(AP Photo/Cha Song Ho)
annonse
annonse

Nord-Korea er virkelighetens 1984. Hvorfor bryr vi oss ikke?

Vi er utrolig heldige som bor i Norge. Alle vi som bor i frie, konstitusjonelle stater, med ytringsfrihet, markedsøkonomi og rettigheter, er ekstremt privilegerte. Jeg vet at noen, særlig langt ute på ytterfløyene i politikken, og blant en del aktivister, mener at Vesten og Norge er undertrykkende og fæle regimer. Sannheten kommer imidlertid frem når man får et innblikk i hvordan ting er i andre deler av verden.

Jeg har i mange år vært spesielt fascinert av Nord-Korea. Dette er bare ett av flere totalitære, undertrykkende samfunn i verden, men kanskje det aller mest ekstreme man kan komme borti. Når man studerer Korea, og sammenligner de to halvdelene av landet, er forskjellene så drastiske at man nesten ikke kan tro at dette landet var ett samlet Korea for bare noen og sytti år siden.

annonse

I det kapitalistiske Sør-Korea har folket opplevt en enorm velstandsøkning de siste tiårene. Etter Koreakrigen var Sør-Korea faktisk litt fattigere enn sine landsmenn i nord. I dag har sørkoreanerne Asias tredje høyeste levestandard ifølge FN, og befolkningen nyter godt av sin BNP per innbygger på 44,292 amerikanske dollar, 40 ganger høyere enn Nord-Koreas. Sør-Korea hører i dag med blant verdens aller rikeste og frieste land.

Les også: Et dødsfall i Nord-Korea kan bli det neste store som må håndteres (+)

Fattigdom, sult og nød

annonse

I det sosialistiske diktaturet i nord, Den demokratiske folkerepublikken Korea, råder planøkonomi, rasjonering og nød. Landet har en BNP per innbygger på ynkelige 1,800 amerikanske dollar. Sult og underernæring er dagligdags. Sammenlignet med sine velstående og velfødde landsmenn i sør, lever nordkoreanerne på en helt annen planet. Dette kan til og med observeres fra verdensrommet. Sør-Korea er et lysets land. Nord-Korea er en mørk flekk på kartet.

Et mørkt Nord-Korea, omgitt av Kina og Sør-Korea. Kun hovedstaden Pyongyang peker seg ut. Foto: REUTERS/NASA-JSC/Handout

Da Sovjetunionen kollapset på begynnelsen av 90-tallet, ble en allerede prekær situasjon for det nordkoreanske folk sterkt forverret. Landet hadde gjort seg avhengig av lukrative importavtaler og økonomisk hjelp fra Sovjet, og da dette ikke lenger var mulig å opprettholde, tok det ikke lang tid før nordkoreanerne, som allerede var fattige og ufrie, fikk det mye verre. Sovjets kollaps, naturkatastrofer og dårlig økonomisk styring, noe man må regne med i en planøkonomi som alltid vil være ineffektiv, banet vei for enorm menneskelig lidelse. Hungersnøden som fulgte utover 90-tallet kan ha tatt millioner av menneskeliv, men det er vanskelig å vite helt sikkert hvor mange som døde.

Og fortsatt lever millioner av nordkoreanere med sult som en naturlig del av tilværelsen. 40 prosent av landets befolkning lever med alvorlig usikkerhet for sitt daglige levebrød. Under- og feilernæring er så vanlig forekommende, at nordkoreanerne i dag er flere centimeter lavere enn sørkoreanerne i snitt.

Newspeak og personlighetskult

Når man leser George Orwells bok 1984, så er det lett å tenke at samfunnet som skildres, Oceania, er en slags karikatur av et totalitært samfunn, og at noe slikt, en så ekstrem stat, aldri skulle kunne finne sted. Men det er feil. Nord-Korea har alt til felles med Oceania.

I Nord-Korea er det bare én TV-kanal. Folket har ikke tilgang til internett, og informasjon fra andre enn staten er ulovlig. Kun ett narrativ er tillatt.

annonse

Undertrykkelsen og isolasjonen fra omverdenen er blitt så ekstrem at det koreanske språket i diktaturstaten er blitt sterkt påvirket. Vanlige nordkoreanere vet ikke hva kjærlighet er. De har ikke ord til å uttrykke slike ting. Regimet har renset vokabularet for ting som ikke passer inn, ord som kan brukes til å underminere deres styre. Det er kun én kjærlighet som betyr noe i Nord-Korea. Kjærligheten til lederne.

Nord-Koreas eneste formål er berikelse og forherligelse av én enkelt familie og deres aller nærmeste. Kim-familien er de eneste som tilgodeses av det nordkoreanske systemet. Alt i det dysfunksjonelle landet kretser rundt Kim-diktaturet, der makten går fra far til sønn. Du skal bukke for portretter av landets døde og nålevende ledere flere ganger om dagen. Barn takker lederne for gaver og mat de får av sine foreldre. Sangene folk synger handler om dem. Bøkene folk må lese er angivelig skrevet av dem. Elever i skolen lærer å repetere angivelige anekdoter fra ledernes liv. 684 timer i løpet av barnas første fem år på skolen er dedikert til «kunnskap» om Kim Jong-un og hans familie. De lærer om de overnaturlige fødslene. De lærer at Kim Jong-un lærte å kjøre bil da han var tre år gammel. At Kim Jong-il oppfant hamburgeren og skrev 1500 bøker da han gikk på universitetet. De lærer at lederne er guder. Det er ikke det minste rart at noen nordkoreanske flyktninger har fortalt at de trodde Kim-diktatorene kunne lese tankene deres. 

Deres portretter er overalt. Gigantiske statuer av dynastiets figurer ruver over nordkoreanerne. I hovedstaden Pyongyang blir borgerne vekket hver dag klokken 06 av underlig, dystopisk musikk på høyttalere som ljomer over hele byen.

Og skulle man våge å bryte ut av rekkene, om så bare ved en feiltagelse eller et uhell, så er man ikke alene om å bli straffet for det. Tre generasjoner med familiemedlemmer straffes for én persons handlinger. Man kan straffes for noe så simpelt som å smile på dødsdagen til Nord-Koreas grunnlegger Kim Il-Sung. Sånt kan man bli sendt i konsentrasjonsleir for.

Umenneskelige forhold

Nord-Korea har nemlig fangeleirer, der det estimeres at alt fra hundretusenvis til millioner av mennesker, til og med barn, lever under komplett umenneskelige forhold. Mange av dem har ikke engang gjort noe «kriminelt». De er bare i slekt med en person som regimet anser for å være skyldig. Fanger graver sine egne graver. Voldtekt brukes som straff. Folk blir mishandlet på det groveste. Det er til og med kommet beretninger om tvungne aborter ved at motorolje injiseres inn i livmoren på kvinner. En nyfødt baby skal ha blitt matet til vakthunder. Folk graver ut matrester av ekskrementer for å overleve den ekstreme sultefôringen de utsettes for. De jobber som slaver. Det er også rapportert om særlige forfølgelser av kristne.

Nord-Korea er et land som vanskelig lar seg beskrive med ord. Men det er viktig å sette seg inn i hva som foregår der. At et slikt samfunn kan eksistere i vår tid, viser oss at alle våre friheter, vår velstand og våre rettigheter, aldri kan tas for gitt. Vi som lever i frihet, vi som kan si det vi mener, vi som har nok mat, husly og helsestell, vi må aldri glemme at ting kunne ha vært helt annerledes, dersom vi ble født et annet sted. De som i dag bor i Seoul i Sør-Korea, som deler mange av våre goder, kan bare tenke seg hvordan deres liv hadde vært, dersom de hadde vært født bare noen kilometer lenger nord. Noen av dem er separert fra sine egne familiemedlemmer, gamle mennesker de ikke har sett siden de var småbarn, kusiner og fettere som aldri har møtt hverandre. Adskilt av et av verdens aller siste jerntepper.

Solidaritet

Hvis vi virkelig skal være så solidariske som mange mener at man må være, så bør vi løfte blikket, og se hele verden. Noe annet blir selektivt og umoralsk.

For nordkoreanere som vil flykte, går veien gjennom Kina. Det er nemlig umulig å flykte over den tett bevoktede og tungt militariserte grensen mot Sør-Korea. I Norge snakker myndigheter og moralposører om å hjelpe migranter som flykter gjennom mange trygge land for å komme til Norge. Men når Kina ikke engang anerkjenner nordkoreanske flyktningers utsatthet, selv om de kommer direkte over grensen fra sitt totalitære helvete, og deporterer dem tilbake til sikker død eller et liv i konsentrasjonsleirer, så er det stille fra vestlige ledere. Hvorfor skal man da i det hele tatt ta dem på alvor, når de snakker om solidaritet? Nord-Korea er en av grunnene til at jeg får en dårlig smak i munnen når Norge smisker med Kina. Regimet i Nord-Korea kunne ha falt om det ikke var for det kinesiske regimet. Kina tilrettelegger for undertrykkelse og forfølgelse av et helt folk.

Det finnes ingen unnskyldning for å sende nordkoreanske flyktninger tilbake til Nord-Korea. Det finnes nemlig et annet Korea. Et fritt, velstående land, der nordkoreanske flyktninger automatisk får statsborgerskap i henhold til grunnloven. Men Kina vil ikke hisse på seg regimet i Pyongyang. Det får nordkoreanske flyktninger betale prisen for. De blir prisgitt kriminelle karteller og smuglere, som utnytter flyktningene på det groveste. Nordkoreanske jenter blir solgt som sexslaver til kinesere, for en pris lavere enn det du og jeg betaler for en iPhone. Hvor er solidariteten med disse jentene?

Les også: Dette er Nord-Koreas nye super-rakett

Vær bevisste

annonse

Jeg anbefaler alle å være nysgjerrige, og sette seg litt inn i hva som foregår i Øst-Asia, og i Nord-Korea. Alt det som norske medier og aktivister er så uinteressert i. Mye informasjon har kommet fra smuglere og flyktninger, men det er fortsatt mye vi ikke vet. Flyktningen Yeonmi Park, som i dag er en kjent menneskerettighetsforkjemper og kritiker av politisk korrekthet og Vestens venstreside, har slått fast at det er umulig for oss utenforstående å forstå den totale realiteten i hva som foregår i Nord-Korea, før Kim-regimet faller. Men vi har fått vite stadig mer de siste årene, fra modige nordkoreanske desertører som Yeonmi, og andre tapre sjeler som har smuglet videomateriale ut av det undertrykkende landet, og journalister som har tråkket over grenser, og risikert mye for å bringe sannheten til torgs. Bare på YouTube finnes det mengder med interessant materiale. Jeg oppfordrer alle til å sette seg inn i det.

Nord-Koreas regime er ikke bare et problem for de stakkars menneskene som må leve under det. Det er et problem for verden. Nord-Korea distribuerer våpen til diktaturer i Afrika og Midtøsten. De sponser terrorisme. De har masseødeleggelsesvåpen. Verden blir et mye bedre sted uten Kim-diktatorene, mest av alt for koreanerne selv.

For meg har det å lære om Nord-Korea gjennom årene vært en konstant påminner om hvor heldig jeg er, og hvor viktig det er å alltid kompromissløst forsvare friheten. Det er ikke gitt at samfunnene våre bare blir bedre og bedre, friere og friere, rikere og rikere. Kollaps vil komme. Revolusjon og totalitære krefter er ikke noe vi er immune mot, noe sted i verden. Vi må aldri glemme det. Og vi må aldri glemme de mange, de sårbare, de undertrykkede, i regimer som ikke tillater at deres befolkning har en stemme. Glem aldri nordkoreanerne, og andre som dem. Nordkoreanerne lider i stillhet, og veldig få gidder å tale deres sak. Disse stakkars menneskene, som vi hører så lite om her i Norge, hvor folk kaster mat, og tar sin frihet for gitt.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon