Maria Zähler. Foto: Privat
annonse
annonse

Er det noe vi i Norge har mer enn nok av, så er det partier og politikere som vil rasere inntektsgrunnlaget vårt, samtidig som de går inn for politikk som vil øke statens utgifter dramatisk.   

Geir Lippestad representerer mye av det som er galt i det norske etablissementet. Han er en dypt splittende figur, som forsvarer og får støtte av islamister. En person som med sitt virke og sine utspill viser at han ikke har noen tanke for å bevare Norge som fungerende nasjonalstat, med en økonomi og et velferdssystem som går rundt. Det samme kan man si om unge Bondevik. Det er bare de gode intensjonene, og moralposering, som betyr noe.

Initiativet Sentrum bygger på er ikke noe nytt i norsk politikk. Det er et ekko av den politikken de mindre stortingspartiene og ytre venstre ønsker seg. Det mangler ikke på gode intensjoner, men det skorter på virkelighetsforståelse og praktisk gjennomføringsevne. Det holder bare ikke å ville være snill og grei hele tiden. Vi lever i en velferdsstat, som er fullstendig avhengig av at vi holder orden på økonomien vår, maksimerer inntektsgrunnlaget vårt, og holder det offentlige forbruket i ørene. Politikk handler tross alt om prioriteringer, og man kan faktisk ikke være forkjemper for alle mulige gode hensikter. Så lenge penger ikke vokser på trær, så må man velge bort noe.

annonse

Les også: Geir Lippestad og Bondevik-sønn starter nytt parti: – Stortinget er målet

«Inkludering» og «mangfold»

Forståelsen for akkurat dette, glimrer med sitt fravær i partiet Sentrum, som i KrF, Venstre, SV, MDG og Rødt. Det later til å være mye viktigere for dem å strø om seg med begreper som de fleste synes høres bra ut, som «inkludering», «mangfold» og «brobygging», parert med påstander om at eksempelvis Frp er imot alt dette, hvordan dette nå enn er definert.

annonse

Men vi har sett hva «inkludering» betyr. Det handler ikke om at vi skal ta vare på våre syke og gamle, og skape trygge skoleveier for våre barn. Det handler om at hele verden har rett til sin bit av Norge, og godtgjørelser fra norske skattebetalere. Vi har sett hva «mangfold» betyr. Det dreier seg ikke om å la ulike stemmer og perspektiver komme til, eller å støtte islamkritikeres, eksmuslimers og frihetsforkjemperes kamp mot religiøs undertrykkelse. Det handler om å godta, oppmuntre til og unnskylde kulturell og religiøs praksis, som vi andre trodde vi skulle være ferdige med for lengst i dette landet. Det så vi ikke minst under håndhilsningsdebatten for en tid tilbake, da Geir Lippestad gikk ut og forsvarte mannfolk som ikke vil vise norske kvinner respekten de fortjener, ved å håndhilse, som var vanlig før pandemien.

Manglende eksistensgrunnlag

Vi har mer enn nok av politikere som mener de har rett til å strø om seg med felleskapets midler, til diktatorer, migranter og heller tvilsomme, infantile kunstprosjekter, mens de raserer folks pensjoner (ref. pensjonsreformen).

Foreløpig ser det ut til at Sentrum kun vil gå inn for mer av akkurat denne politikken. De skiller seg ikke ut. At de ser ut til å tro at det finnes grunnlag for nok et slikt parti i floraen, fremstår som temmelig innbilsk.

Vi har behov for helt andre prioriteringer. Det å sette grupper opp mot hverandre, det er faktisk politikkens essens. Dessverre har vi bare så altfor mange politikere som velger diktatorer, migranter og byråkrater, over norske syke og gamle, barnefamilier og grunnleggende infrastruktur. Det er til å bli riktig sint av.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon