En kvinne sørger etter at flere ble drept i en katedral i Nice, Frankrike. Foto: AFP.
annonse
annonse

Det har skjedd igjen. Muslimer er «krenket» på vegne av profeten Muhammed og de følger sin religiøse plikt ved å hevne seg på de vantro. 

Det er i Frankrike en lærer fikk halsen skåret over. Denne uken ble flere knivdrept i en kirke. De som utførte drapet har kommet som «flyktninger», unge menn fra henholdsvis Tsjetsjenia og Tunisia. PST går nå ut og sier at trusselen er økende også i Norge. Selvfølgelig er den det.

Det bare en drøy måned siden regjeringen la frem sin «handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer». Den nevnte ikke med et ord at det er trekk ved islam som gjør integrering vanskelig og som i noen tilfeller er direkte undergravende for samhold og sikkerhet i de samfunn dit islam migrerer. Og ingen etablerte norske medier stilte heller spørsmål om det til Erna Solberg eller Abid Raja, som fremla den famøse planen. En plan som i sin helhet retter kritikk mot og sykeliggjør nordmenn som er kritiske til islam.

annonse

Vi kan bli rasende eller oppgitt over den unnvikelse som norske og andre vestlige politikere er skyldige i når det gjelder islams raske vekst i Europa. Man har tillatt islam, også i sine politiske og reaksjonære former, å få fotfeste. I moskeer og på koranskoler fortelles historier om islam og muslimer som ofre for de vantro kreftene som også profeten Muhammed i sin tid møtte. Og Muhammed satte eksemplet på hva som skjer med de som spotter islam: De skal dø, og som på Muhammeds tid blir halsen skåret over.

(De som vil lese mer om det som foregår i muslimske miljøer i Norge, bør skaffe seg Shurika Hansens nye bok «Min kamp for frihet» som blant annet beskriver koranskolen hun gikk på i Skien)

Men hvordan kunne Europa og Vesten havne i denne situasjonen? Hvordan kunne vi åpne våre grenser for mennesker med en ideologi som historisk er fiendtlig til alle ikke-muslimer og som med statsviter Samuel Huntingtons ord har «blodige grenser».

annonse

Profeten Muhammed så på seg selv som et offer under sine leveår i Mekka. Han tok med sine tilhengere – som ble kalt muslimer – til Medina. Og der dyrket de sin offerrolle og brukte den til å rettferdige sine raid og hevntokter på den stammen fra Mekka som de hadde forlatt. Også Medinas lokale jøder ble massakrert eller fordrevet av Muhammeds menn.

Det å utpeke ofre og undertrykte grupper har vært en besettelse for sosialister siden Karl Marx’ tid. På 1800-tallet var det arbeiderne som var de undertrykte, de måtte gjøres klassebevisste, noe som etter teorien skulle gjøre dem klar til opprør og revolusjon. Men det skjedde i liten grad, fellesskapet i nasjonalfølelsen (nasjonalismen) viste seg sterk og fungerte på tvers av klassene. Men venstresiden forlot aldri håpet om å bryte ned samholdet i de vestlige nasjonalstatene og få gjennomført sin revolusjon. Kvinner ble en gruppe som venstresiden mente var ofre for mannlig undertrykkelse, deretter var det homofile og andre seksuelle minoriteter.

Ved å peke ut og bevisstgjøre ofre, økte konfliktnivået og spenningene i samfunnet. Og med konflikt kommer også legitimeringen av statens økte makt og autoritære virkemidler for å, angivelig, løse konfliktene.

Men virkelig splittende effekt fikk det først da venstresiden oppdaget at noen grupper var mer villige enn andre til å omfavne den offerrollen som er nødvendig for å sette grupper så kraftig opp mot hverandre. Og med masseinnvandringen fra 1970-tallet og fremover kom nettopp slike grupper til Vesten. De var fremmede nok til at de forsto seg som «de andre», og især med muslimer i Vesten ga venstresidens inndeling av samfunnet i undertrykte og overgripere gjenklang. Allerede fra sent på 1980-tallet fant muslimer i Vesten kampsaker å bruke mot sine verter. Selv i Norge var det store demonstrasjoner mot utgivelsen av Salman Rushdies Sataniske vers.

Venstresidens ideologer har alltid båret på et hat mot Vesten. Og etter andre verdenskrig fikk de et ekstra løft for forestillingene om at det var noe unikt ondt med Vesten. Det var fra Europa at rasisme ledet til nasjonalisme og folkemord, og det var fra Vestens historie de fant slaveri og kolonialisme å gripe fatt i. Sekstiåttergenerasjonen gjorde opprør mot sin foreldregenerasjon, og i fordømmelsen av vestlig historie ble det satt opp et glansbilde av «de andre».

Hvem er verst?

annonse

Men blant «de andre» finnes også islam og muslimer. Dermed ble islam skjønnmalt, og i den prosessen mistet vi som samfunn evnen til å se hva slags destruktiv og fiendtlig ideologi som ble invitert inn i våre samfunn. Islam bygger sitt eget samhold, sin umma. Det er en religion som skaper et politisk og identitetsmessig fellesskap. Islam forhindrer integrering, noe Macron nå er modig nok til å påpeke.

Venstresiden tok kontroll på akademiske disipliner, kulturinstitusjoner, skoler, medier og offentlig byråkrati, og der utnyttet de skyldkulturen som vi har arvet ned gjennom protestantismen. Når noe går galt i en slik kultur som vår, er det første man gjør å anklage seg selv. Men det er motsatt i en skamkultur.

Og fra Midtøsten og fra islamske land kom mennesker med en skamkultur, og om man ikke lykkes i en slik kultur, er tilbøyeligheten det motsatte av å klandre seg selv: Det er å klandre andre. Så når en skyldkultur (Vesten) møter en skamkultur (islam) blir det som en masochist møter en sadist.

Islam opptrer truende, mens det er vi – de botferdige – som ber om unnskyldning for å provosere!

De utallige problemene med masseinnvandringen har blitt møtt med fortellinger om hvordan dette skyldes utenforskap, som igjen er de opprinnelige innbyggernes ansvar fordi de diskriminerer, er rasistiske og fiendtlige, eller som i tilfellet med den norske regjeringen, de påstår om sine egne innbyggere at de har et «hat» mot muslimer.

Når jeg snakker om venstresiden, mener jeg ikke bare folk i SV eller Rødt. Den ideologiske påvirkningen har tatt bolig i Ap, i Venstre, i KrF, i Høyre, og også i deler av Senterpartiet og endog i noen kroker av Frp. Den er innført gjennom påvirkning i skolene og mediene. Det er en propaganda og en indokrinering som har sitt utspring i marxistisk tankegods og som har blitt gitt andre merkelapper siden (postmodernisme). Et begrep som nå brukes er identitetspolitikk.

Vi kommer ikke til å kunne slå tilbake de svært uheldige reaksjonsmønstrene på islams hevngjerrige bruk av sin egen offerstatus uten at vi forstår opprinnelsen til vår egen politiske og kulturelle sårbarhet. Og det er vår egen ideologi den stammer. Fra vår egen venstreside, som legitimerer og endog oppmuntrer denne islams offerstatus. Vi – i Vesten – har dermed gjort knefall.

Derav også tittelen på Knefall – hvordan kristen skyldfølelse og venstresidens offermentalitet ødelegger Vesten.

Hvis vi ikke gjør noe drastisk med vår egen unnfallenhet, kan dette gå riktig dårlig. Men det holder ikke å forstå islam, eller «de andre». Vi må også forstå oss selv, våre røtter, og hvor vi har slått inn på et selvdestruktivt og livsfjernt spor.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon