Thorbjørn Jagland deltar på frokostmøte i regi av tenketanken Civita. Foto: Terje Bendiksby / NTB
annonse
annonse

«Botferdighet, selvhat og terapi» er tittelen på et kapittel i Helge Lurås’ nye bok, Knefall.

Lesningen setter i gang tanker om hvordan 68-erne shoppet det de følte de trengte fra kristendommen for å leve som «rene» i et sekulært samfunn uten en Gud de foraktet.

Det Lurås kaller dagens knefall er Vestens knefall for identitetspolitikk og dens offermentalitet. Han gjengir noen av Pascal Bruckners tanker om Vestens skyldfølelse og 68-ernes forestilling om den 3. verden som en slags ubesudlet sjel. «Vår» skyldfølelsen for imperialismen. Stivnet i et dogme, som Lurås referer Bruckner. Altså noe som virker religiøst.

annonse

Hvordan gikk det egentlig?

Renhet og godhet er størrelser som dyrkes og hylles i det offentlige. Hvis det skinnhellige eller faktisk uriktige ved en slik hylling av andre – som samtidig er egenposering, siden du hyller det gode, assosieres med det – blir påpekt, da blir du alltid demonisert, hvis du blir oppdaget av den «gode menigheten» av ateister i dagens samstemte og høylytte menighet.

For meg oppleves det som å leve i et samfunn som bare vil leve i lyset. Som gjemmer skyggene. At det vestlige menneskes psykiske helse er så dårlig i dag er kanskje ikke til å undres over? Men påpeker du det, er du ond. Å være opptatt av realitetene – det oppfattes i dag som ondskap. Spør psykologene. De er overarbeidet og blir bedt om å skrive ut pasienter – gjerne med et brett av piller – lenge før de bør.

annonse

Offeret Vesten

Vesten dyrker sin dårlige mentale tilstand. Det fortjente nederlaget. Som endelig kom, men som er like tabu som islam og tanken om at vi ikke alle er like. Det er en regressiv tanke, en som har satt oss tilbake, som ikke hjelper en og en av noen.

Med utgangspunktet i kristendommens selvpiskende og ydmyke, nesten selvutslettende natur, hadde 68-ere de ideologiene de behøvde (fra bibelen) for å overleve mentalt uten å føle identitet med samfunnet rundt seg. Trengte bare å eliminere mulighetene for liv etter døden for at den progressive generasjonen skulle tro på det.

Knefallet er passivt

Hvis ikke mange nok står opp mot det som skjer nå, (samtidig ikke skjer – det skjer passivt) vil identitetspolitikk og redsel for å snakke fritt om dyptgripende problemer true bærebjelkene i det. Ytringsfriheten. Hvor det kan ende er ikke godt å si; for det intellektuelle premisset i dagens «ungdomsopprør» (ofte støttet av staten) blir ikke problematisert for de brede lag av befolkningen, som enten godtar det, eller ikke orker å ta i det. De har det for godt i verdens beste land.

Helge Lurås har nailet tittelen. Er det ikke et element av å se opp til noe forferdelig i Vestens knefall for ideologer som tror på noe som er dårligere fundert enn det Vesten funderte for lenge siden? Eller er identitetspolitikk og en religion som islam bare forbigående? Noe som er så dårlig fundert at det bare blir flaut å snakke om nå for den velutdannete kultureliten? Noe som vil forsvinne fordi det er uintellektuelt og flaut?

Kina

«Kanskje kan man mene at disse fortsatt sjåvinistiske nasjonene er stolte av sin historie uten grunn. Men de er like fullt stolte og selvtilfreds. Og derfor har de knapt noen innvandring, eller interne interessegrupper som påfører dem dårlig samvittighet for at de gjerder seg inne,» skriver Lurås om nasjoner som Kina og Japan. Han påpeker at de er kollektivistiske nasjoner som setter samfunnet over individet. Lurås setter dem opp mot Vesten. Det er i det fortiede rommet Lurås åpner i en dagsaktuell bok vi bør debattere!

annonse

Les også: Advarer mot utviklingen i høyere utdanning: – De med lengst utdannelse forstår minst

Lurås skriver om Kina der etnisk rasisme og kommunisme er naturlig. I dag blir Kina hyllet på den måten at nasjonen ikke kritiseres på langt nær så mye som USA, en veldig kristen smeltedigel av etnisiteter. USAs natur, politiske lover og mennesker hates av venstresiden, mens de på langt nær bruker like mye ressurser på å kritisere Kina og Japan, der fremmedfiendtlighet virkelig er institusjonalisert.

Det utrolige lar vi skje

I Vesten er elendig kulturell oppførsel nesten alltid unnskyldt med at andre kulturer har sine tradisjoner og vaner. Det er dette Lurås skriver godt, reflektert og effektivt om. En syllogisme: Elsker du ikke deg selv, kan du ikke elske andre. Og da er du åpen for alt – også å bli hatet av de du elsker. «De færreste ser imidlertid ut til å hate seg selv på et personlig plan,» skriver Lurås treffende.

Vesten kan hate sin kultur, sitt felleskap og sine forfedre og historie. Men likevel er det ved å peke på syndere blant sine egne at en og en individualist overlever i tanken på at de er gode, påpeker han. Det er interessante observasjoner fra Lurås. Når de nå er publisert blir det spennende å se på reaksjonene fra et intellektuelt Norge.

Lurås mener Vesten unnskylder «den andre». Kapittelet jeg har fundert løst og fast rundt er en viktig brikke i en godt argumentert og dokumentert bok.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon