Venstres leder Trine Skei Grande snakker med pressen etter møte med statsministeren på SMK. Foto: Vidar Ruud / NTB
annonse
annonse

Indirekte avslører Trine Skei Grande hovedstrømsmedienes svakheter i sin nye bok.

Grande klarer å holde to motstridende tanker i hodet på samme tid. Hun hevder på den ene siden at kornåkersaken fra bryllupet til Ola Borten Moe «ikke hører hjemme i offentligheten», og i setningen etter skriver hun at «hvis jeg sier noe om det, så kommer det til å gå uker og måneder der all medieinteresse om meg og denne boka handler utelukkende om den saken.»

Det er altså stor interesse for saken blant andre mennesker, som hun selv innrømmer. Ja, den interessen vil endog vare «i uker og måneder». Men Trine Skei Grande er den som har definisjonsmakten, og hun mener noe annet: Den burde ikke være interessant.

annonse

Men kjære Trine, du er jo part i saken, du er så å si den som er «anklaget» for å ha gjort noe galt. Og det er din oppførsel som offentligheten har interesse av i kraft av ledervervet i Venstre og statsrådsposten.

Som hun også gjorde i 2018 da Resett blåste saken, tar hun offerrollen i sin bok. Hun ble utsatt for en politisk kampanje fra ytre høyre, fra noen «høyreekstreme bloggere i Resett», hevder hun. Det var bare «rykter og sladderhistorier». Og igjen vil hun ikke si noe om detaljene, ei heller beklage noe som helst, og hun gir ikke uttrykk for å ha et snev av dårlig samvittighet for det hun utsatte 17-åringen for selv om det har kommet klart frem at han ble traumatisert av å ha blitt dratt med i en åker og kledd naken av Grande.

Les også: Trine Skei Grande bruker ord hun ikke kan

annonse

Hun tok som sagt offerrollen i 2018 også, og gjemte seg bak at hun var en kvinnelig politiker som ble hetset av den grunn. Hun fikk nære medarbeidere til å lyve om at det var 17-åringen som hadde dratt henne med i åkeren og at det var for å beskytte ham at hun ikke ville si noe om saken den gang.

Det eneste Grande etter eget utsagn angrer på, er at hun uttalte seg om det til Aftenposten ti dager etter at Resett begynte å skrive om det. Slik beskriver hun det i boken sin:

«Det var ikke første gang vi hadde måttet håndtere gamle rykter om meg. Da Helge Solum Larsen-saken var oppe i 2012, var det også mange journalister som spurte meg om den historien Resett nå hadde plukket opp. Den gangen konkluderte alle de seriøse mediene med at det ikke var noe å skrive om. Etter at Resett hadde publisert sin sak, fikk jeg alle de samme spørsmålene på nytt, fra mange av de samme journalistene. Også denne gangen var konklusjonen deres at de ikke ville ta i saken.

I bakgrunnssamtaler forklarte jeg både redaktører og kommentatorer hvorfor jeg ikke ville si noe om den. Det var snakk om en sladrehistorie som lå ti år tilbake i tid, og som stammet fra et arrangement der jeg ikke kjente noen som kunne være sannhetsvitne for meg. Det var altså en historie det var umulig å forsvare seg mot, og derfor ville jeg ikke prøve. De seriøse mediene respekterte det, men på sosiale medier gikk ryktene raskt over alle støvleskaft.»

Grande kaller det fortsatt «rykter» selv om den nå 29 år gamle mannen har bekreftet hvert ord i Resetts beskrivelse av det som skjedde. Ikke heller forstår Grande at hun i denne passasjen indirekte innrømmer at hun løy til mediene i 2012 om det som hadde skjedd, for hvis hun hadde fortalt den sannheten som Resett eksponerte i 2018, så ville det blitt en sak i mediene – en stor sak.

Les også: Dette skjedde på bryllupsfesten i 2008 hvor Trine Skei Grande var gjest

Og i 2018 prøvde hun igjen å få de andre mediene til å tie om saken slik at Resett skulle bli stående alene om det. Og hun klarte det også noen dager, de andre mediene trodde på Grandes versjon eller de turte ikke grave dypere i det. Men det var da Grande gjorde tabben sin, ifølge henne selv. Fra boken:

«Da regjeringsforhandlingene var over, hadde det gått så langt at jeg følte jeg måtte prøve å parkere de verste anklagene mot meg. Jeg avtalte et intervju med Solveig Ruud i Aftenposten, en av de journalistene jeg har kjent lengst og som jeg virkelig stoler på. Det skulle jeg aldri ha gjort. Ikke fordi Solveig misbrukte anledningen, hun skrev en samvittighetsfull sak og respekterte fullt ut de grensene jeg hadde satt. Likevel ble det at jeg snakket om saken, selv om jeg gjorde det veldig indirekte, en åpning for alle andre medier til å skrive om den.

annonse

Til da hadde de ligget unna, men nå åpnet alle sluser seg. Det ble et haraball uten like. Jeg skulle tiltre som kulturminister dagen etter, men jeg kunne ikke åpne en eneste avis, langt mindre svare på en telefon fra en journalist, uten at det handlet om de gamle ryktene. Jeg hadde håpet at intervjuet i Aftenposten skulle bli en slags avslutning, men i stedet ble det begynnelsen på det verste trøkket jeg har opplevd. Og det ble verre og verre for hver dag som gikk.»

Det var åpenbart en sak som var av interesse, for som hun sier «åpnet alle sluser seg». Det var pressens eget etiske regelverk som hadde holdt dem tilbake inntil da. Uten at hovedstrømsmediene klarte å få noen av de direkte impliserte til å uttale seg, det vil si den da 17-årige gutten eller Grande selv, hadde de ikke mandat til å forfølge en slik sak. Det trengtes med andre ord et medium som Resett, som var villig til å bryte en slik uformell selvpålagt regel, som fikk hull på byllen og som presset Grande til å gjøre det som «ble begynnelsen på det verste trøkket» hun hadde opplevd.

Grande klarer ikke å se at det trøkket oppsto nettopp fordi realitetene i saken og i hennes forsøk på å lyve om det, jo nettopp er av interesse. Hun var på vei inn i regjering. I Grandes selvopptatte verden var det hun gjorde på brullypet til Borten Moe åpenbart helt greit og ikke noe hun burde svare for offentlig. Derfor er det «stakkars Trine» som er offeret her.

Og hun har en interessant måte å beskrive mediene på. Blant annet var hennes inntrykk at NRKs Ingunn Solheim følte seg presset til å ta opp saken på Debatten. Ifølge Grande sa Solheim før sending: «når VG nå har lagt ut denne saken rett før sending, så må vi nesten innom det». Det var bare et ubehagelig pliktløp fra NRKs side. Og resten av året slapp Grande unna med å nekte å kommentere på saken.

Sluttkommentar

Hvordan Grande-saken forløp og hvor impotent resten av pressen var i de ti årene som gikk fra bryllupet til Borten Moe i 2008 inntil Resett dukket opp i medielandskapet i 2017 og begynte å gjøre ting på en annen måte, burde være obligatorisk case på alle mediestudier og journalistutdannelser i Norge.

Og måten Grande vrir seg selv til offeret i denne saken, kan godt inn på pensum på psykologisk fakultet.

Hennes manglende erkjennelse for realitetene i saken bekrefter bare at Resett gjorde rett i å få den opp i norsk offentlighet.

Resetts versjon av Grande-saken kan leses her.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon