Illustrasjonsbilde. Foto: Ng Han Guan / AP / NTB scanpix
annonse
annonse

Nå er det over et halvt år siden det norske samfunnet ble stengt ned grunnet frykten for et virus som vi ble fortalt skulle være veldig farlig. Skoler ble stengt, hundretusener av arbeidstakere ble permittert eller oppsagt, utallige mennesker ble isolert i hjemmene sine, bryllup ble utsatt eller avlyst, døende kreftpasienter fikk ikke ta farvel med sine nærmeste, og en panikkartet frykt for viruset skylte som syndefloden over befolkningen.

Nå var vanlige forkjølelsessymptomer som rennende nese, nysing og hosting, som vi er så godt vante til å se her i Norge på vinterhalvåret, plutselig blitt synonymt med koronasmitte, og folk som tilfeldigvis nøs da de var inne på butikken kunne få skarpe og sinte blikk rettet i mot seg. I apokalyptisk engstelse for hva som skulle komme, hamstret folk matvarer, hygieneartikler og dopapir, og mange butikkhyller stod plutselig tomme.

Godt hjulpet av massemedienes oppildning og stadige sensasjonsjagende overskrifter utnyttet landets myndigheter befolkningens frykt ved å innføre de strengeste tiltakene siden andre verdenskrig. Og nesten ingen protesterte. For hvem ville vel bry seg om frihet og grunnleggende menneskerettigheter når et slikt skummelt virus herjet landet som svartedauden? Vi ble fortalt at nedstengingen av samfunnet var til vårt eget beste – vi måtte jo beskytte befolkningen, og særlig de eldre, mot denne pesten.

annonse

Dette gjorde at mange nedstøvede helsebyråkrater, som aldri tidligere hadde hatt noen som helst samfunnsinnflytelse, fikk sin livs mulighet til å skinne, og det ble et stolt kappløp om å iverksette så strenge smitteverntiltak som mulig. Desto mer inngripende tiltak befolkningen måtte rette seg etter, desto mer fikk disse menneskene kjenne på en makt de aldri tidligere hadde kjent på. Som lydige hunder rettet folket seg etter alle disse tiltakene, selv om noen av dem var så bisarre at selv ikke Douglas Adams ville hatt fantasi til å klekke dem ut.

Les også: Stor demonstrasjon i London mot «coronaregler» og myndighetenes nedstenging av samfunnet

Nå står vi da her, i slutten av september, og fortsatt er det lite som tyder på at myndighetene vil slippe sin klamme, drakoniske hånd som holder kvelertak på befolkningen. I skrivende stund har 274 mennesker dødd som følge av koronaviruset i Norge. Det er i hvert fall det myndighetene forteller oss. Ikke overraskende viser statistikken at rundt 9 av 10 ofre har vært eldre mennesker over 70 år, som samtidig har hatt andre underliggende sykdommer. Som Folkehelseinstituttet selv innrømmer på sin egen nettside, er det uklart hvor mange som egentlig har dødd av viruset, i forhold til hvor mange som har dødd med det.

annonse

Til sammenligning dør det gjennomsnittlig rundt 900 personer av vanlig sesonginfluensa i Norge hvert år. Det er selvfølgelig vanskelig å si hvor mange som ville dødd av sesonginfluensaen tidligere år hvis samfunnet hadde vært nedstengt også da, men et tall som er i samme størrelsesorden som 274 virker ikke så urimelig. Forskjellen på koronaviruset og sesonginfluensaen virker først og fremst å være i mediedekningen. Det er et interessant tankeeksperiment å forestille seg hva som hadde skjedd om myndighetene ikke hadde stengt ned samfunnet, og mediene ikke hadde slått det opp med store, fete bokstaver hver gang noen var smittet en eller annen plass i Norge. Ville vi i det hele tatt vært klar over at det var et koronavirus som herjet?

For mange er det å holde to tanker i hodet samtidig en vanskelig øvelse, og det er en egen kunst å kunne veie ulike hensyn mot hverandre – spesielt når noen av hensynene er konkrete og materielle, mens andre er mer abstrakte og immaterielle. Hva gjelder Norges myndigheter sliter de åpenbart med dette. Den eneste parameteren de synes å ville optimere er å begrense antall koronasmittede, uten å forstå at andre parametere som individets frihet, livskvalitet og rett til privatliv også må optimeres i samme beregning.

Historien har vist at når en befolkning paralyseres av frykt og panikk, så vil makthaverne se på dette som en mulighet til å gripe enda mer makt. Dette er ikke bare noe som har skjedd under fjerne himmelstrøk i fordums tider, vi trenger faktisk ikke å gå lenger enn til vårt eget land anno mars 2020 for å finne et av de ferskeste eksemplene. Regjeringen Solbergs forsøk på et slags statskupp gjennom å innføre en forhastet koronalov, som ville gi regjeringen så vide fullmakter at den i praksis kunne tilsidesette Stortinget og fravike eksisterende lover, vil gå inn i historiebøkene som en skamplett og formørke regjeringens ettermæle kraftig. Heldigvis fantes det i disse kritiske marsdagene noen årvåkne jurister og politikere som synte bløffen – og regjeringen endte opp med kun noen smuler av det saftige smørbrødet de hadde sett for seg.

Les også: Hva slags (elendig) informasjon har egentlig det norske folk fått om covid-19?

Gjennom de siste månedene har man sett en gradvis oppvåkning blant folk flest. De fleste oppegående mennesker har nå begynt å innse at myndighetenes inngripende tiltak har vært mye verre enn viruset i seg selv. Mange av de som stiller seg skeptiske til det politisk korrekte narrativet som presenteres av myndigheter og massemedia blir gjerne stemplet som konspirasjonsteoretikere.

Dette er en hersketeknikk som har blitt mer og mer vanlig å se. Som om det å kalle meningsmotstandere for konspirasjonsteoretikere i seg selv er et uangripelig argument for hvorfor meningsmotstanderne tar feil. Dessverre er det nok mange som er redde for å uttrykke sin mening i frykt for å få dette stempelet på seg. Men er det noen som er naive og desillusjonerte her, så er det de som hevder at dette koronaviruset ikke på noen som helst måte utnyttes til politiske formål.

Nå kan det være enkelte som mener at kritikerne av myndighetenes koronahåndtering kun viser en form for etterpåklokskap. Ettersom viruset ikke ble så ille som fryktet er det lett å si i ettertid at tiltakene var for ekstreme. Det er sant at det generelt er lettere å være etterpåklok enn fremsynt, men det er også sant er at det fantes flere av oss som var kritiske fra første stund – men disse kritiske røstene fikk kun i veldig begrenset grad slippe til i mediene. Noen vil hevde at myndighetene gjorde det rette da de stengte ned samfunnet i mars, på grunn av usikkerheten som da rådet.

Men hvordan skal de rettferdiggjøre at folk fortsatt lider under myndighetenes tiltaksvelde? For det å skulle holde befolkningen fanget på ubestemt tid, på grunn av et virus som er langt fra så farlig at det trenger å fryktes i særlig grad, er helt uakseptabelt. Det har alltid vært, og det vil alltid være, mange forskjellige virus som rammer noen i befolkningen. Må vi vente til det finnes null smittetilfeller av koronaviruset før vi kan ta livene våre tilbake?

annonse

Men det er ikke bare norske myndigheter som er problemet her. For det er åpenbart at det finnes sterke krefter, i Norge så vel som ute i verden, som er interessert i å holde koronahysteriet gående så lenge som mulig. Vi har i det siste blitt fortalt at det er først når vaksinen kommer at samfunnet kan gå tilbake til normalen igjen. Mens den godtroende delen av befolkningen tålmodig venter på denne frelseren, benytter elitene muligheten til å gripe mer kontroll, i form av å begrense vår frihet, overvåke våre bevegelser, og å gjøre oss stadig mer teknologiavhengige. Digital undervisning, hjemmekontor, videokonferanser, smitteapper, og utbredt bruk av “tæpping” når man skal betale er bare noen av følgene.

Les også: Professor og barnelege: – Myndighetenes informasjon om covid-19 må bli mer realistisk

Koronaviruset blir nå brukt til å fremskynde innførelsen av et kontantløst samfunn, noe som er nok et steg mot det orwellianske overvåkningssamfunnet enkelte krefter ønsker at vi skal leve i. Er det noen som virkelig har profittert på siste måneders hendelser er det de store teknologiselskapene, som allerede hadde skremmende stor makt før koronaviruset brøt ut. Bare fantasien setter grenser for hvordan denne makten kan misbrukes i fremtiden, når folk flest blir så avhengige av sin digitale identitet at de knapt kan eksistere uten. Norske myndigheter kan ikke sette dagsordenen for selskaper som Google, Apple, Facebook og Amazon, men det minste man kunne forvente av våre beslutningstakere var at de ikke lot seg trollbinde av teknokratenes “løsninger” på hvordan man skal utføre smittevern – som er i form av masseovervåkning og digital avhengighet.

Oppgaven til Norges myndigheter skal og bør være å kjempe for interessene til Norges befolkning. Dette innebærer blant annet at man skal få leve sine liv i så stor frihet som mulig, at myndighetene griper så lite inn i folks privatliv som mulig, at overvåkningen av Norges innbyggere er så lite utbredt som mulig, og at folk flest skal ha så høy livskvalitet som mulig. I tillegg er det å forvente at informasjonen som deles fra myndighetene til befolkningen er så transparent, forståelig og komplett som mulig. På alle disse områdene har Norges myndigheter feilet grovt.

Det er på høy tide at befolkningen sier nei til dette myndighetstyranniet som har fått herje Norges land det siste halvåret. Forhåpentligvis vil landets myndigheter, som i større og mindre grad har lekt Gud med sine inngripende tiltak, omsider bli stilt til ansvar. Sett bort fra den stadig mindre delen av befolkningen som fortsatt lever i den mediekonstruerte fryktboblen som enkelte vil vi skal leve i, er folk flest luta lei av å bli stengt inne, både bokstavelig talt og i overført betydning. Sosial distansering er ikke naturlig for oss mennesker. Ei heller å kommunisere kun gjennom en skjerm.

Vi trenger nærhet til hverandre. For å få denne nærheten må myndighetene slippe kontrollen, og la oss få gå hvor vi vil, når vi vil, og med hvem vi vil. Uten frihet dør vi litt på innsiden hver eneste dag, med eller uten virus. Skal vi akseptere at myndighetene stenger oss inne i et fengsel av frykt, kun for at vi skal få kjenne på en kunstig trygghet? Som den amerikanske statsmannen Benjamin Franklin en gang uttalte: “De som er villige til å gi opp essensiell frihet for midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.”

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon