Groruddalen.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

«Du må ikke til innvandrerne i Groruddalen for å forsøke å finne parallellsamfunn. De finnes på Sørlandet. Uten at det skaper landsomfattende harme», skrev Shazia Majid i artikkelen «Det hvite parallellsamfunnet» i VG.

Det norske parallellsamfunnet hun henviser til, er de kristne miljøene på Sør- og Vestlandet, der fortidens kjønnsroller fremdeles lever i beste velgående og kvinnene i større grad er hjemme med barna, jobber deltid og tjener mindre enn landsgjennomsnittet, ifølge Majid. Hun hevder dette en type «hvite» patriarkalske parallellsamfunn, helt på linje med innvandrermiljøer der mor er hjemme mens far jobber.

Vel, hun innrømmer at den sosiale kontrollen i de konservative, kristne miljøene sikkert er mer subtil enn i tilsvarende innvandrermiljøer i Groruddalen, men hun undrer seg over hvorfor «hvite» kristne parallellsamfunn der kvinnene har større ansvar i hjemmet ikke møter den samme «intense kritikken» som tilsvarende innvandrermiljøer. Og ja, hun klarer å flette inn noen spark til Jon Helgheim (Frp), «FB-høyre» og ikke minst Oslos egen Jan Bøhler (Sp), men avslører samtidig at hun mangler grunnleggende kunnskaper om hva kritikken mot parallellsamfunn blant innvandrere egentlig dreier seg om.

annonse

Jeg vet ikke helt om Shazia Majid kun bruker sammenligningen mellom parallellsamfunn blant nordmenn kontra innvandrere som et slags retorisk poeng, eller om hennes hensikt er å ufarliggjøre og bagatellisere sosial kontroll, æresvold og skamkultur. Men uansett hennes hensikt, så oppnår hun nettopp det siste. Det finnes jo blant nordmenn også, så hvorfor skal vi være så opptatt av parallelsamfunn blant innvandrere?

Les også: Danmark: Fritt fram for sosial kontroll i paralellsamfunnene under corona-krisen

Det er svært gode grunner til å forholde seg på en helt annen måte til parallellsamfunn blant innvandrere enn blant nordmenn. Selv om tradisjonelle kjønnsroller har en større plass enkelte norske miljøer, så innebærer ikke det at barna deres blir isolerte fra det norske samfunnet, ikke lærer norsk, faller utenfor i skolen, blir preget av utenforskap og risikerer å havne i halv- og helkriminelle gjengmiljøer.

annonse

Shazia Majid avslører dessverre at hun simpelthen ikke forstår at kritikken mot innvandrermiljøer som ikke sørger for at deres barn blir integrert i det norske samfunnet, ikke egentlig dreier seg om kritikk av deres familieverdier, men at det er absolutt påkrevet at de sender sine barn ut i det norske samfunnet, for at de ikke skal påføres handikap som for all fremtid vil hindre deres fulle deltagelse i det norske samfunnet. Det burde ikke være vanskelig å forstå at barn som er født og oppvokst i Norge, men som møter opp første skoledag uten å snakke et ord norsk, har et kjempeproblem sammenlignet med norske barn.

All samfunnsdeltagelse bygger på at man snakker samfunnets språk og at man kjenner landets verdier, normer og sosiale koder. Når enkelte innvandrerkulturer ikke kjenner sitt ansvar overfor sine barn, men påfører dem et alvorlig handikap i forhold til sine norske jevnaldrende, så fortjener det selvsagt kritikk, og det pålegger også samfunnet et ansvar for å sørge for at disse barna ikke utsettes for «snubletråder» i form av utenforskap allerede før de når skolealder. Derfor gjøres det også mye for å gjøre lettere og mer fristende for innvandrerforeldre å sende sine barn i barnehagen, med blant annet gratis kjernetid.

Statistikken viser at det går bra med en stor del av etterkommerne etter innvandrere og flykninger, og det må vi være glade for! De tar ofte høyere utdanning, kommer i arbeid og blir godt integrert i samfunnet. Men samtidig viser statistikken av et mindretall faller helt utenfor samfunnet, de faller fra i utdanningssystemet og de er overrepresentert i alle negative statistikker, både hva angår kriminalitet, sosialhjelp og utenforskap. Innvandrerforeldre har et stort ansvar for at deres barn ikke isoleres fra storsamfunnet, men blir aktive deltagere allerede fra barnsben av i sosiale miljøer med andre barn – og da særlig med norske barn som er bærere av den norske kulturen og norske verdier.

Det gjør de ikke ved å tviholde på sitt hjemlands familieverdier, der kvinnene ofte er hjemme med barna, mens far jobber. Vel, i enkelte innvandrergrupper arbeider knapt nok far heller, men er likevel ikke tilgjengelig for familien og barna. Han er ute på kafe med andre menn fra hans egen kultur.

Dersom innvandrerfamilier lever i ghettolignende områder, der det nesten ikke snakkes norsk, og det nesten ikke finnes norske barn som kan lære de utenlandske barna norsk og ellers være forbilder når det gjelder norske verdier og normer, så er dette svært negativt for disse barna, som blir «annerledes» helt fra barnsben av. Skal de integreres fullt ut i det norske samfunnet, må de være sammen med norske barn. Ellers legges grunnlaget for livslang utenforskap allerede fra barnsben av.

Noe tilsvarende dette er overhodet ikke tilfelle for kristenkonservative miljøer i «bibelbeltet». Intet tyder på at barna deres kommer noe dårligere ut pga deres praktisering av kjønnsroller som gjør at kvinnene har større ansvar for hjem og barn. Jeg har dessuten aldri sett at noen har stått frem og fortalt om æresvold, skamkultur og kvinnefiendtlig sosial kontroll i norske, kristne miljøer. Å sammenligne disse med innvandrermiljøer der patriarkalske verdier praktiseres på langt mer brutale måter, fremstår i mine øyne som bagatellisering av en kultur som rammer kvinner og barn på en uakseptabel måte.

Les også: Sterke reaksjoner etter regjeringens hijab-ja på passbilder: – Hva blir det neste, Erna Solberg? Nikab?

Shazia Majid forsøker å belegge sine teorier med henvisning til statistikker både for bruken av kontantstøtte og gjennomsnittslønn for innvandrerkvinner kontra kvinner i Agder-fylkene. Det er riktig at gjennomsnittslønnen for kvinner er noe lavere i visse fylker på Sør- og Vestlandet, men forskjellene med resten av Norge, er marginal, og jeg kan ikke se at det overhode er laget noen statistikk over gjennomsnittslønnen for innvandrerkvinner.

annonse

Men når man tar i betraktning at arbeidsdeltagelsen for kvinner og menn fra visse opprinnelsesland knapt overstiger 40 %, tviler jeg meget sterkt på at kvinner fra disse landene kan ha en gjennomsnittlig årsinntekt på opp mot 350 000,- kroner, som er vanlig for kvinner i fylkene med lavest lønnsgjennomsnitt.

Sammenligningen mellom uttaket av kontantstøtte, er også problematisk, da innvandrere må ha minst fem års botid for å kunne ta ut kontantstøtte, og bruken av kontantstøtte blant visse innvandrergrupper gikk kraftig ned da denne grensen ble innført. Sammenligning mellom bruken av kontantstøtte blant norske kvinner og innvandrerkvinner gir derfor ikke et reelt bilde av hvor mange kvinner som egentlig er hjemme med barna.

Og nei, dessverre, Majid, det er ikke bare «å gi Fatima et arbeid», så er alt løs, hun blir økonomisk frigjort og barna kan være sammen med norske barn i barnehagen. Det norske samfunnet er et høyt utviklet teknologisamfunn, og det er begrenset med arbeidsplasser som passer for hijab-kledde kvinner uten skolegang og som ikke snakker norsk. Blant venstreorienterte synes det å herske en myte om at innvandrerkvinner ikke i større grad arbeider, fordi samfunnet bevisst holder dem utenfor.

Vi som jobber innen opplæring av flyktninger vet svært godt at det store problemet ikke er uvilje blant norske arbeidsgivere, men simpelthen at svært mange jobber krever kvalifikasjoner som mange innvandrerkvinner ikke har. Jeg husker godt da Trine Skei Grande så kjekt uttalte at nyankomne flyktninger lett kunne komme i arbeid – de kan jo bare begynne i renholds bransjen.

Etter den uttalelsen gjorde jeg et søk i annonser for renholdere, og oppdaget fort at kravene til kvalifikasjon for renholdere ligger langt over det en gjennomsnittlig nyankommen asylsøker har: De fleste byråene krever minst Norskprøve A2, mange krever B1 (flytende norsk), du skal helst ha førerkort og snakke engelsk flytende. Renholdere skal ha innsikt i et utall forskjellige typer renholds midler, metoder for rengjøring, polering av gulv osv, de skal kunne lese kompliserte instruksjoner, ofte på engelsk og de skal skrive daglige rapporter. Og så skal de kunne kjøre fra den ene lokaliteten til den andre. Nette et særlig egnet arbeid for en nyankommen flyktning fra f eks Somalia uten skolegang og uten norskkunnskaper, eller hva?

Men igjen, den viktigste grunnen til at en del innvandrergrupper kritiseres for være hjemme med mor helt frem til skolestart, dreier seg etter min oppfatning ikke så mye om at man kritiserer deres familieverdier, men at det er maktpåliggende for barna deres å bli tidligst mulig integrert i det norske samfunnet. Og av hensyn til sine barn, bør foreldrene sende barna sine i barnehagen for å lære norsk og erfare hvordan norske verdier og normer praktiseres.

Et barn som begynner på skole i Norge uten å kunne snakke norsk, eller kun snakker svært begrenset norsk og har levd hele sitt korte live i et parallellsamfunn, har blitt påført et handikap som kan få følger for han/henne livet ut. Det er DET som er problemet.

 

 

 

 

annonse

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon