Foto: REUTERS/Jonathan Ernst
annonse
annonse

Joseph R. Biden jr. som USA’s neste president har drevet tilbake frykten hos de amerikanske elitene for at en ny 4-årsperiode med Donald Trump ytterligere vil svekke USA’s stilling som verden’s ledende militærmaskin og økonomi. Fire nye år med Trump ville ha utløst kriser på linje med det som førte til den amerikanske borgerkrigen i 1861 og den økonomiske nedgangstiden i 1930-årene, skriver den amerikanske statsviteren Eliot A. Cohen i Foreign Affairs.

Det er mer enn et lettelsen’s sukk som har gått går gjennom USA’s politiske og militære etablissement etter valget av Biden. Med Trump ved roret i enda en president-periode ville USA’s posisjon som verdens ledende stormakt ha vært en saga blott. Verdens nasjoner ville da havnet i et globalt kaos og være henvist til jungelens lov, uten et USA som moralsk rettesnor og leder på den internasjonale arenaen, hevder Cohen. Han er dekanus i avdelingen for avanserte (sic) internasjonale studier ved Johns Hopkins-universitet i Baltimore i USA.

Cohens artikkel er et godt døme på hvordan de amerikanske elitene ser på seg selv og på USA som verdens frelser og på Trumps president-styre som en rasering av USA’s globale dominans. Men det er ikke bare Cohen som har gitt uttrykk for anfektelser om USA’s rolle med tanke på fire nye år med Trump i Det hvite Hus. Det har i den siste tiden vært en strøm av artikler i Foreign Affairs av statsvitere og andre eksperter (pundits) som har eksponert sine bekymringer for følgene av en fortsettelse med den forhatte presidenten. Og slik det er vanlig i artikler i Foreign Affairs, har forfatterne også nå kommet med råd for hvordan Biden og USA kan rette opp de politiske ”feilene” som Trump har begått. Denne listen er lang og viser blant annet til at Trump trakk seg ut av klima-avtalen i Paris, Iran-avtalen og WHO (Verdens Helseorganisasjon). Videre anklages Trump for å ”kurtiserer” diktatorer som Vladimir Putin og Nord-Korea’s Kim Jong-un – for å kjefte opp sine Nato-allierte for manglende medfinansiering av alliansen og for å uttrykke støtte til Boris Johnsen og britenes for deres marsj ut av EU. Det hjelper ikke hvor mye man leter, disse folkene finner absolutt ingen positive sider ved Trump’ utenrikspolitikk, kanskje med et lite unntak for at han ikke har startet noen ny krig.

annonse

Det er som sagt vanlig at artiklene i Foreign Affairs  (tidsskriftet til Council of foreign Relations, USA’s fremste utenrikspolitiske tenketank) inneholder ”gode” råd fra forfatterne om hvordan USA bør te seg i verden, med andre ord, hva slags utenrikspolitikk landet skal føre. Og sannelig dukket ikke selveste Joseph R. Biden jr. opp for noen dager siden med sine vyer for USA og verden, da tidsskriftet nylig trykket opp igjen en artikkel av ham fra i vår, der la fram sine politiske planer som USA’s neste president. Og Bidens utenrikspolitiske utsikter er som snytt ut av nesen på ekspertene som har uttalt seg om USA’ rolle i verden i håp om at han skulle ta over.

Også Biden gir selvsagt uttrykk for at internasjonale kaos ville råde dersom Trump skulle ha holdt fram som president. Det er, ifølge Biden, ikke måte på hvordan Trump har ødelagt troverdigheten og innflytelsen som USA hadde i verden før Trump i 2017 overtok roret fra Barack Obama og ham selv, som visepresident.  Ja, USA har tapt innflytelse og troverdighet på nesten alle områder, og ikke minst; han har sviktet de demokratiske verdiene som gir makt og styrke til USA som nasjon og som forener amerikanerne som ett folk.

Les også: BLM-leder vil ha møte med Biden: – Vi vil ha noe tilbake for vår stemme. Svarte folk vant dette valget

annonse

Biden skriver at det internasjonale systemet som USA tok initiativet til og bygde opp etter den andre verdenskrigen, er i ferd med å gå i oppløsning, og at Trump, og det han kaller andre demagoger rundt om i verden, har benyttet denne oppløsningen til egen personlig og politisk gevinst. I sin tro på USA’s rolle som verdens demokratiske spydspiss og forkjemper ser Biden ikke at USA’s internasjonale engasjement er i ferd med å bli en klamp om foten på landet. Det skjer både på grunn av en svekket nasjonal økonomi, som gjør det internasjonale engasjementets kostnader hardere å bære, men også fordi det er i ferd med å vokse fram alternative økonomiske sentre og strukturer ute i verden som svekker USA’s posisjon. Det er ikke uten grunn at Trump for eksempel ønsker å minske de amerikanske bidragene til FN, som med sitt enorme byråkrati og sine forpliktelser overfor det Trump kaller ”shithole states”, er et uendelig pengesluk. Biden mener at om USA fortsetter med å løpe fra sitt ansvar i internasjonale organisasjoner, så vil enten en annen nasjon ta USA’s plass. Og hvis ikke noen annen tar denne plassen, vil kaos bli resultatet.

Trump mener altså at USA får for lite igjen for sitt engasjement FN og andre organisasjoner som WHO. Dette gjelder også det globale handelssystemet som USA har vært sentral i oppbyggingen av etter andre verdenskrig gjennom WTO, og en rekke handelsavtaler som har gjort at USA undergraver sin egen økonomi, særlig til fordel for sin store utfordrer og konkurrent, Kina. Mens Trump har advart mot det internasjonale ”frihandelssystemet” med henvisning til Kina, kverner Biden og hans meningsfeller, sammen med finanselitene i USA og Vesten for øvrig, videre på frihandel og internasjonalt samarbeid som retningslinjer for utviklingen framover.

For Biden & co er det ikke noe i veien med det internasjonale handelssystemet og globaliseringen. Feilen er at noen land (Kina) ikke følger reglene. Reglene er det USA som har skrevet, og det skal også landet gjøre i framtiden, som verdens ledende makt. Biden ser ikke at USA har skapt et internasjonalt handelssystem som har satt landets egne industrialister og finanseliter i stand til å undergrave og ruinere stor deler av landets egen økonomi og hjulpet Kina til å utvikle seg på mange områder. Derigjennom har Kina utkonkurrert USA og landets vestlige samarbeidspartnere på flere områder. Det er i lys av denne utviklingen man må se Trumps gjenforhandling av Nafta-avtalen med Canada og Mexico og forsøket på å demme opp for Kinas vekst på bekostning av USA ved å øke tollavgifter på import fra Kina. Biden ser med andre ord ikke at det gjeldende systemet, som han vil bygge videre på, har noen konsekvenser som ikke gagner USA. Likevel vil han fortsette med denne politikken, ikke bare med USA’s makt som eksempel, men også med eksemplet som makt, som han skriver, antagelig med tanke på at formuleringen skal formidle inntrykket av ham selv som en vismann.

Biden vedgår at Kina er en spesiell utfordring for USA, et Kina som tenker og handler med langsiktige mål for øye og som investerer tungt i teknologi og fremmer sin egen politiske modell og ideologi. Det er mange i det utenrikspolitiske etablissementet i USA som ser utfordringen fra Kina som en ideologisk kamp. Trusselen og konkurransen fra Kina er altså ikke først og fremst landets voksende økonomi og militære kapasitet, men den kinesiske modellen for politisk og økonomisk utvikling som kan bli et globalt forbilde og svekke og utkonkurrere den amerikanske samfunnsmodellen. De ser altså på Kina slik som USA så på Sovjetunionen i sin tid. USA fryktet ikke Sovjetunionen’s økonomiske konkurranse-evne, men landets politiske konkurranse-evne på det globale ”ideologimarkedet”. Sovjetunionen viste aldri noe som var i nærheten av den økonomiske veksten som har skjedd i det statskapitalistiske Kina etter 1990. Og det var mangelen på økonomiske vekst som kanskje var det viktigste bidraget til at Sovjetunionen raste sammen.

Les også: Den utenrikspolitiske arven etter Trump

Med sin høye økonomiske vekst er Kina i dag en sterkere ideologisk konkurrent til USA enn det Sovjetunionen var det i sin tid. Men professor Christopher Layne ved ved Texas A&M-universitetet, advarer mot å se på Kina som en ideologisk konkurrent, og heller se på forholdet til Kina som en vanlig stormaktsrivalisering. Det gir en bedre åpning for diplomati og konkurranse gjennom kompromisser, enighetssøking og leting etter områder der man med utgangspunkt i felles interesser kan arbeide mot samstemte mål. Og et slikt mål kan for eksempel være tiltak med sikte på å begrense temperaturstigning på Kloden.

Biden framholder i sin artikkel at USA er nødt til å være hard mot Kina, for hvis landets myndigheter fremdeles får tvunget gjennom sin politikk, vil Kina fortsette å stjele teknologi og patentrettigheter fra USA. For å møte utfordringen fra Kina, vil Biden samarbeide med sine allierte og øvrige samarbeidspartnere. De vil til sammen vil ha så mye ”kjøttvekt” at de vil kunne konfrontere Kina med dets menneskerettighetsbrudd og voldelig framferd. Samtidig vil de kunne samarbeide med Kina på områder der USA’s interesser sammenfaller med Kina’s, som klimapolitikk og global helsepolitikk. Det vil bety en større vektlegging på diplomatiet, og Biden vil gjøre diplomatiet til USA’s viktigste verktøy i utenrikspolitikken. I militære konflikter vil han, i stedet for å bruke store militærstyrker, bruke små grupper av spesialsoldater og USA’s etterretningskapasitet.

Biden ser altså ikke noe behov for en nyorientering av utenrikspolitikken til USA. Han tror at USA skal kunne hente tilbake sin gamle styrke ved å fortsette den politikken som USA førte inntil Trump kom og ”ødela alt sammen”. Det Biden foreslår, er altså i stor grad å fortsette den politikken som ble ført under president Obama og som har vist seg å være med på å forsterke de problemene som USA sliter med i dag, både utenriks- og innenrikspolitisk. Hans utenrikspolitiske program er som en godteributikk av gode intensjoner og politisk korrekte målsettinger i et nokså tåkete tanke-landskap. Men det er helt i tråd med målene og interessene til det politiske og militære etablissementet i USA, og gruppen av neokonservative bakmenn som i stor grad har preget amerikansk utenrikspolitikk de siste 30-40 årene. De neokonservative ”danser sikkert på bordet” over signalene fra Biden. Det er ei gruppe som har hatt som et overordnet mål å spre den amerikanske demokratiet, dvs. den amerikanske samfunnssystemet, menneskerettighetene og frihandel til all verdens land og folk. Og de  neokonservative har fått stort gjennomslag i utenrikspolitikken til de ulike amerikanske regjeringene de siste tiårene.

annonse

De såkalte humanitære intervensjonene til USA i Irak, Afghanistan, Libya og Syria har hatt katastrofale følger og skapt mye av migrantstrømmen til Europa de siste 20 årene. En fersk rapport fra Brown-Universitet i Rode Island i USA har vist at krigføring i åtte land i siste 20-årsperode har medført en flyktningestrøm på minst 37 millioner mennesker. Dette er resultatet av kriger som USA enten direkte eller indirekte har vært med på. De landene som har hatt fleste fordrevne mennesker, og der USA har vært involvert i krig, er Irak, Afghanistan og Syria med henholdsvis 9,2 og 5,3 og 7,1 millioner personer. Biden nevner ikke disse USA-initierte krigene med ett ord i sin artikkel. Det er jo ikke noe merkelig. Han var for krigen i Irak, og som visepresident samtykket han i og var medansvarlig for krigene i Afghanistan, Syria og Libya.

Les også: Biden om «klimakrisen»: – En kamp for å redde planeten

Donald Trump ville ha slutt på de ”humanistiske” intervensjonene som har vært holdt ved like i hans presidenttid i Afghanistan, Syria og Irak. Men forslaget har utløst kollektiv hysteri i Washington, som kommentatoren Doug Bandow nylig skrev i The American Conservative. Motstanden mot uttrekning fra disse landene skjedde også fra personer inne i regjeringen til Trump, som fra den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, H.R. McMaster, og forsvarsminister James Mattis. Begge fikk også sparken etter kort tid som medlemmer i Trump’s regjeringskollegium, noe som må ses i forbindelse med den saboterende holdningen de blant annet viste i tilbaketrekkingsspørsmålet.

Dan Caldwell som er rådgiver i organisasjonen ”Concerned Veterans for America” og veteran fra Irak-krigen, mener at Trump bør trekke USA’s militære styrker ut av Afghanistan før han går av som president 20. januar. Ifølge Doha-avtalen, som Trump fikk i stand med Taliban i Afghanistan (en av hans største politiske bedrifter), skal de siste amerikanske styrkene trekkes ut av landet i mai neste år. Biden har gjennom sin valgkampanje antydet at han ikke vil trekke alle amerikanske styrker ut av Afghanistan, mener Caldwell. Og Biden har også gitt uttrykk for at han vil hyre Susan Rice til en viktig utenrikspolitisk post i den nye regjeringen. Det er flere kommentatorer i amerikanske medier som mener at hun kommer til å bli Biden’s forsvarsminister. Hun har også uttrykt skepsis til Doha-avtalen. Caldwell mener det er stor sannsynlighet for at Biden vil undergave Doha-avtalen og ødelegge det omfattende arbeidet som amerikanske diplomater og militære har lagt ned for å få i stand en uttrekning av amerikanske tropper fra Afghanistan og overlate styret av landet til afghanerne selv.  Det er på denne bakgrunnen at Caldwell mener at Trump må få i stand en full tilbaketrekning før han går av 20. januar.  Det vil gjøre at Biden & co får atskillige problemer om de skulle gjøre om på Trump’s vedtak og opprettholde det militære nærværet i Afghanistan, som har vart i bortimot 20 år, den lengste krigen i amerikanske historie.

Trump har nærmest ført en krig mot det politiske, etterretningsmessige og militære etablissementet i USA som har gjort hva de kunne for å motarbeide ham i de fire årene i presidentstolen. Også fra krefter innad i hans egen regjering er han blitt motarbeidet. Og Trump har uten å nøle gitt folk sparken, til og med annonsert det først via Twitter. Nylig var det forsvarsminister Mark Esper som måtte ta sin hatt og gå sammen med flere andre framtredende skikkelser i Pentagon. Og medstrøms-mediene (MSM) var straks ute og forklarte det med Trump’s narcissisme, slik det har vært hele tiden i den vanvittige kampanjen som MSM og de vestlige elitene har ført mot den amerikanske presidenten disse fire årene. Det har hele tiden handlet om Trump’s person, hans mer eller mindre vrange og usympatiske sider, men knapt et ord om politikken hans. Og skal man virkelig legge en moralsk målestokk på folk som Joseph R. Biden jr,, burde det være kort vei til domstol og straffeansvar for ham og hans overordnede, Barack Obama, som fikk USA med på å rasere samfunn i Midt-Østen og Asia. Det skapte millioner av migranter som Biden’s politiske forbundsfeller i Vest-Europa hilste hjertelig velkommen, en ”hjertelighet” som man ennå ikke overskuer de fulle konsekvensene av.

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon