på alle måter. Tvert i mot med de som får et rykte for å være vanskelige å bestikke.

annonse

Ulfkotte kom fra fattige kår, da hans far døde mens han var ung. Inn i journalistikken kom han ved en tilfeldighet og han fikk en “flying start” i anerkjente Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) da han var midt i 20-årene. I boka forteller han at han de første årene nærmest følte at han hadde vunnet i jackpot.

Noe av det første han publiserte under eget navn var et ferdigskrevet manuskript han fikk fra tysk etteretning. Fra og med da ble han regnet som pålitelig, dvs korrupt, og oppvartet etter alle kunstens regler av bl.a. CIA, sultanen av Oman, Shell, apartheid-Sør Afrika, tyske politikere og diverse transatlantiske, dvs NATO-tilknyttede organisasjoner som Atlantik Brücke og The German Marshall Fund. Det siste førte blant annet til invitasjoner til USA som så førte til at han ble utnevnt til æresborger av Oklahoma. Av politiet i New York fikk han en ladd pistol i gave fordi han hadde skrevet et helteportrett av deres arbeid. Fullfinansierte reiser og opphold, samt konvolutter som var tjukke av dollarsedler fulgte vanligvis med.

Les også: Offermentalitet og selvpisking eksploderer i Vesten (+)

annonse

Et av Ulfkottes tidligere oppdrag var i Irak under krigen mellom Iran og Irak i 1988. Da ble han som utsendt for FAZ øyenvitne til, samt rammet av kjemiske våpen under et av Saddam Husseins angrep på kurdere. Dette ble også et av Ulfkottes tidligste tilbakeslag i troen på sitt eget virke som journalist. For til tross for at han satte livet på spill og fikk varig svekket helse pga det kjemiske gassangrepet ville FAZ kun publisere en brøkdel av hans materiale. Og han fikk streng beskjed om ikke å selge sitt eget bildemateriale, som dokumenterte angrepet, til andre medier. I så fall ville han miste jobben. Vi trenger knapt å spekulere i årsaken til forbudet, da Saddam Hussein fikk de kjemiske våpnene fra tysk industri. Flere hundre ble drept i angrepet. Først i 2014 fikk Ulfkotte full anerkjennelse for skadene han ble påført i juli 1988.

Ulfkotte ble tross dette og stadig sterkere samvittighetskvaler værende i FAZ i ytterligere 15 år. Vendepunktet kom da han merket at visse tyske politikere tok for gitt at han lot seg bruke. Da følte han seg elendig. Men da han til slutt “kom ut av skapet” sa han at det også skyldtes dårlig helse og at han derfor ikke regnet med å leve så lenge. Han hadde heller ikke barn å ta hensyn til og sa at han ville gjøre noe godt og nyttig mens han ennå kunne. Mer om det i dette intervjuet. Ulfkotte døde da også av hjerteinfarkt i 2017, en uke før han ville ha blitt 57 år. Teorier om andre dødsårsaker lar vi ligge her, da Ulfkotte hadde hatt to infarkter også tidligere.

Gekaufte Journalisten ble fort en bestselger i Tyskland, til tross for at den ble “tiet i hjel” av ledende tyske medier. Deriblant også Bild, som Ulfkotte regner som en slags bjelleku for andre tyske medier den dag i dag. Bild skal i flg Wikipedia være Europas største samt også et av de aller største på verdensbasis. Svært tabloid, nesten som Se & Hør, med stor vekt på bilder, samt konservativ/autoritær.

Mange ventet i spenning på en oversettelse av Gekaufte Journalisten, til engelsk. Eller til norsk. Lignende har som sagt blitt gjort før med suksess. Men det viste seg å bli vanskeligere enn antatt. Jfr det at Wallraffs bøker ble gitt ut på norsk året etter at de ble utgitt på tysk.

Den første engelske oversettelsen ble lansert våren 2017 med tittelen Journalists for Hire: How the CIA Buys the News. Jeg bestilte umiddelbart et eksemplar fra Amazon. Dette skjedde 20. april 2017 og Amazon svarte at jeg ville få beskjed om leveringsdato så snart som mulig.

15. mai fikk jeg ny mail med beskjed om estimert leveringstid mellom 14. juni og 10. juli. 10. juli fikk jeg beskjed om utsettelse til mellom 2. august og 8. september. Amazon beklaget samtidig forsinkelsene. 11. august fikk jeg så beskjed om at boka ikke lenger er tilgjengelig: “We regret to report that the release has been cancelled. Our supplier has informed us that this item is no longer available”.

annonse

Finnes denne utgaven av boka i det hele tatt? Det hevdes at det finnes noen eksemplarer som nå er priset til flere tusen kroner. Men jeg kjenner ikke til noen som har klart å få tak i den.

John Paul Leonards mislykkede jakt på denne utgaven av boka førte faktisk til at han bestemte seg får å gi den ut sjøl, på forlaget Progressive i 2019, med et noe glorete omslag og med tittelen “Presstitutes – embedded in the pay of the CIA”. Leonard forteller i sitt eget forord til boka at han bestilte Journalists for Hire flere ganger. Men han erfarte altså det samme som jeg; at bestillingene ble kansellert. Hans konklusjon er ganske konspirativ, men ikke umulig: at boka aldri ble produsert, men at noen satte ut et rykte om det for å få andre til å tro at retten til å oversette boka allerede hadde blitt kjøpt. Dette for i det minste å kunne utsette utgivelsen.

Les også: Utelater islam fra voldssak: Er dette god journalistikk da, Adresseavisen?

“Hvordan kan det ha seg at våre hovedstrømsmedier alltid forlanger at tyske soldater skal sendes ut på nye militære eventyr i fremmede land når majoriteten i befolkningen her er klart i mot det? Svaret er rett og slett at våre alfa-journalister er forlengelsen av NATOs pressekontor” (side 27 i Presstitutes). Ulfkotte omtaler andre transatlantiske organisasjoner som The German Marshall Fund og Atlantik Brücke som sentrale opinionsdannere til fordel for USA og NATO og at folks meninger og oppfatninger dannes gjennom alfa-journalister av hans egen type.

Taushetsspiralen er i så måte en interessant teori, også omtalt i boka. Det var Elisabeth Noelle-Neumann, en tysk forsker som utviklet den i 1947. Den lyder kort forklart som følger, Wikipedia:

“1. The model begins with individuals’ inherent desire to blend with society. The fear of social isolation is necessary for the spiral to occur.

2. Individuals who notice that their personal opinion is spreading will voice this opinion confidently in public. On the other hand, individuals who notice that their opinions are losing ground will be inclined to adopt a more reserved attitude when expressing their opinions in public.

3. Representatives of the spreading opinion talk quite a lot while the representatives of the second opinion remain silent. An opinion that is being reinforced in this way appears stronger than it really is, while an opinion suppressed will seem to be weaker than it really is.

4. The result is a spiral process which prompts other individuals to perceive the changes in opinion and follow suit until one opinion has become established as the prevailing attitude while the other opinion will be pushed back and rejected by most. The end of the spiral refers to the number of people who are not publicly expressing their opinions, due to the fear of isolation”.

Altså: når politikere, medier, reklamebyråer eller andre med trygghet og sjølsikkerhet klarer å få folk til å tro at flertallet av befolkningen støtter en sak eller er enige i et synspunkt, en politisk korrekt oppfatning, har de også lyktes med å få de fleste skeptikere til å tie, da det kun er en liten del av befolkningen som tør å si noe som er upopulært, og særlig i det offentlige rom, da de er redde for at de sjøl skal bli upopulære. Dette gjelder nok journalister og politikere i enda sterkere grad enn folk flest, da “feil” synspunkter kan få umiddelbare virkninger for karrierene deres. På den annen side får alle som er “innafor”, de som føler seg trygge fordi de har “riktig” oppfatning, styrket sjøltillit som fører til at de kan framføre sine synspunkter med selvfølgelighet, trygghet og nedlatenhet overfor de som er “utafor”.

Hvilke eksempler har vi i Norge på at “sannheter” framføres med den største selvfølgelighet til tross for at de er usanne eller i alle fall høyst diskutable? Jeg kan begynne med to eksempler. 1. Når politikerne i Norge snakker om verdenssamfunnet dreier det seg ofte bare om NATO/EU-landene og noen få til. Og siden mediene ikke utfordrer dem på dette kan politikerne fortsette å si det med trygghet og overbevisning til tross for at det i mange tilfeller er en usannhet. Ja, kanskje de til og med tror på det de sier.

2. Når mediene snakker om folkeopprør skaper de et inntrykk av at så og si hele folket i et land står bak et opprør, mens det i mange tilfeller bare er noen tusen av en befolkning som kan være på mange millioner. På den annen side ville de aldri ha sagt folkeopprør hvis 10 000 demonstrerte i Oslo med krav om at Erna Solberg må gå av.

Ellers beskriver Ulfkotte også hvordan et nesten samlet tysk mediekorps så og si ble beordret til å fungere som propagandister for innføringen av euro. Og medienes dyrkning av “Mutti”, altså Angela Merkel, sammenligner han med kinesiske mediers dyrkning av Mao i sin tid. Norske mediers dyrkning av Jens Stoltenberg er en klar paralell. Den tyske såkalte grønne revolusjonen beskriver Ulfkotte som en eneste stor mediedreven hype.

annonse

Udo Ulfkottes levner sine kolleger knapt noen ære over hodet. Heller ikke slike han samarbeidet tett med. Men så levner han heller ikke så mye ære til seg sjøl, dvs det han drev med som journalist før han “kom ut av skapet”, gradvis fra og med ca 2000. Kollegene beskrives som gjennomkorrumperte på alle mulige måter, men mest alvorlig er sjølsagt påstanden om at tyske og andre vestlige hovedstrømsmedier er NATOs og våpenindustriens forlengede arm. Skjønt denne tanken kan ikke være fremmed for de som over tid har fulgt norske mediers dekning av NATO og krigene Norge og andre NATO-land, vanligvis med USA i spissen, starter eller er delaktige i. De, eller vi, har sjølsagt også lagt merke til at norske mediers intervjuer av NATOs “sjef”, Jens Stoltenberg i blant utarter til rene helteportretter. Kritiske spørsmål forekommer så og si ikke.

Rutinemessig samarbeid mellom Norges etteretning og “alfa-journalister” i ledende norske medier ble forøvrig avdekket i Bjørn Nilsen og Finn Sjues Skjult Dagsorden fra 1998. Boka inkluderer også intervju med en CIA-agent som vedgår verving av norske journalister.

Walraffs avsløringer ble mainstream news, i alle fall i Norge. Det er derfor mer enn påfallende at norske medier har tiet om Ulfkottes bok i 6 år. Skjønt allikevel typisk, da Ulfkottes avsløringer fra 2014 er på et mye dypere og langt alvorligere nivå. Det Wallraf avslørte var metodene som lå bak Bild Zeitungs Se & Hør-aktige journalistikk. Riktig nok Se & Hør på speed. Dessuten dreide det seg i dette tilfellet om bare et medie. mens Ulfkottes avsløringer utgjør grunnleggende systemkritikk som har konsekvenser utover Tyskland. Ja, i sin konsekvens er boka hans en breiside mot nesten alle vestlige medier av en viss størrelse, samt det vestlige etablissementet over hodet. Det kan knapt være andre årsaker til at NATO-lojale norske medier tier om boka.

Det ligger i sakens natur at Ulfkottes “svik” mot kolleger førte til bakvaskelser og trusler, om rettsaker og annet. Men ingen rettsak ble gjennomført. Og huset hans skal ha blitt gjennomsøkt flere ganger av politiet fordi han var mistenkt for å avsløre statshemmeligheter. Men heller ikke politiet fikk noe på ham.

Blant bakvaskelsene er beskyldninger om islamofobi og fremmedfiendtlighet, noe det kanskje er et visst belegg for. Men det har ikke noe med saken å gjøre. Meningen med å bringe slike beskyldninger til torgs er naturligvis å bruke dem for å forvirre folk, å få dem til å glemme og se bort fra hva Ulfkotte sa. Er det en ting livet har lært meg så er det at man skal lytte til hva folk sier, ikke bare hva andre sier om dem.

Ulfkotte har også blitt beskyldt for å bedrive et bittert hevntokt mot sin tidligere arbeidsgiver, Frankfurter Algemeine Zeitung. Men så hadde han da også grunn til å være forbanna på FAZ, av grunner som allerede er nevnt og fordi han to ganger opplevde at hans stilling ble utlyst mens han var sjukmeldt. Den første gangen fordi han i 1988 ble utsatt for kjemiske gasser under oppdrag for FAZ.

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon