Kultur- og likestillingsminister Abid Raja presenterer handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer i Marmorhallen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
annonse
annonse

Hat er et sterkt ord. Mitt personlige forhold til ordet, i likhet med det like sterke elsk, er at det skal brukes med respekt og andektighet og kun når man virkelig mener det, ellers mister det sin potens.

Faktisk ville jeg nølt lenge med å fortelle min verste fiende at jeg hater vedkommende, ikke engang ham eller henne ønsker jeg å såre så dypt. Jeg er mye mer komfortabel med ordet mislike, alternativt er glad i. Jeg tror mange nordmenn relaterer til dette. Vi er ikke amerikanere, der hvor nyansene i vokabularet er mindre og «love» og «hate» brukes om hverandre nærmest annenhver dag, om samme person eller ting. Amerikanere står heller ikke tilbake for å fortelle hverandre ansikt til ansikt «I hate you». For meg blir det vulgært og useriøst. Jeg ville aldri kunne pleie en fortrolig og intim relasjon med en person som sier «I hate you» til mitt ansikt.

Les også: Allahu Akbar fra regjeringen – en fullstendig kontraproduktiv «handlingsplan mot muslimhat»

annonse

Det kan virke som om venstresiden har adoptert den amerikanske mangelen på nyanse. Som alle begreper venstresiden mener de har definisjonsmakten over, bruker og oppbruker, så er det gått inflasjon i ordet «hat». Hat slutter seg nå til rekken av ord, deriblant «rasist», «kvinnehater» og «sjåvinist», som er blitt så utvannet at man ikke lenger kan ta dem på alvor. Man møter dem med et skuldertrekk. De har mistet deres slagkraft og evne til å skamme, såre eller vanære, slik de opprinnelig var ment.

Noe som har langt større konsekvenser er at venstresiden har klart å innlemme «hat» i juridiske straffelover. Det betyr at hvis din forbrytelse blir betraktet som juridisk hatefull (ja, begrip det den som kan) så får det konsekvenser for din straffeutmåling. I dag blir mennesker kastet ut av sosiale medier, får bøter og sågar fengsel for å være «hatefulle». Det absurde ligger i at hvis du angriper noen, så er det en skjerpende omstendighet hvis aktor klarer å bevise at det ligger hat bak ditt angrep. Den som ble angrepet skal altså tåle angrepet bedre hvis det ikke var «personlig» ment, for eksempel drevet av fordommer mot en folkegruppe, en egenskap eller et personlig uttrykk. Jeg undrer om det lindrer og beroliger den lamme mannen i rullestol, at det i hvert fall ikke lå «hat» bak angrepet mot ham, at han var et tilfeldig offer og at forbryteren derfor fikk mildere straff. «Hatkriminalitet» er venstresidens verk i et forsøk på å bringe dissidenter til taushet.

Les også: Dette er ikke muslimhat

annonse

Venstresiden (ironisk nok i form av Høyre) forsøker å få oss til å tro at vi er hatefulle når vi egentlig er legitimt uenige eller misliker noe. Vi skal således «klappe igjen kjeften», gå inn i oss selv for å reflektere over vår umoral og helst komme ut igjen på den andre siden – deres side. De trykker på våre sårbare knapper fra barndommen. De agerer som våre foreldre som stilte oss i skammekroken for å mene noe «feil». Det er således de mest veloppdragne av oss som merker venstresidens hersketeknikker sterkest. De skamløse lar seg ikke affektere. Det kan derfor betale seg å være litt tykkhudet i kampen mot venstresidens taktikker.

Venstresiden forsøker nå å gå inn i det aller mest personlige og intime – dine tanker – og kontrollere dem. De gjør det fordi de er imot personlig frihet, og de er redde for å miste kontrollen over det hegemoniske narrativet – eller sagt på en annen måte, den rådende virkeligheten slik de ønsker å forklare den. Venstresiden har for vane å trenge stadig lenger inn i folks privatliv. Fra før trådte de inn i de private hjem og lovregulerte familielivet, nå skal de inn i våre hoder.

Men her er greia. Å hate er en privatsak og din rett. At hat kanskje er en selvdestruktiv og usunn emosjon som spiser oss opp innenfra hvis den ikke bearbeides er en annen sak, men også dette en privatsak. Imidlertid er det i de færreste tilfeller snakk om hat. I de fleste tilfeller er det snakk om sunn skepsis og mistillit.

Les også: Muslimer opplever vansker på jobbmarkedet – Muslimhat, sier Basim Ghozlan

Det er først når hat blir til handling, at myndighetene har rett til å gripe inn. Venstresiden forsvarer sitt angrep på dine tanker med å stoppe dem innen de blir til handlinger. Men med denne logikken så stagger man fri utfoldelse, også den positive, som inspirerer til å elske, kreere og skape. Det er et overgrep på vår integritet og personlige frihet. Spesielt absurd blir det når det er de tolerante som angripes. Daglig kan vi – i stadig mindre notiser – lese om våre gjesters hatefulle angrep på vertsfolket. Dette høyst reelle problemer skal dog helst ikke nevnes. Man vet at et tiltak har en skjult agenda når det får konsekvenser for kun den ene siden.

Våre egne myndigheter tåkelegger oss. Å tåkelegge er det samme som å forvrenge virkeligheten. Nå forsøker de å overbevise oss om at vår sunne skepsis er en forstyrrelse i vår personlige karakter. At vi – etniske nordmenn – som bruker enorme ressurser på å hjelpe andre vanstyrte lands borgere, er rasistiske og hatefulle. Når man hører mange nok ganger at man er «feil», så er det dessverre mange som til slutt tror på det og bøyer seg. Men ingen politisk fløy har rett til å fortelle deg hva du skal tenke, like eller mislike. La dette synke inn og vekke rettmessig harme i deg. Når du avslører tåkeleggingen og blir sint, så slutter du nemlig å skamme deg. Tenk på barnet som blir tuktet av forelderen i mange år, skammer seg og ber om tilgivelse daglig, inntil det en vakker dag oppdager at de andre barna ikke blir tuktet. Da våkner barnet opp og vender seg mot forelderen. Tåkeleggingen virker ikke lenger. Vel, det kan bli veldig stygt i Norge den dagen folket ikke lenger lar seg tukte.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon