Kina brukte i fjor 2.200 milliarder kroner på forsvaret og bare USA brukte mer, viser en fersk rapport fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI. Disse marinefartøyene deltok i en øvelse utenfor Shandong-provinsen i mars. Foto: AP / NTB scanpix
annonse
annonse

Sannsynligheten for en stormaktskrig mellom USA og Kina større enn de fleste eksperter er villige til å innrømme.

Christoffer Layne. Foto: Wikipedia.

Christopher Layne, en amerikansk ekspert på sikkerhets- og utenrikspolitikk ved tenketanken Cato Institute, har skrevet et lengre essay i tidsskriftet Foreign Affairs om risikoen for en potensiell stormaktskrig mellom USA og Kina. Han frykter det verste og argumenterer med at brorparten av amerikanske politiske beslutningstakere, eksperter, forskere i internasjonale relasjoner og politiske analytikere tar feil når de hevder at stormaktskrig er en levning fra en forbigått tid.

Ved å vise til de blodige pågående konfliktene i Afghanistan, Libya, Sudan, Syria, Ukraina og Jemen, Layne innleder essayet ved å konstatere at er det ikke er noen mangel på organisert væpnet vold som involverer mindre land. Gitt politikkens blodfylte forløp siden innlemmelsen av det moderne internasjonale systemet i det 16. århundre, er likevel fraværet av krig mellom stormakter siden 1945 slående. Det betyr imidlertid ikke at denne typen konflikter ikke lenger vil finne sted. Til tross for forsøk fra akademikere og politikere på å totalt avskrive stormaktskrig som en reell trussel, eksisterer fortsatt forholdene som gjør slike konflikter mulig i det internasjonale systemet.

annonse

Spenningen vedvarer blant dagens stormakter – fremfor alt USA og Kina – og et stort antall konfliktområder mellom dem kan utløse en konflikt. Disse to landene er på kollisjonskurs, drevet av stormaktskonkurranse-dynamikken om å hige etter status og prestisje. Uten en endring i adferd, er en krig mellom landene i de kommende tiårene ikke bare mulig, men faktisk ganske sannsynlig.

Malplassert optimisme

Layne fortsetter teksten ved å stille spørsmål ved optimismen til mange amerikanske Kina-analytikere med tanke på sannsynligheten for krig. I takt med at den geopolitiske konkurransen mellom USA og Kina skjerpes, nekter de fleste amerikanere som tenker seriøst rundt utenrikspolitikk og strategi å tro at krig er sannsynlig. Denne optimismen er først og fremst forankret i flere fremtredende teorier om adferden til stater i det internasjonale systemet.

annonse

Den første er at høy grad av økonomisk gjensidig avhengighet mellom to land reduserer risikoen for voldelig konflikt. Men historien kan vise til mange eksempler som avkrefter denne hypotesen. Landene i Europa hadde for eksempel aldri vært mer avhengige av hverandre – både økonomisk og kulturelt – enn det de var like før utbruddet av Første verdenskrig i 1914. Økonomien til to av konfliktens viktigste deltagere – Storbritannia og Tyskland – var nært knyttet til hverandre. Per dags dato, selv om gjensidig avhengighet mellom USA og Kina kanskje teoretisk kan redusere risikoen for krig, har deres økonomiske bånd begynt å vikle seg fra hverandre de siste årene.

Skepsisen til utsiktene til en stormaktskrig kan også spores til troen på såkalt «kjernefysisk avskrekkelse». Risikoen for en «gjensidig sikret ødeleggelse» gjennom en atomkrig spilte sannsynligvis en rolle for å hindre at Den kalde krigen ble varm, men i løpet av de siste tiårene har imidlertid teknologiske fremskritt svekket denne avskrekkingen. Kombinasjonen av miniatyriserte kjernefysiske stridshoder – med lav effekt, men svært nøyaktige leveringssystemer – har åpnet for det som en gang var utenkelig: En «begrenset» atomkrig, som ikke vil føre til global apokalyptisk ødeleggelse.

Les også: Harvard-professor om USA og Kina: – Fremtiden kommer til å bli ekstremt farlig

Til slutt har flere forskere hevdet at strukturen til den såkalte «liberale internasjonale verdensordenen» er tilstrekkelig for å bevare verdensfreden. I denne oppfatningen er USAs ledelse – gjennom multilaterale institusjoner som FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Det internasjonale pengefondet (IMF) – samt spredningen av prinsippene for fredelig samarbeid, nok til å oppnå regelmessighet og forutsigbarhet med tanke på hvordan stater oppfører seg i det internasjonale systemet.

Denne antagelsen er imidlertid problematisk. Verdensordenen utfordres ikke bare av en stadig endrende internasjonal politisk dynamikk, men også av den politiske utviklingen i landene som tradisjonelt har forsvart den. I USA og Europa er fremveksten av populisme og illiberalt demokrati et tilbakeslag for den nåværende liberale internasjonale verdensordenen, og elitene som kjemper og tjener på den. Etter hvert som støtten til denne ordren minker i Vesten og maktbalansen skifter mot andre land, vil det internasjonale systemet uunngåelig bli mindre effektivt til å løse potensielle konflikter. I tillegg kan fremadstormende makter også se en åpning for å revidere strukturen helt, som øker sannsynligheten for krig.

Lekser fra historien

Layne konstaterer deretter at faktorene som begrenser stormaktskrig historisk sett også er svakere enn de ofte ser ut til. Spesielt viser forløpet rundt den britisk-tyske rivaliseringen som kulminerte i Første verdenskrig hvordan to stormakter kan trekkes mot en militærkonflikt som virket høyst usannsynlig – helt til det øyeblikket hvor den til slutt bryter ut. Parallellene til dagens konkurranse mellom USA og Kina kunne neppe vært tydeligere.

I begynnelsen av det 20. århundret begynte Tysklands raskt voksende økonomiske-, teknologiske- og sjømakt å utgjøre en utfordring for den eksisterende britisk-ledede internasjonale ordenen. Til tross for tette kommersielle bånd mellom de to landene, begynte britiske eliter å se på Tysklands voksende økonomiske makt som en reell trussel. De så på Tysklands økonomiske suksess med avsky, fordi det var et resultat av en handels- og industripolitikk som de anså som urettferdig: Tysk velstand kom fra av statsintervensjon snarere enn den liberale – laissez-faire – tilnærmingen som styrte Storbritannias politiske økonomi.

annonse

Britiske eliter hadde også en dyp aversjon mot Tyskland, fordi de så på landets politiske kultur – som privilegerte det væpnede styrkene og militære verdier – som grunnleggende antitetisk mot liberale verdier. Enkelt sagt mente de at Tyskland var en ondsinnet aktør i det internasjonale systemet som ikke kunne forandres. Da krigen begynte, så britene derfor raskt på konflikten som et ideologisk korstog som satt britisk liberalisme mot prøyssisk autokrati og militarisme.

Les også: Voldsom majoritet av amerikanerne ser nå på Kina som en trussel mot USA

Britene og tyskerne konkurrerte om prestisje så vel som makt. Tysklands Weltpolitik-strategi – å bygge en stor marine og opprette kolonier – provoserte Storbritannia. Som en handelsnasjon med et utenlandsk imperium, kunne ikke London ignorere den potensielle trusselen fra fremveksten av en rivaliserende sjømakt rett over Nordsjøen. I virkeligheten var Tysklands militærskipbyggingsprogram imidlertid mindre drevet av økonomiske eller militære hensyn, enn et begjær om å oppnå stormaktstatus; Tysklands mål var ikke nødvendigvis å utfordre Storbritannia, men å bli anerkjent som en likeverdig stormakt.

Til tross for disse potensielle konfliktområdene, var krigsutbruddet mellom de to statene i august 1914 neppe uunngåelig. Som historikerne Zara Steiner og Keith Neilson har påpekt, «var det ingen direkte sammenstøt over territorium, troner eller grenser» mellom Tyskland og Storbritannia på det tidspunktet. Faktisk var det flere viktige faktorer som i prinsippet burde ha fremmet fred mellom landene – som for eksempel: Handel, kulturelle bånd og sammenkoplede eliter og kongefamilier.

Stormakter i fremgang og tilbakegang

Layne spør deretter retorisk: «Så hvorfor gikk de til krig?» Historikeren Margaret MacMillans forklaring er at konflikten var «resultatet av sammenstøtet mellom en stor global makt som følte at dens overtak gradvis forsvant og en stigende utfordrer.» Som hun skriver:

«Slike overganger blir sjelden håndtert på en fredelig måte. Den etablerte makten er ofte arrogant, og belærer resten av verden hvordan de skal håndtere sine saker, og er ofte ufølsom overfor mindre makters frykt og bekymringer. En slik makt, som Storbritannia var den gang, og USA er i dag, ignorerer tegn på relativ tilbakegang, og den fremvoksende makten er utålmodig etter å få sin rettferdige andel av det som tilbys – enten det er kolonier, handel, ressurser eller innflytelse.»

Parallellene mellom den britisk-tyske rivaliseringen før 1914 og det moderne forholdet mellom USA og Kina er både slående og foruroligende. USA befinner seg i den posisjonen som Storbritannia var i; en sittende hegemon som ser sin relative makt gradvis forvitre. Washington – i likhet med London i forrige århundre – misliker motstanderens fremvekst, som blir forklart med en urettferdig handels- og økonomisk politikk. De ser på også konflikten gjennom et ideologisk prisme da Kina ansees som en ondsinnet aktør i det internasjonale systemet – med antitetiske verdier til liberalismen. På sin side, i likhet med Tyskland før Første verdenskrig, ønsker dagens raskt voksende Kina å bli anerkjent som likeverdig USA på den internasjonale scenen, og oppnå hegemoni i sin egen region.

Storbritannias manglende evne til å fredelig tilpasse seg til Tysklands fremvekst på slutten av 1800- og begynnelsen 1900-tallet bidro til utbruddet av Første verdenskrig. Hvorvidt USA i dag følger det britiske eksempelet  vil avgjøre om den pågående stormaktskonkurransen mellom USA og Kina til slutt ender i krig.

– Nordmenn, forbered dere!

En krig om idéer?

annonse

Layne diskutere deretter forskjellen på en tradisjonell stormaktskonkurranse og ideologiske konflikter, og mener at Washington gjør feil prioriteringer med tanke på rivaliseringen med Beijing.

For kinesiske ledere, gir deres eget lands historie en advarsel om hva som skjer med store land som ikke klarer å oppnå stormaktstatus. Som flere lærde har bemerket, stammet Kinas nederlag mot britene og franskmennene i de to opiumkrigene på midten av det 19. århundret fra Beijings manglende evne til å tilpasse seg endringene som ble forårsaket av den industrielle revolusjonen. På grunn av en svak respons fra kinesiske ledere, var sterkere imperialistiske makter – vestlige land og Japan – i stand til å dominere Kina, i en epoke som kineserne refererer til som «århundret med ydmykelse.»

Kinas nåværende fremvekst er drevet av et ønske om å ta hevn for denne ydmykelsen og gjenopprette sin tradisjonelle status som Øst-Asias dominerende makt og ubestridte hegemon. Deng Xiaopings «reformere og åpne»-program var det første trinnet i denne prosessen. For å oppnå økonomisk vekst og modernisering, integrerte Kina seg i den USA-ledede liberale verdensorden. Beijings langsiktige mål var ikke bare å bli rik, men også å bli velstående nok til å skaffe seg de militære og teknologiske kapasitetene som er nødvendig for å bryte det regionale hegemoniet i Øst-Asia vekk fra USA. Kina ble med i systemet for ikke å bidra til å bevare det, men for å utfordre det innenfra.

Les også: Kinas sosiale kredittsystem: En trussel mot verdens demokratier?

Denne strategien har lyktes for Kina, ettersom Beijing raskt nærmer seg Washington i hver eneste viktige maktmålestokk. I 2014 kunngjorde Det internasjonale pengefondet (IMF) at Kina hadde passert USA som verdens største økonomi – målt i kjøpekraftsparitet (PPP). Målt etter markedskurs er Kinas BNP nå nesten 70 prosent av USAs. Og ettersom Kina fortsetter å komme seg raskt fra den økonomiske nedgangen forårsaket av pandemien, vil landet sannsynligvis passere USA som verdens største økonomi innen utgangen av dette tiåret.

Militært er historien lik. I 2015 bemerket en studie av RAND Corporation at gapet mellom amerikansk og kinesisk militærmakt lukker seg lynraskt i Øst-Asia. Den amerikanske flåten og de amerikanske basene i Øst-Asia-regionen er nå truet av stadig forbedrede kinesiske militære kapasiteter.

Amerikanske politiske beslutningstakere ser i økende grad på den amerikansk-kinesiske rivaliseringen ikke som en tradisjonell stormaktskonkurranse, men som et ideologisk nullsum-spill som setter demokrati mot kommunisme. Et bredt utvalg av det politiske etablissementet i Washington har kommet til å tro at den virkelige trusselen mot USA ikke er Kinas voksende militære og økonomiske makt, men heller Beijings utfordring mot den amerikanske modellen for politisk og økonomisk utvikling.

Denne ideologiske dimensjonen til USAs Kina-politikk er uklok. Det skaper feberstemning i Washington og gjør krig mer sannsynlig. USA burde heller ta ideologien ut av ligningen og ser på sitt forhold til Kina som en tradisjonell stormaktskonkurranse – der diplomatiet har som mål å styre konkurransen gjennom kompromisser, forlik og søken etter felles interesser. Ideologiske konkurranser er derimot et nullsum-spill per definisjon: Hvis rivalen din per definisjon er ond, blir kompromiss – ja, forhandlinger i seg selv – å vise svakhet.

Faretruende skyer i horisonten

Avslutningsvis konstaterer Leyne at det bilaterale forholdet mellom USA og Kina per dags dato er i fritt fall over hele linjen. Det økonomiske forholdet er på en nedadgående trend – grunnet Trump-administrasjonens handelskrig, og den amerikanske politikken som har som mål å ta knekken på kinesiske teknologiselskaper som Huawei.

Les også: Statsviterlegende: – Konflikten mellom USA og Kina risikerer å eskalere til en atomkrig

Det er lett å se hvordan hvilket som helst konfliktområde kan utløse en større krig mellom Washington og Beijing over de neste årene. Begivenheter på den koreanske halvøya kan trekke inn både USA og Kina, og begge lands militære manøvrer har økt spenningen i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet. Washington utfordrer også nå veletablerte diplomatiske enigheter om Taiwans politiske status, ved å stadig gå nærmere en offisiell anerkjennelse av øyas uavhengighet, og en offisiell bekreftelse av USAs militære forpliktelse til å forsvare Taiwan i tilfelle en kinesisk invasjon.

Washington har også reagert sterkt på Beijings undertrykkelse av den uighur-muslimske minoriteten i Xinjiang-provinsen samt innføringen av den nye drakoniske sikkerhetsloven i Hongkong. I begge tilfeller har et tverrpolitisk utvalg av amerikanske embetspersoner fordømt Kina, i tillegg til at både Kongressen og Trump-administrasjonen har innført sanksjoner.

Mot konfrontasjon?

Leyne konkluderer med at til tross for en slik konfronterende amerikansk politikk, er det imidlertid lite sannsynlig at Kina vil gå vekk fra sitt mål om å bli Øst-Asias regionale hegemon. Beijing vil fortsette å presse Washington for å bli respektert som en likeverdig stormakt.

For å unngå krig gjennom å imøtekomme Kinas krav, vil USA måtte trekke tilbake sin sikkerhetsgaranti til Taiwan og anerkjenne Beijings krav på øya. Washington ville også måtte akseptere det faktum at USAs liberale verdier ikke er universelle og dermed slutte å blande seg inn i Kinas indre anliggende, som betyr å slutte å fordømme Beijings politikk i Hongkong og Xinjiang, samt gi opp å utstede tynt tilslørte oppfordringer til regimeforandring.

Les også: Statskontrollert kinesisk media: – Kina må forberede seg på krig

Det er lite sannsynlig at Washington kommer til å følge denne strategien, siden det i prinsippet vil bety å erkjenne slutten på USAs globale hegemoni. Dette gjør utsiktene til en varm krig mellom stormaktene mer sannsynlig enn tidligere. I motsetning til under Den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen generelt aksepterte hverandres europeiske innflytelsessfærer, har Washington og Beijing i dag helt forskjellige synspunkter på hvem som burde ha det siste ordet i Øst- og Sør-Kinahavet samt kontrollere Taiwan.

«Hvorvidt USA kan eller vil gi avkall på sin dominans i Øst-Asia og erkjenne Kinas status en likeverdig stormakt er et åpent spørsmål. Hvis Washington ikke gjør det, er USA og Kina imidlertid på vei til en større konflikt – en stormaktskrig som vil gjøre militærkatastrofene i Vietnam, Afghanistan og Irak bleke i sammenligning,» avslutter eksperten i sikkerhets- og utenrikspolitikk.

En ny kald krig som Norge ikke kan unnslippe

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon