Forfatter og historiker Aage G. Sivertsen har skrevet boka om Arbeiderpartiet. Foto: Berit Roald, NTB
annonse
annonse

I boka «Arbeiderpartiets maktspill – Veien, sannheten og partiet» har forfatter Aage G. Sivertsen oppsummert bakteppet for alle maktkampene i Arbeiderpartiet helt tilbake til fra Martin Tranmæl og fram til Jonas Gahr Støre. Jan Bøhlers skjebne nevnes også i boka.

Av Erik Olsen, lektor (p), Tromsø

BOKANMELDELSE Aage G. Sivertsen:
«Arbeiderpartiets Maktspill- Veien, sannheten og partiet»
Fønix Forlag AS 2020
352 sider

annonse

Undertittelen, «Veien, sannheten og partiet», illustrerer godt partiets rolle i hovedpersonenes liv. For den eldre garde satte partiet foran alt, mens yngre krefter kanskje mer har brukt partiet som brekkstang i jakten på en karriere.

Boka har en innholdsfortegnelse til å bli klok av, med fire hoveddeler på til sammen 13 underkapitler. De fire delene er:

I støpeskjeen 1887-1945
• Arbeiderpartiets storhetstid 1945-1965
• Velgerne svikter 1965-1981
• Arbeiderpartiet mister grepet 1981-2020

annonse

Hvert av de 13 underkapitlene er innledet med et sitat fra kjente forfattere eller tenkere som har relevans til tema. Det fungerer godt som inspirasjon for leseren.

Boka innledes med et forord og avsluttes med en epilog som begge bidrar til å gi en forklaring på hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet gradvis har mistet mer og mer oppslutning fra velgerne.

Det begynner og slutter i Trøndelag på en måte som jeg ikke tror er tilsiktet av bokens forfatter. Martin Tranmæl er asketen som reiser rundt i hjemland og utland og snakker med folk, og Trond Giske er lederkandidaten som etter en offentlig skittentøyvask trekker seg tilbake til sitt hjemfylke og samler støtte for sin kamp for å overleve som politiker.

Og her er vi allerede presentert for bokens røde tråd- kampen om makt og innflytelse i det politiske Norge.

Martin Tranmæl . Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix

Bokas første del beskriver Tranmæls pionerarbeid for selv å overta makten i partiet og knytte det til en revolusjonær visjon under verdenskommunistisk innflytelse.

Videre er hans erkjennelse av en feilslått politisk retning og overgang til et sosialdemokratisk livssyn ypperlig framstilt med veldokumenterte kildehenvisninger i fotnoter og sitater i kursiv, hvilket gjør lesingen komfortabel og troverdig.

annonse

Tranmæls møte med Einar Gerhardsen i 1918, vennskapet, hytteturene og samarbeidet dem imellom går som en ledetråd fram mot den støtten han gir sin Einar når maktkampen utfolder seg etter frigjøringen i 1945.

Martin Tranmæls posisjon som redaktør av partiavisen utnyttes til fulle når «noen av oss har snakket sammen» utvikler seg til en politisk metode, og det blir et skille mellom de som ble invitert med på tur til Gerhardsens familiehytte og de som ble holdt utenfor.

Kapitlet om det som kalles «Statsministerkuppet» i 1945, er innledet med sitatet «Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden» og viser i detalj alle krumspring som måtte til for at det ble en tidligere ungkommunist fra 1920-årene som nå skulle stilles i spissen for en samlingsregjering sommeren 1945.

Martin Tranmæl får sin kriger valgt til statsminister ved det ordinære stortingsvalget den samme høsten, og 20 års storhetstid for AP innledes. Landsfaderen formes og tar sitt endelig oppgjør med kommunismen som utpekes til landets fiender, de som hadde kjempet mot tyskerne under krigen og som nå ikke lenger skulle betraktes som stuerene og rettferdige.

Sivertsen påpeker i flere sammenhenger den godt bevarte hemmelighet om Einars brev fra sommeren 1940 der han går inn for et samarbeid med nazistene om en fredelig okkupasjon.

Med sikker penn påpekes også det faktum at denne henvendelsen aldri ble innrømmet
fra Einar Gerhardsens side, og vi får en brutal konklusjon i boken på hva som ville ha skjedd dersom dette hadde blitt kjent for den norske, hevngjerrige befolkningen i 1945.

Einars politiske karriere kunne ha blitt helt annerledes.

En nyutnevnt statsminister Einar Gerhardsen, 8. juli 1945. (AP Photo)

I stedet kjenner vi resten av historien, Arbeiderpartiet sitter med makten uavbrutt i 20 år, bare med unntak av en borgerlig regjering noen uker i 1963.

Det er i det samme år at historikeren Jens Arup Seip holder sitt legendariske foredrag i Studentersamfunnet i Oslo kalt «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» der han gir
den milde Gerhardsen følgende karakteristikk, «en mann som kan skyte når noen må dø».

Hans behandling av blant annet Oscar Torp lukter det ikke så godt av, heller ikke måten han holder gamle veteraner unna maktens tinder (Trygve Bratteli) så lenge det lar seg gjøre.

Det generelle inntrykket av Einar Gerhardsen er blant annet hans beskjedne og noe keitete framferd, men i virkeligheten var han en mann som satte enkeltmennesker til side for å oppnå det han ville for partiet. Han satte partiet først, og det var resultatet som telte.

Da Einar avgjorde å trekke seg tilbake fra statsministerposten i 1951, lå hele regien hos ham selv, og dessuten bestemte han også hvilke statsråder som skulle bli sittende. En mann som var selvskreven ble ikke med, Trygve Bratteli. Han bestemmer også når og hvordan han skal tilbake i sjefsstolen.

Mer og mer tegnes et bilde av en kvartett som bestemte det meste, Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Haakon Lie, og Jens Christian Hauge. Når den kalde krigen setter ny farge på venstresiden i partifloraen og AP sliter med å få rent flertall på tinget, øker også motsetningen mellom to av aktørene, Einar og Haakon.

annonse

Sistnevnte mener atomvåpen godt kan bli en del av norsk forsvar, men Einar setter foten ned og taler NATO midt imot. Norsk basepolitikk etableres med en viktig bestemmelse om ikke å ha A-våpen på norsk jord i fredstid.

«Med sitater og kildebelegg viser Sivertsen sin skrivekunst og slipper oss inn i en situasjon som er en spenningsroman verdig», skriver anmelderen.

Det skal derimot en industriskandale og en gruveulykke på Svalbard til for å ryste AP i grunnvollene. Boka går detaljert igjennom Kings Bay-saken og viser hvordan partiet går foran alt og ofrer hensynsløst en byråsjef i departementet som syndebukk. Men allerede nå aner vi et parti med riper i lakken.

Byråsjefen fikk besøk av Einar 20 år etterpå i 1983 i sitt private hjem. Ingen vet hva de snakket om, men kanskje fikk den gamle statsmannen stotret fram en unnskyldning.

Reiulf Steen, som senere skulle bli partiformann, kalte saken en norsk Dreyfus-sak. Det ender som kjent med regjeringskrise, kortvarig borgerlig regjering og to år til for Gerhardsen.

I 1965 taper AP valget og flere personstrider ligger i løypa. Først velges Bratteli til formann, med Steen som nestformann og to år senere går Gerhardsen på talerstolen i Folkets Hus og tar det endelige oppgjøret med Haakon Lie, den mektige partisekretæren.

Historien om disse to og det som skjedde på landsmøtet i 1967 er ett av høydepunktene i boken. Med sitater og kildebelegg viser Sivertsen sin skrivekunst og slipper oss inn i en situasjon som er en spenningsroman verdig.

Dramaet som utspiller seg her og atten år senere når han skildrer et bursdagsbesøk hos Haakon på hans 80 årsdag er fortellerkunst på sitt beste.

Sentralt i denne perioden som kalles partiets storhetstid finner vi en skikkelse som har beveget seg i kulissene bak både Einar og Haakon, han som er blitt kalt den grå eminense eller «skyggen», Jens Christian Hauge. Sivertsen lar han få en stor plass i boken. Hans rolle som bakspiller mener Sivertsen plasserer ham som mektigere enn både Einar og Haakon.

Fra han trer inn i Milorg under krigen og fram til Gro Harlem Brundtlands tid setter han dagsorden og tar avgjørelser som gjør Arbeiderpartiet til en stormakt i over tjue
år.

Jens Christian Hauge er sekretær for Gerhardsen, forsvarsminister i sju år etter valget i 1945, høyesterettsadvokat og justisminister og hadde styreverv i viktige bedrifter. Han var hjernen bak Stay Behind-gruppene og sto for overvåkingen av kommunister og påståtte femtekolonister i samarbeid med framstående personer i Arbeiderpartiet.

Hans rolle i vestvendingen etter 1949, salg av tungtvann til Israel og våpeneksport til Cuba er viden kjent, men Sivertsen makter likevel å skildre denne mannens omfattende nettverk og innflytelse på en spennende og til tider dramatisk måte.

Også hans private og personlige særtrekk finner sin naturlige plass i hele dette og andre kapitler i boka. Tandberg-saken er bare ett eksempel på maktbruk mot enkeltmennesker i ettpartistatens navn.

Arbeiderpartiets tidligere formann Reiulf Steen og daværende nestleder Gro Harlem Brundtland. Her fra AUFs landsmøte i 1977. Foto: Oddvar Walle Jensen NTB / NTB scanpix

Elegant hopper forfatteren over til del tre med kapitlet «AUF- partiets røde skygge». Den grå skyggen og det han og hans generasjon sto for, må langsomt vike for den yngre garde og en ny generasjon som skal ta partiet inn 70- og 80-årene.

Ungdomspartiets radikale skepsis til Vietnam-krig, NATO og EF og de unges kamp mot Haakon Lie og den eldre generasjon skildres med sikker penn. Når AUFs sentralstyre i 1992 går inn for medlemskap, mens landsmøtet går imot, viser det de motsetningene som etter hvert blir Aps problem fram mot årtusenskiftet.

Det illustrerer også hvordan personstridene innad i partiet har fortsatt med Gro og Reiulf og senere mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Vi kan koste på oss sitatet fra Bjørneboe som innleder kapitlet om AUF: «Når de undertrykte kommer til makten, blir de selv undertrykkere- og er ikke selv bedre enn sine fiender».

På 1970-tallet dukker to nye personligheter opp, Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen. Mye plass vies til maktkampen dem imellom, vestkantjenta mot arbeidergutten.

Uten å gå så grundig inn i disse motsetningene nøyer jeg meg med å ta med sitatet som innleder kapitlet, «Makt…betyr bare en ting: adgang til å påføre andre smerte».

Pikante rykter om forholdet mellom dem kommer likevel i skyggen av det viktigste, en høyredreining av partiets linje og en ny æra i partiets historie, med en kvinne som både leder og statsminister. Gros rolle som landsmoder tones mye ned, men hennes kontante avvisning av innblanding fra de gamle menn i partiet kommer godt fram.

I hennes ettertid trer så to nye motstridende herremenn fram i lyset, «husbyggeren» Thorbjørn Jagland og sjarmøren Jens Stoltenberg.

Sivertsen framhever Jaglands tapre kamp mot dynastiet Stoltenberg og Harlem Brundtland, og vi får et klart bilde av hvordan partiet langsomt mister grepet på Norges velgere etter hvert som flere lokalpolitiske skandaler rulles ut, fra Tromsø, Kristiansund, Sunndal, Årdal og Porsgrunn.

I bokas siste kapittel er vi tilbake i samtidshistorien, og vi får en grei oversikt over en siste maktkamp, denne gang mellom to nestledere. Giske-saken trenger neppe noen ny omtale her, men analysen av de to nestledernes totalt forskjellige personligheter og politiske teft skildres godt.

Hadia Tajik og Trond Giske under landsstyremøtet til Arbeiderpartiet i 2017.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Hadia Tajiks plettfrie CV står i grell kontrast til «Partyministeren» fra Trøndelag.

Det skjuler ikke det faktum at med Giske ute av manesjen kanskje for godt, står Arbeiderpartiet igjen med en velutdannet mangemillionær og en jurist som ledere uten særlig stor oppslutning fra det vi kaller grasrota i Norge.

Kommunevalget i 2019 viste seg å gå svært dårlig, og kanskje skyldes det ledelsen eller mangelen på en klar fanesak.

Sivertsen legger ikke skjul på at avstanden mellom vanlige folk og partiets ledelse er større enn mange vil innrømme, og at partiet kan ha mer å hente ved å få fram politikere som har mindre utdanning enn de har livserfaring.

Boka slutter med en tur innom Jan Bøhler, men manus er tydeligvis avsluttet før overgangen til Senterpartiet. «AP bør ta vare på slike» skriver forfatteren. I dette tilfellet er nok dette en tapt sak for partiet, det vet vi nå.

Alt i alt er dette en velskrevet, lærerik og til dels spennende bok, lett å lese med sine mange talende sitat og ryddige kildehenvisninger i fotnoter. Litteraturliste og navneregister gir et solid inntrykk.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon