Illusrtrasjonsbilde. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
annonse
annonse

Norske medier hevder seg å være nøytrale nyhetsformidlere, men det er langt ifra riktig. De bruker ord og uttrykk bevisst for å demonisere noen grupper og for å fremme andre. Og i Klassekampen ser det ut til å være en ytterligere radikalisering på gang.

Både tidligere og nåværende sjefredaktør deler ut stempler om «muslimfiendtlighet» der de tidligere «bare» snakket om «islamfiendtlighet». I straffeloven er det stor forskjell på om man er fiendtlig til en ideologi (islam) vs en gruppe mennesker (muslimer). Klassekampen er åpenbart klar over hva de gjør når de signaliserer dette til sine lesere. De hisser opp sine egne lesere ved å peke ut fiender og demoniserer dem. Akkurat det samme som de beskylder sine motstandere for – med andre ord.

Det er både SIAN og HRS som får sine pass påskrevet i norske medier.

annonse

Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er definitivt kritiske til islam. Men så snakker vi da også om en ideologi som har overlevd i sin bokstavelig versjon i 1400 år. På-tallets Arabia, der Muhammed, levde var det harde tak. Og Muhammed oppildnet offer-mentaliteten hos sine følgesvenner, muslimene. De ble fordrevet fra Mekka, noe Muhammed aldri glemte og som han stadig ønsket hevn for.

Det er stort sett en beskrivelse av islam og det som står i de hellige tekstene som SIAN driver med. Og det provoserer de som tror og som har ærefrykt for Muhammed. Men SIAN trenger (dessverre) ikke å overdrive for å gjøre folk skeptiske til islam. Det er er nok av forkastelige verdier og eksempler å ta av fra det dokumenterbare islam.

Men nordmenn, inkludert og ikke minst de som jobber i etablerte norske medier, vet fint lite om islam. Eller det de vet er en skjønnmalt versjon slik den læres bort i skolen. Der er islam en fredelig religion med gode verdier. Sannheten er imidlertid nærmere det SIAN står på norske torg og hevder.

annonse

En del muslimsk ungdom (og noen ikke fullt så unge) i Norge og deres støttespillere i de radikale venstremiljøene blir aggressive og får lyst til å slåss når de hører SIAN. De får til dels støtte fra partier som Rødt. Og mange sier de «forstår» at folk reagerer, inkludert justisministeren i et intervju med VG.

Og i det samme intervjuet gjør VG det de gjør konsekvent, og det er å omtale SIAN som «islamfiendtlig».

– Lørdag sist helg holdt den islamfiendtlige gruppen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) en markering i Bergen, skrev VG innledningsvis.

Og de er ikke alene. På Dagsnytt 18 samme uke var det programleder Espen Aas som sa helt til å begynne med, for å sette «tonen».

– Så skal vi tilbake til debatten som har gått siden helgen rundt demonstrasjonene mot den islamfiendtlige organisasjonen SIAN i Bergen.

Ord som «slår»

annonse

Hva er så konsekvensen av å omtale SIAN som islamfiendtlig? Hvorfor ikke si at de er islamkritiske?

Bruken av begrepene er ikke tilfeldig fra mediene side eller uten konsekvenser. Det er åpenbart at det er forskjell på å høre om noen at de er «fiendtlige» sett opp mot «kritiske». En fiendtlig person er forutinntatt, ond og aggressiv. Det å være kritisk kan være så vel positivt som negativt.

Mediene driver dermed en form for stempling av navngitte personer når de systematisk bruker slike begreper om noen. Vi hører aldri om motdemonstrantene og partier som Rødt at de skulle være «SIAN-fiendtlige». Nei, de omtales snarere som «antirasister». De er dermed gode i kraft av å være anti noe som er ondt (rasisme).

Les også: Norske medier er ansvarlige for den voldelige aggresjonen mot Sian – les hvordan (+)

Klassekampen radikaliseres

Et medium som utvikler seg som et særlig partisk eksempel og som en politisk aktør med sympatier på ytre venstreside er Klassekampen. Jeg har fulgt med avisen over tid, og det er liten tvil om at polariseringen som strømmer fra USA og over Atlanteren og den tiltakende identitetspolitiske radikaliseringen og oppsettet av fiendebilder påvirker avisen. Muligens er det lesernes deres de prøver å tekkes, og muligens skjer det samme i Klassekampen som er rapportert fra New York Times, en yngre garde nettopp ute fra universitetene og den identitetspolitiske woke-kulteren der drar avisen til venstre.

I en rekke artikler har de hentet frem stemmer som tar til orde for scenenekt, utestenginger og det å gjøre islamkritiske handlinger ulovlig. De har også diskusjoner om vold er legitimt eller ikke.

Men for formålet i denne artikkelen er det språkbruken knyttet til demonisering og fiendebilder som er tema. Og Klassekampen har i redaksjonelle artikler – journalistikk – begynt å konkludere bastant på områder som åpenbart tilsier at det er snakk om journalistens meninger som kommer frem. Og da ser jeg bort fra den systematiske karakteristikken av SIAN som «islamfiendtlig» eller også «muslimfiendtlig». Avisen slår nå fast i journalistiske omtaler at SIAN er «rasistisk».

I utgaven 7. september kunne man lese i en artikkel av journalisten Jonas Brække følgende omtale av SIAN.

«I mars fikk den islamfiendtlige organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) tillatelse til å avholde årsmøtet sitt på Deichman bibliotek på Majorstua i Oslo. Etter heftige protester fra de ansattes fagforeninger og varsler om massive motdemonstrasjoner fra antirasistiske miljøer, valgte bibliotekets ledelse å avlyse møtet.»

Så fortsetter Brække:

«Det var ikke SIAN stempel som rasistisk og islamfiendtlig som fikk Deichman-ledelsen til å snu i siste liten, men hensynet til sikkerheten for publikum.»

I disse første to passasjene slår journalister fast at SIAN er «islamfiendtlig», samt at de har et «stempel som rasistisk». Det sistnevnte er for så vidt en journalistisk observasjon: SIAN stemples av noen som rasistisk. Men i neste passasje igjen gjøres intet forsøk på å hevde at det er noen andre enn journalisten og Klassekampen som hevder det:

«At byrådet fortsatt holder døra på gløtt for rasistiske foreninger som vil bruke byens offentlige bibliotek til møtevirksomhet og propaganda, falt partiet Rødt tungt for brystet.»

Her skriver journalisten rett ut og uten noen forbehold at SIAN er innbefattet i begrepet «rasistiske foreninger».

Les også: Norsk presse gjør det den kan for å skjule flerkulturens skyggesider

I annen artikkel samme dag, av journalistene Magnus Lysberg og Bjørn S. Kristiansen, er samme prosedyre som gjennomføres.

«Må politiet beskytte krenkende og farlige ytringer? Spørsmålet har igjen blitt brennbart etter at den ytterliggående, islamfiendtlige organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) gjentatte ganger har demonstrert på torg og i innvandrertette nabolag, og siden skjendet Koranen blant annet under en demonstrasjon utenfor Stortinget.»

Her er SIAN ikke bare islamfiendtlig, men også ytterliggående. Og i den påfølgende paragrafen er det også subjektive påstander som slås fast i det som fremstår som en journalistisk og redaksjonell artikkel:

«SIANs rasistiske budskap og ytterliggående kommentarer har skapt stor motstand, og motdemonstrasjonene i Bergen og Oslo har endt med hærverk og vold, blant annet mot politiet.»

Her fremkommer ingenting om at det i beste fall er omstridt at SIAN skulle ha et rasistisk budskap. Det fremstilles som et faktum av de to journalistene.

Skummel utvikling

Klassekampen har i løpet av de siste årene opparbeidet seg et godt rykte som en avis med ganske mange interessante artikler. Journalistene har stor sett virket ganske profesjonelle. Men jeg lurer på om noe er i endring i deres lokaler. For aktivismen synes mindre skjult enn den en gang var, og de tegner fiendebildet klarere enn på lenge. Og den tidligere redaktører, Bjørgulv Braanen, synes å være en av de mest krigerske. I en kommentar i avisen 8. september avslutter han på denne måten:

«Vi ser vitterlig framveksten av rasistiske bevegelser og høyrereaksjonære strømninger, fascister og protofascister. Men hvorfor skal vi kalle dem populister etter folk som ville utvide demokratiet, begrense bankenes makt, regulere kapitalen og bygge bånd mellom by og land? Rasister, høyrereaksjonære, fascister og protofascister er nettopp det – og ikke populister. Populismebegrepet slører tanken og gjør det vanskelig å se de egentlige fiendene og hva som må gjøres for å bekjempe dem.»

Her snakkes Braanen åpenlyst om «de egentlige fiendene», og en ubestemt gruppe av disse fiendene gis merkelappene «rasister, høyrereaksjonære, fascister og protofascister».

Dette er sterk, hissende språkbruk. Hva er det egentlig Klassekampen og Braanen vil oppnå midt i en situasjon hvor deler av venstresiden allerede synes ute av stand til å stagge sitt eget raseri og voldelige tilbøyeligheter?

Det er stadig mindre som skiller måten SIAN omtaler islams følgere (muslimer) med måten Klassekampen omtaler SIAN.

Men jeg kan garantere at ingen i de andre mediene kommer til å påpeke det. Og Klassekampen kommer til å fortsette å motta sine 40 millioner i året i pressestøtte fra staten.

Redaktøren selv, Mari Skurdal, er freidig nok til å omtale en annen mottaker av statsstøtte på samme fordømmende måte. Og hun slår Frp inn i slamme slengen:

Den 10. september kan vi lese i Klassekampens leder at at Skurdal beskylder Frp for «samrøre» med det «muslimfiendtlige nettstedet Human Rights Service». Skurdal mener dette «rulles opp» i den pågpende rettssaken mot Laila Bertheussen.

Dette er ikke journalistikk, det er rene heksejakter drevet fra en statsstøttet venstreside som i beste fall selv har et uavklart forhold til bruk av vold for politiske formål. Kan vi akseptere at skattepengene blir brukt til slikt som Klassekampen nå driver med?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon