Demonstrasjoner i Frankrike mot "islamofobi". Foto: GEOFFROY VAN DER HASSELT / AFP
annonse
annonse

Skal tro om det er flere enn meg som synes det fremstår som temmelig usympatisk når folk som Norge har reddet fra forfølgelse, krig og undertrykking bruker sitt liv i Norge til å fortelle oss hvor dårlig samfunnet vårt er og hvor vondt de har det her? Eller er det bare meg? Noen ganger når klagingen er på det verste, ligger det snublende nær på tungen å ville si: «Men hvorfor er du her, da?»

For meg kan det best sammenlignes med folk som kommer som middagsgjester og svarer med å kritisere måltidet og beskylder vertskapet for å være ugjestmilde og uhøflige. Finnes det i det hele tatt noe sted i verden hvor det hadde vært ansett som akseptabelt?

Akkurat den følelsen får jeg hver gang jeg leser kronikker og leserinnlegg i avisene der innvandrere av alle slag påstår at nordmenn er rasister, at Norge er et strukturelt og systematisk, rasistisk samfunn, og at innvandrere undertrykkes og behandles dårlig. Og så er altså sannheten at Norge er et av verdens aller minst rasistiske land, vi er på topp i ytelser til de flyktningene vi mottar, og på mange områder har de fordeler som langt overgår det nordmenn får.

annonse

Men dette vet visst ikke mange av våre nye landsmenn? Og særlig ukjent synes dette å være blant en del muslimer, som synes å ha den oppfatningen at de er ofre for en type hat og rasisme som rammer dem kun pga deres tro. Nå må det vel sies å være en «tilsnikelse» å kalle islam-kritikk for rasisme, men man skjønner jo at jo verre betegnelse man kan få satt på det man føler seg utsatt for, jo verre fremstår det.

Barn som mobbes fordi de bruker briller, fordi de er overvektige, eller skiller seg ut på en eller annen måte, kan med like stor rett som muslimer påstå at de utsettes for rasisme. Ja, all mobbing er vel i grunnen rasisme dersom man først åpner for å kalle islam-kritikk for rasisme. Islam er en religion og en ideologi, og har absolutt intet med hudfarge, etnisitet eller opprinnelsesland å gjøre. Et visst antall etniske nordmenn konverterer også jevnlig til islam. Det er selvsagt bare tull å påstå at disse utsettes for rasisme når deres tro kritiseres.

Les også: Sylvi Listhaug: – Hater man Europa, bør man sendes tilbake

annonse

Denne uka har Dagbladet publisert en artikkel som virkelig er verdt et nøyere studium, om man vil se eksempler på den særegne logikken som muslimer (og «antirasister») ofte benytter seg av for å få absolutt maksimalt av krenkelse ut av en hendelse. Det er nemlig en del metoder som brukes flittig, og Laila Makboul avslører metodene til fulle i artikkelen «Undervurderer Sians voldspotensial» i Dagbladet.

Hun oppgis å være Midtøsten-forsker/postdoktor ved The American University in Cairo og Universitetet i Oslo. Det slo meg da jeg leste hennes artikkel at den fremsto som et skoleeksempel på de ulike teknikkene en del muslimer anvender for å maksimere sin offerrolle og krenkethet. Hennes utgangspunkt er å kommentere debatten som har vært i kjølvannet av Frederik Solvangs debatt på NRK om SIAN og ytringsfrihetens grenser.

En ofte benyttet teknikk er å fremstille all kritikk av islam som preget av hat og rasisme, nærmest helt uten å dokumentere hva som gjør at man kan trekke en slik slutning. Ved å omtale nesten all kritikk som uttrykk for hat, stempler man selv helt legitim og berettiget religionskritikk som rasistisk islam-hat, og får det til å se ut som om det har utviklet seg et islam-hat av større og større proporsjoner i Norge.

Det vil si, man kaller det slettes ikke islam-hat, men muslimhat. Det som egentlig er kritikk av religionen og ideologien islam, omtales i stedet som kritikk av muslimer. Og uttrykker man hat mot islam, hater man pr definisjon også alle mennesker som slutter seg til religionen. Det kan ikke kalles annet enn en grov fordreining. Dette ser man tydelig hos Laila Makboul. Hun skiller åpenbart ikke mellom hat mot islam og hat mot muslimer, og påstår at SIANS kritikk rammer alle muslimer. Igjen snakker vi om en tilsnikelse. Ved å late som SIANS kritikk rettes mot alle muslimer, blir krenkelsesaspektet blåst maksimalt opp, og alle muslimer bør føle seg hatet og krenket.

Nå er jeg på ingen måte noen tilhenger av SIAN, men jeg hørte på det omtalte intervjuet Frederik Solvang gjorde med lederen, Lars Thorsen, og han presiserte tydelig flere ganger at deres kritikk kun gjelder muslimer som av islam vil anses som «gode muslimer». Og han ga også definisjonen på hva han mener med «gode muslimer», nemlig de som går inn for å innføre sharia-lover i Norge, som støtter dødsstraff for homofile og frafalne og ellers står for de mest brutale og undertrykkende sidene ved ideologien islam.

Alle opplyste mennesker vet selvsagt svært godt at denne brutale utgaven av islam praktiseres i mange muslimske land i verden. I islamske diktaturer hogges det av hender, utroskap straffes med steining, homofile kastes ned fra høye bygninger, kvinner har liten eller ingen verdi og frafalne straffes med døden. Men når slik islamistisk praksis påpekes og kritiseres av nordmenn, påstår en del muslimer at det er hatefullt og rasistisk, og at de som fremstiller islam på den måten ikke vet hva islam egentlig er.

annonse

Men det er jo nettopp det de vet. Kritikken bygger både på hva islams hellige skrifter inneholder, og hva som er islamsk praksis i muslimske land. De som påstår at islam ikke har noe med vold, steining, terror og dødsstraff å gjøre, må tåle å høre at det er DE som ikke kjenner sin religion og hvordan den praktiseres rundt omkring i verden. Og om de på fullt alvor vil påstå at islam er en fredens og toleransens religion, burde det ikke være deres oppgave å ta avstand fra den inhumane måten islam praktiseres på i verden, og selv fortell oss om hva islam egentlig er for noe?

Om norske muslimers religion er fredelig, tolerant og kjærlig, hvorfor forteller de oss ikke hvor dypt krenket de blir av alle deres muslimske trosfeller som misbruker religionen til drap, undertrykkelse og terror? Affiseres de ikke av å høre at kvinner steines til døde i Allahs navn fordi de har blitt voldtatt eller at hender kappes av til ære for Muhammed fordi en sulten og fattig stakkar har stjålet et brød? Blir de ikke opprørte, krenkede og fornærmet av at profeten misbrukes på denne måten? Burde de ikke stå frem og fortelle at de tar avstand fra denne brutaliteten? Nei, i stedet får vi høre om hvor dypt krenket norske muslimer blir av at etniske nordmenn kritiserer denne utgaven av islam. Hvor er fornuften i dette?

Brutaliteten og råskapen er en kjent del av islam. Og den har åpenbart sine tilhengere i Norge. Men når de mest ekstreme islamistene står frem og demonstrerer, får de «merkelig» nok demonstrere i fred, selv om deres budskap er minst like hatefullt som SIANs. Burde ikke alle kjærlige, tolerante og vennlige muslimer demonstrere mot at deres tro fremstilles som ekstrem og voldelig?

SIANs leder presiserte altså over for Frederik Solvang at det er de ekstreme utgavene av islam og dens tilhengere kritikken gjelder og ikke fredelige og tolerante muslimer som er integrert i det norske samfunnet og er gode samfunnsborgere. Og man kan jo spørre seg om ikke det store flertallet godt integrerte muslimer kunne gjøre mye for å skape et annet bilde av islam? Men det er kanskje der som ellers i de fleste samfunn, at den «tause majoriteten» forholder seg stille. Så i stedet for at norske muslimer kjemper for at islam må bli mer human, tolerant, menneskelig og demokratisk, har vi fått disse krenkede muslimene som er mest opptatt av å fremstille kritikere av islam som hatefulle og voldelige rasister. Og i sin artikkel er Laila Makboul svært opptatt av å føre beviser for at SIAN har et stort voldspotensial.

Jeg er helt enig i at det er helt uakseptabelt å mene at norske muslimer skal interneres eller deporteres fordi de har ekstreme holdninger, men selv slike ekstreme meninger bør gjengis korrekt. SIAN går ikke inn for å deportere og internere ALLE muslimer, likevel skriver Laila Makboul at «Tidlig i sendingen kommer det fram at Sian arbeider for å deportere eller internere det de kaller for «gode muslimer» – og det som i praksis vil si alle muslimer – på livstid.» Dette er simpelthen ren løgn. Lars Thorsen sa ikke dette. Men det er typisk for en del muslimer (og norske såkalte «antirasister») at de åpenbart mener at de ikke trenger å gjengi islam-kritikere korrekt. Alt er lov for å fremstille dem maksimalt hatefulle.

«Sians medlemmer har ved flere anledninger uttrykt aksept for og støtte til voldshandlinger for å nå sine politiske og ideologiske mål, og faller derfor godt inn i PSTs lærebok-definisjon på ekstremisme,» skriver Makboul. Ved å finne sitater fra enkeltstående mennesker som har en eller annen tilknytning til SIAN, mener hun å bevise det store voldspotensialet hos SIAN.

Jeg synes hun lykkes dårlig. Enkeltpersoners tilsynelatende støtte til vold, i sleivete nettkommentarer, kan ikke anses som et bevis på at SIAN som organisasjon er voldelig. Og når et av SIANs kvinnelige medlemmer blir angrepet av rasende muslimske ungdommer utstyrt med steiner, stålstenger og andre slagvåpen som bryter gjennom sperringene ,og hun oppfordrer politiet til å skyte mot dem med gummikuler, kan vel neppe dette anses som et bevis på at SIAN generelt går inn for å bruke vold mot muslimer. Selvforsvar er faktisk tillatt i Norge.

Om man skal si at SIANS demonstrasjoner beviser noe om voldspotesial, må vi kunne fastslå, at SIAN fremstår som helt og holdent fredelige, mens en god del muslimske ungdommer fremstår som temmelig ukontrollerte og voldelige i sitt raseri. Hvorfor ser ikke en muslimsk forsker som Laila Makboul dette? Det er jo nærmest overtydelig hvor voldspotensialet ligger! Det fremstår nesten som litt komisk når hun skriver: «Gir man rasister offentlige plattformer til å fremme voldsforherligende budskap, gir man næring til enkeltpersoners vilje til å ty til vold.»

For det første var det vel ingen som hørte noe av budskapet til SIAN, for det andre så er de absolutt ikke voldsforherligende som organisasjon og dersom noe av det som skjer ved SIANS demonstrasjoner kan tenkes å gi næring til enkeltpersoners vilje til å ty til vold, må det definitivt være de rasende, ukontrollerte og voldelige motdemonstrantene. SIANs medlemmer sto bare der, og så vel egentlig ganske tafatte ut. Man skal være særdeles lettkrenket for å la seg hisse så voldsomt opp at man får lyst til å denge løs på folk med jernstenger av å se den lille, ufarlige forsamlingen. Er de virkelig noe å hisse seg så voldsomt opp over?

Og sannheten er jo at disse muslimene og andre motdemonstranter selv oppsøker krenkelsen, og man kan jo spørre hva som er motivet. I min erfaring med muslimer, har jeg mange ganger sett hvor påfallende lett de blir krenket. Æresfølelsen ser ut til å være meget fremtredende hos mange, og man kan nesten fristes til å tro at det gir dem en viss tilfredsstillelse å oppleve at de har gjenopprettet alle muslimers ære ved å banke opp de vantro. Frederik Solvang var også inne på dette aspektet i sitt program, at det egentlige problemet oppstår fordi motdemonstrantene møter opp i stort antall og bli krenket. Makboul mener at «Et slikt premiss både ufarliggjør ekstremister og løper rasistiske gruppers ærender i portretteringen av muslimer som «krenkelsesfundamentalister».»

Les også: Statsstøttet demonisering: Klassekampen snakker åpenlyst om «de egentlige fiendene»

Vel, jeg vet nå ikke det. Det er ikke særlig rasistisk å beskrive det man ser: Nemlig at muslimer synes å la seg krenke langt lettere enn de fleste andre. Æreskulturen deres ser ut til å dominere deres personlighet, og gjenoppretting av æren er en viktig drivkraft for mange muslimer. Og å hevde at man som muslim påføres store psykiske skader av den norske rasismen og muslimhatet blir temmelig søkt, når de i realiteten selv møter opp og oppsøker demonstrasjonene for å la seg krenke.

Hvorfor ikke bare la SIAN være i fred, slik nordmenn flest gjorde da Profeten Ummah sto frem med sin ekstremisme? Etter tett kontakt med muslimske grupper gjennom 40 år som lærer i flerkulturelle områder, må jeg dessverre si at mange muslimer generelt fremstår som usedvanlig lettkrenkede, nærtagende og aggressive.

Min sympati ligger helt klart hos den store gruppen velintegrerte, norske muslimer, som ser de enorme mulighetene det norske samfunnet gir dem og som i takknemlighet benytter seg av den sjansen de har fått til å skaffe seg et godt liv i Norge. Jeg tror neppe mange fra denne gruppen sympatiserer med den krenkede gruppen av aggressive og voldelige muslimer som dominerer mediebildet. Norge har gitt våre innvandrere en helt unik mulighet til å skaffe seg et liv i fred, toleranse og velstand, preget av ytringsfrihet og demokrati. Men noen krenkede individer velger å bruke sitt liv i Norge til å klage over rasisme og hat. Jeg synes faktisk disse heller burde søke tilbake til sitt muslimske hjemland, der deres muslimske tro praktiseres fullt ut akkurat slik de ønsker. Hvorfor er de egentlig her, når det finnes land helt etter deres egen smak der islam praktiseres?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon