Illustrasjonsfoto: Eric BARADAT / AFP)
annonse
annonse

Vi lever garantert i en urolig tid – ikke minst innen fly-bransjen. Flyselskapene melder om dramatisk trafikknedgang og fly-produsenten Airbus strever mens Boeing vakler.

Den militære fly-produksjonen er mindre utsatt. Det betyr imidlertid ikke at alt er ved det vanlige – så langt derifra – den førende jagerflyprodusenten, USA, har helt plutselig forandret strategi for fremtidig jagerflyutvikling. Det store spørsmålet er hvordan jagerfly vil se ut, og ikke minst vil bli benyttet, i fremtiden.

Les også: Les også: Duopolet Airbus og Boeing – gigantene snubler videre

annonse

I vår corona-tid kan man jo spørre seg om dette ikke er feil fokus, kanskje det, men tiden etter corona kommer, og vi vil fremdeles møte et stadig mer aggressivt Russland, og et Kina som har ambisjoner om å spille en rolle også i våre områder.

Det er en rekke fundamentale spørsmål som må vurderes omkring fremtidens jagerfly, på konstruksjons så vel som bruks-siden. På den tekniske siden er dette:

Betydningen av stealth i fremtiden.

annonse

Såkalte fjerde generasjon jagerfly selger fremdeles – kan dette underbygge antagelsen om at stealth-fordelene er noe «oversolgt»?

Utviklingen av femte generasjon (stealth)- jagerfly, typisk F-35A som Norge har valgt

Planer for neste, sjette, generasjon jagerfly. Bemannet og ubemannet.

Utviklingen av fly-elektronikk peker på nye bruksformer, og dette fører til nye bruksformer i strid:

Utviklingen av bl.a. avanserte droner, i form av lojale «vingmenn», også i form av enklere droner som kan sendes ut som en sverm.

Les også: Stealth – hva er det?

annonse

Det er en rekke høyst aktuelle fjerde generasjonsfly som ikke bare selger «bra» og som i tillegg utvikles videre. Dette forteller at denne generasjonen har utmerkede «dog-fight» egenskaper, den har lang rekkevidde, og kan frakte med seg et større antall våpen. Utvalget femte generasjons jagerfly er «tynt», her er USA’s F-22 over 40 år gammelt, mens «vårt» F-35 (i tre utgaver) er det eneste flyet i produksjon av noen størrelse,

Les også: Status for utviklingen av F-35A, vårt nye kampfly

Joda – vi har jo kinesiske J-20, som nok egner seg best til å fly rett frem, og vi har russiske SU-57. Akkurat SU-57 er nærmest et stykke propaganda, det andre(!) produserte styrtet da det skulle overleveres, men ifølge det russiske flyvåpenet har det vært kampklart i flere år.

Det er så vidt startet noen utviklingsprosjekter for sjette generasjons jagerfly, som skal være «litt» mindre synlig på radar og være litt bedre enn femte generasjons jagerfly. Særlig er det et mål å kunne la ett jagerfly kontrollere en rekke ubemannede kampfly. Utviklingen går langsomt og ligner foreløpig på litt luftige planer. Flere EU-land har gått sammen om et slikt prosjekt, også Storbritannia og Japan med hvert sitt. Her savnes USA – og inntil nylig hadde også dette landet så vidt startet opp planer for et sjette generasjons jagerfly. Men så, plutselig, ble bremsene slått på – noen i USAF (USA’s flyvåpen) hadde tenkt nytt, helt nytt. De hadde, tydeligvis med skrekk, betraktet F-35 prosjektet. Det fløy første gang i 2001 og planene nå er at siste leveranse vil bli 2046! Er det noe som karakteriserer jagerfly-utviklingen så er det hvor langsom den er. En generell forklaring:

Les også: Er teknologiske fremskritt (nesten) ved veis ende?

Konkret argumenteres det med at med et slikt prosjekt av tradisjonell type vil ta minst 10 år før første prototype kan ta til vingene, og da kan verden være vesentlig forandret. Deretter vil USAF være knyttet til en leverandør i flere ti-år fremover, som til og med vi ha de konstruksjonsmessige rettighetene til flyet.

Denne nye strategien er virkelig ny i jagerflysammenheng, tilpasset som den er IT-verdenen. På typisk amerikansk vis har den fått sitt navn; «Digital Century Series», og for jagerfly den vil først bli benyttet ved utviklingen av en ny utgave av den «gamle» F-15; F-15EX, leveranse innen ett år (oppsiktsvekkende raskt). USAF krever digitale modeller av alle komponenter, og vil inneha alle rettigheter til designene.

Programvare-utviklingen skal skje i vesentlig kortere trinn, med nye versjon flere ganger i året. Betegnelsen er «open mission systems» (OMS). Dette i motsetning til pågående fly-prosjekter hvor oppdatering skjer med 1 – 2 års mellomrom, med en rekke nye bugs (programfeil) med på lasset. Ved mindre og konsentrerte utvidelser vil feil fremdeles komme, men de vil ikke medføre uoversiktlige følger for øvrig programvare, være vesentlig færre og lettere å finne ut av – og å rette. Det kommer flere nye jagerfly i parallell, de skal forutsetningsvis ha kort utviklingstid, og de enkelte delene skal bli levert av flere leverandører for å maksimere konkurransen. De skal ikke være «stapp» fulle av alles ønsker og de skal designes for å vare i opptil 15 år og skal da skrotes heller enn gjennomgå tungt og svært dyrt fullt vedlikehold. Flest mulig deler skal produseres i tre-dimensjonale skrivere (additive manufacturing).

Denne strategien legger også grunnen for en parallell utvikling av bemannede og ubemannede jagerfly, hvor utviklingstakten vil være bestemt av IT-utstyret i flyene heller enn skrog og motorer. Denne utviklingsstrategien er til F-35’s fordel, blant annet er det estimert at IT regnekapasitet (egentlig eksekverings-kapasitet) vil 25-doble seg mellom 2020 og 2030. Man skal ikke med det anta at programvaren vil gjennomgå samme grad av logisk kapasitetsutvikling, men den legger blant annet veien åpen for ubemannede «lojale ving-menn». Denne egenskapen nærmer seg definisjonen av sjette generasjons jagerfly, konkret vil ett bemannet jagerfly kunne styre flere ubemannede fly, som kan være av varierende størrelse og kapasitet. De enkleste kjenner vi allerede som droner, mens de mest avanserte vil ligne «moder»-flyet i kapasitet, men med større rekkevidde, eller større våpenlast, og kan utsettes for større risiko. Denne brukstypen vil passe F-35 «som hånd i hanske».

Den store utvidelsen av IT-kapasitet vi kan forvente et neste ti-året medfører blant annet en overoptimistisk tro på at kunstig intelligens (AI – artificial intelligence) kan erstatte piloter som beslutningstagere i en kampsituasjon. Blant annet ble det i USA nylig gjennomført en kamp-simulering mellom et ubemannet og et bemannet F-16 fly – det ubemannede «vant» fem av seks ganger. Det er imidlertid et ubetinget faktum at et IT-system ikke kan utføre logiske operasjoner som ikke er programmert inn – av mennesker. Situasjoner/tilstander som ikke er programmert inn kan med andre ord ikke utføres – stilistiske eller forenklede kampsituasjoner som nevnt kan imidlertid programmeres inn. Det vil føre altfor langt å beskrive dette store området skikkelig – søker man ikke eksempler på AI’s overlegenhet over mennesket i reelle og uoversiktlige situasjoner blir man skuffet.

Det er enighet om at luftvernsystemer i dag har en «edge» over kostbare bemannede jagerfly, som ikke kan opptre i større antall. Imidlertid vil en ny angrepsstrategi, med en eller få bemannede jagerfly og en sverm av droner, fra de enkle til de meget avanserte, kunne gi selv det mest avansert luftvern problemer.

Det ser ut som om USA har en fordel i denne utviklingen, F-35’s IT-egenskaper ligner de som er definert som sjette generasjons jagerfly. De tre jagerfly-prosjektene nevnt ovenfor vil trenge mange år før de realiseres i kampklare fly – mens F-35 er her nå. Utviklingen går meget langsomt hva angår jagerflys skrog og motorer og meget raskt når det gjelder IT-komponentene – det er bare å følge med.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon