Bildemontasje. Ørnen (USA), Dragen (Kina) og Bjørnen (Russland). Foto: Shutterstock, Scanpix, Pixabay.
annonse
annonse

Grunnet et anstrengt forhold til USA, spår sikkerhetspolitisk forsker et varmere forhold mellom Kina og Russland fremover, men mye gjenstår før stormaktene eventuelt vil erklære en formell allianse.  

Selv om Det hvite hus nå sannsynligvis får en ny beboer, kommer Washingtons utenrikspolitikk og diplomatiske fremtoning vis-à-vis Moskva og Beijing ikke til å forandre seg nevneverdig. Med store uoverensstemmelser med Russland og Kina innen en rekke områder, er USA på kollisjonskurs med begge stater. En rask forbedring i forholdene virker usannsynlig med det første.

I takt med at isfronten mellom Washington og Beijing samt Washington og Moskva, blir kaldere, fortsetter forholdet mellom Beijing og Moskva å bli varmere. Fra å være bitre fiender under Den kalde krigen, har relasjonen nå blitt til et strategisk partnerskap, og flere spekulerer i muligheten om en militærallianse i fremtiden.

annonse
Velina Tchakarova. Foto: AIES.

Hvordan fungerer den politiske stormaktsdynamikken som dikterer forholdet mellom Kina, Russland og USA? Hvordan kommer relasjonene mellom stormaktene til å utvikle seg fremover? Hvordan passer en Biden-administrasjon inn, og hva blir eventuelt konsekvensene for Europa?

Resett har tatt kontakt med Velina Tchakarova for få svar på de store spørsmålene som berører oss alle. Hun er realist, direktør for den østerrikske tenketanken Austrian Institute for European and Security Policy (AIES) og ekspert på forholdet mellom Kina og Russland, som hun nå skriver en bok om.

– Hvorfor anser du deg selv som en politisk realist? Hvordan får det deg til å tenke på hvordan stater oppfører seg i det internasjonale systemet?

annonse

– Basert på 20 års erfaring, er jeg overbevist om at stater og globale selskaper hovedsakelig styres av interesser og mål samt mer uunnværlige behov, snarere enn høyere moralske standarder og prinsipper i internasjonale relasjoner, sier Velina og forklarer nærmere:

– Dette er det jeg kaller realpolitikk og er det som hjelper meg til å analysere og vurdere motiver, interesser og langsiktige mål for statlige og ikke-statlige aktører i det internasjonale systemet. I tillegg bruker jeg en geopolitisk og geoøkonomisk tilnærming samt systemtenking, når jeg lager fremtidsscenariene mine og evaluerer utviklingstrender i mitt strategiske fremsynsrammeverk.

Velina ramser deretter opp noen sitater fra bautaer i realistisk akademisk teori, som hun mener er nyttig for å forstå realismen:

– Jeg følger ordtaket til Lord Palmerston: «Vi har ingen evige allierte, og vi har ingen evige fiender. Våre interesser er evige og evigvarende, og det er vår plikt å følge dem.» Med ordene til Hans Morgenthau: «Internasjonal politikk, som all politikk, er en kamp for makt.» Som Robert Gilpin forklarer:

«Dette er ikke å si at makt og sikkerhet er menneskehetens eneste eller til og med viktigste mål; som en art prissetter vi skjønnhet, sannhet og godhet… Det realisten ønsker å understreke er at alle disse mer edle målene vil gå tapt med mindre man sørger for sin egen sikkerhet i maktkampen mellom sosiale grupper… Et moralsk engasjement ligger i hjertet av realismen… Felles for Morgenthau og mange andre realister er en tro på at etisk og politisk oppførsel vil mislykkes, med mindre den tar hensyn til den faktiske oppførselen til stater og god teoretisk lære…»

– Hver konstruktivist som er ledet av edle og idealistiske idealer, har en god plan helt til de får seg et slag i ansiktet av realpolitikk!, konkluderer Velina.

annonse

Intervjuet fortsetter

Resett intervjuer «guruen» John J. Mearsheimer: – Nasjonalisme er den viktigste ideologien i verden

– Du fant opp begrepet «Dragebjørnen» – et blomstrende partnerskap mellom Kina og Russland – i 2015. Hvorfor har Beijing og Moskva insentiver til å samarbeide, og tror du deres partnerskap kan utvikle seg til en reell militærallianse i fremtiden?

– Kina har de nest største forsvarsutgiftene i verden, og har dermed en sterk interesse av å fordype forsvarssamarbeidet med Russland, på grunn av mulig tilgang og overføring av avansert teknologi og sofistikerte våpen fra Moskva. Russland ser ut til å være den ideelle partneren med tanke på denne saken for fremtiden. Det er verdt å bemerke seg at det militære samarbeidet fungerer som grunnlaget for de strategiske bilaterale båndene mellom de to landene og krever derfor høy tillit, forklarer Velina og utdyper:

– Felles militærøvelser har blitt en viktig del av det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Russland og Kina, med sikte på å legge til rette for bedre interoperabilitet mellom deres væpnede styrker. Så langt har de gjennomført felles øvelser i Middelhavet og Japanhavet. Deres gjensidige forsvarssamarbeid ble utvidet innenfor rammeverket til Shanghaigruppen (SCO), en organisasjon som har fått en viktigere regional rolle etter at India og Pakistan (Iran har observatørstatus) ble med. Jeg vil ikke utelukke en kortvarig militærallianse mellom Moskva og Beijing, basert på felles interesser om å motarbeide den amerikanske innflytelsen i verdensrommet, i Arktis og Eurasia-regionen over de neste årene.

– Du argumenterer med at vi beveger oss mot en bipolar verden – spesielt innen teknologi – dominert av en Kina-ledet leir og en USA-ledet leir. Kan Russland forbli nøytral i en slik kamp? Ønsker Moskva det?

– Den nåværende tilstanden i teknologiske/digitale domenet avslører allerede at de amerikanske og kinesiske selskapene er absolutt dominerende og ikke kan utfordres av resten av verden. Foreløpig kan ingen andre stater oppnå digital suverenitet, selv om EU i det minste har som mål å delvis gjøre det. Russland, på sin side, vil imidlertid sannsynligvis bli teknologisk avhengig av enten av USA eller Kina, siden Moskva ikke har midler til å ta igjen forspranget til de to systemmaktene, sier Velina og forklarer nærmere:

Les også: «Cyber kald krig»

– På grunn av Russlands urolige forhold til Vesten, som ikke vil bli bedre under en Biden- administrasjon, forventes det at Moskva sannsynligvis vil bli drevet mot Kinas teknologiske sfære. Det er allerede noen signaler som peker i den retningen: 1) Huawei utvidet sine investeringer i forskning i Russland etter spenningene med Vesten; 2) Mange russiske selskaper har allerede avtalt å bygge 5G-nettverk basert på kinesisk teknologi; 3) Kina og Russland samarbeider også om et felles digitalt betalingssystem for å erstatte det amerikansk-dominerte SWIFT-systemet; 4) en felles internett-plattform; samt 5) plasseringer av satellitter i verdensrommet, for å nevne noen få eksempler.

– Kina er åpenbart mektigere enn Russland, og utvider sin innflytelse – både med tanke på økonomiske og sikkerhetsmessige interesser – i Russlands historiske interessesfære og bakgård. Moskva kan også risikere å bli for avhengig av kinesisk teknologi i fremtiden. Er det noen hindringer fremover for dette partnerskapet, og kan det utvikle seg til en rivalisering?

– Moskva og Beijing er historisk sett naturlige rivaler. Når det felles grunnlaget for deres systemiske koordinering er borte, kan deres forhold utvikle seg til å bli en rivalisering igjen. Alt er syklisk i internasjonale relasjoner. Deres bilaterale partnerskap blir oppfattet som et midlertidig ekteskap, basert på et asymmetrisk forhold – der Kina overveldende setter agendaen, mens Russland for det meste følger den. Dermed er denne midlertidige bekvemmelighetsaksen dømt til å mislykkes før eller senere. Det er verdt å merke seg at det er økonomiske, finansielle og handelsmessige tilbakeslag som påvirker forholdet. I tillegg er det ned-opp-press innen spesifikke politisk og regionale områder, hvor Beijing og Moskva har motstridende interesser, som har potensialet til å stikke kjepper i hjulene til konsolideringsprosessen til «Dragebjørnen», forklarer Velina.

Les også: Kommende stormer: Sannsynligheten for stormaktskrig vokser stadig (+)

– Det er en veletablert russisk frykt for kinesisk penetrasjon, spesielt i Sentral-Asia og det fjerne Østen, i tillegg til andre tradisjonelle innflytelsessfærer som Balkan, Øst-Europa og resten av de tidligere sovjetrepublikkene. Videre kan Afrika, og til en viss grad Latin-Amerika, bli en lekeplass for taktikker basert på konflikt på et eller annet tidspunkt, som for eksempel Venezuela, Sudan, osv. Dessuten overlapper ikke deres interesser i energisektoren, siden Russland er en av de største oljeeksportørene, mens Kina topper listen over land med størst oljeimport, og derfor ønsker å diversifisere sin energibehovsportefølje. Etter Kinas kunngjøring om å dekarbonisere innen 2060, har den russiske ledelsen allerede uttrykt bekymring for fremtidige investeringer og prosjekter i gass- og oljesektoren, legger hun til.

annonse

– Tilnærmingen har en taktisk snarere enn en strategisk karakter, og følger ordtaket: «Hold vennene dine nærme, men fiendene dine nærmere.» Et status quo-forhold vil forbli akseptabelt og videreutviklet av Moskva, så lenge Kinas fremvekst ikke blir en direkte trussel mot Russlands strategiske interesser om selvråderett og sikkerhet langs landets periferi. Moskva vil aldri tolerere en fremvekst av «Pax Sinica» (en kinesisk-dominert fred) i det kontinentale Eurasia og de nærliggende områdene som har vært russiske festninger i århundrer, konkluderer Velina.

Intervjuet fortsetter

Det er på tide å inkludere Russland i en ny sikkerhetspolitisk ordning for Europa

– Hvordan ser du at en Biden-administrasjon vil påvirke fremtiden til USAs forhold til Russland og Kina?

– En Biden-administrasjon vil være mye mykere med Kina, og jeg vil ikke utelukke sannsynligheten for en gjenopprettelse av forretningsforbindelser med visse kinesiske provinser – for eksempel i sør – som tradisjonelt sett har hatt gode forretningsforbindelser med visse amerikanske velstandskretser eller store selskaper. I denne sammenhengen vil jeg vurdere Bidens seier som et stort potensial for i det minste en diplomatisk resett av det bilaterale forholdet mellom USA og Kina, forklarer Velina.

– Jeg vil derimot hevde at USAs forhold til Russland vil være langt fra stabilt eller ha noen reelle muligheter for å bli bedre. Spørsmålet om ikke-spredning av atomvåpen vil sikkert fungere som et solid grunnlag for bilaterale samtaler ettersom den nye Start-avtalen må fornyes i 2021, men bortsett fra dette området ser jeg ikke mange felt av felles interesser. Kanskje Biden vil engasjere seg diplomatisk i forskjellige internasjonale og regionale organisasjoner med tanke på myke spørsmål – som for eksempel klimaendringer, dekarbonisering, økonomisk vekst etter Covid-19, reform av WTO, osv. Biden vil også sannsynligvis være interessert i å gjenopplive den multilaterale dialogen om atomavtalen med Iran (JCPOA) med Kina og Russland, samt om terrorisme med europeiske partnere og få slutt på krigene i Midtøsten.

Les også: – Coronavirus-pandemien gjør det klart, Europa må velge mellom USA og Kina

– Men til tross for diplomatiske tilnærminger fra Biden om mulig samarbeid innenfor disse områdene, forventer jeg at Dragebjørnen vil fortsette sitt vinnertempo under Bidens administrasjon.

– Hvis forholdet mellom USA og Kina fortsetter å bli kaldere, mens partnerskapet mellom Moskva og Beijing fortsetter å bli varmere. Hvor forlater det Europa i takt med at den regelbaserte liberale verdensordenen fortsetter å bli svakere?

– Bidens seier er absolutt en utmerket nyhet for Europa – både for EU-institusjoner og medlemsland – ettersom de forventer at USA kommer tilbake til multilateralisme, som å bli med i WHO, JCPOA, Paris-avtalen, osv. på nytt.  Det vil definitivt være et sterkere bånd mellom Washington og Europa i multilaterale strukturer og partnerskap. Det samme gjelder NATO, ettersom det transatlantiske båndet har lidd under Trump-administrasjonen, sier den sikkerhetspolitiske forskeren og avslutter:

– Imidlertid vil Biden, på samme måte som Trump, møte en fastlåst situasjon på hjemmebane når han prøver å presse frem visse felles initiativer med Europa. Europeiske partnere vil også ha som mål å delvis gjør seg mindre avhengig av USA innen visse nøkkelområder: Sikkerhet og forsvar, teknologiske domener, handel, osv. Til slutt vil Brussel og de europeiske hovedstedene forsøke å finne en balansegang i deres forhold til Washington og Beijing, samtidig som de unngår å ta parti så lenge som mulig.

Den utenrikspolitiske arven etter Trump

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon