Ap-leder Jonas Gahr Støre. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
annonse
annonse

Arbeiderpartiet har siden før krigen vært det statsbærende partiet. Men da var de politiske skillelinjene forskjellig fra i dag.

Arbeiderpartiet var styringsdyktige og klarte å samle by og land, og få dem under en fane. Målet var arbeid til alle, rettferdighet og solidaritet. Partiet var en del av fagbevegelsen. De kjempet for arbeidernes rettigheter, slik som kortere arbeidstid og høyere lønn.

Mellomkrigstiden var preget av økonomisk vanskelige tider, det var streiker, og en mistenksomhet mellom industrien og arbeiderbevegelsen. Etter krigen ble situasjonen motsatt, da var det oppgangstider og samarbeid. Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen var enerådende og satt med makten.

annonse

Les også: Derfor rømmer velgerne fra Ap

Etterkrigstiden var preget av optimisme og samhold. Akkurat som Filmavisen. Alle fikk det bedre, det ble mat på bordet og folk flyttet inn i moderne leiligheter. Men den gang var Arbeiderpartiet styrt av arbeidere. Folk som hadde arbeidsnever. I dag har så godt som alle universitetsutdannelse, og lite yrkeserfaring, om en ser bort fra en sommerjobb eller et engasjement i en organisasjon. Men samfunnet har også endret seg. Fabrikkarbeideren er borte, og arbeidsplassen deres har blitt flyttet til lavkostland. Langt vekk fra fagbevegelsens krav. Tilbake får vi billige varer. Det har gjort at prisstigning har forsvunnet, og det fører til at mange kan låne nærmest gratis. Dette er midt i blinken for de med god økonomi.

Men arbeideren ble ikke borte, selv om arbeidsplassen forsvant. Offentlig sektor har vokst. Der har det blitt etablert utallige «bullshit-jobber» og de har absorbert mye. Så har vi også fått en underskog av løsarbeidere. Det være seg sjåfører som må registrere et eget selskap og derav ende opp med å få arbeidsgiver som kunde. En annen velbrukt metode er «ringevikar», det er mye brukt i offentlig sektor, slik som skoler og barnehager. Dernest har vi timelister, der en blir satt opp når sjefen trenger dem.

annonse

Les også: Viruset avslører «bullshit-jobber» – nå må det renskes opp

Men partisekretær Kjersti Stenseng finner ikke yrkeserfaring relevant, og sier at det viktigste er om arbeiderpartipolitikere kan lytte.

Les også: Stenseng: Det er viktigere at AP-politikere kan lytte, enn å ha vært på gulvet

De politiske skillelinjene har endret seg. klassetilhørigheten er visket bort. Frp har blitt partiet for de med lavest inntekt og utdannelse. Ikke Arbeiderpartiet.

Les også: Medlemssvikt i Arbeiderpartiet

Fra gammelt av var de politiske skillelinjene by og land, avhold- og målstrid. Så kom klassekampen med Arbeiderpartiet. Men i dag har skillelinjene blitt polarisert – det er for og imot globalisme, det være seg overnasjonal styring, utflagging av arbeidsplasser og innvandring. Dernest følger menneskeskapte klimaendringer, og politikere som ønsker å avvikle oljeindustrien.

annonse

Uenigheten slår ut i de fleste partiene, men mulig sterkest i Arbeiderpartiet. Der finnes det aktive stemmer, uten arbeidserfaring – som taler varmt om FNs Bærekraftsmål og Klimakur 2030 samt en liberal flyktnings- og innvandringspolitikk. Men det faller ikke i god jord for de som jobber i oljebransjen eller er bosatt i et nabolag der de etterhvert føler seg fremmedgjort.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon