annonse
annonse

Helge Lurås’ bok Knefall, utgitt på Resett forlag høsten 2020, er så langt fortiet i den større samfunnsdebatten. Det gir Lurås mer enn rett i det han i boken uredd og klart skriver om Norges og verdens tilstand akkurat nå. Mange er redd for sannheten.

Boken er en oversiktlig og effektiv gjennomgang av kreftene som river i verden. Du får noen ganger følelsen av å lese en kommentar til noe som sto i mediene for bare litt siden; andre ganger en følelse av at noen har samlet artikler og tanker du selv burde ha samlet på de siste årene, men ikke hadde tid og oversikt nok til å arkivere.

Mye av det jeg i det følgende skriver vil være en gjengivelse av bokens ideer, som igjen vil være preget av min lesning. Det anbefales å gå til boken selv. Men det er også en styrke ved boken at den lett setter i gang tankerekker om nåtid, fortid og fremtid. Med et oversiktlig og ryddig hode, farget av et lunt personlig temperament, skriver Lurås om en samtid som er i en kulturell krig. Og for Vestens og Norges del blir det litt som å krige mot seg selv. Selvskading, slik jeg fortolker situasjonen.

annonse

Lurås går rett i strupen på den egentlige verden, den vi burde snakke og skrive om. Ikke den verden som stilles frem i medier eller skapes av lærere i skoler og utdanning, eller som fremstår av virkelighetsforståelsen til kjendiser i kulturlivet. Lurås skriver uten å forstille seg, går rett på sak, men ikke uten mothaker og interessante tanker om de som forstår verden annerledes enn ham. Han er ikke menneskekritisk. Men han er svært kritisk til menneskefiendtlig tankegang.

Lurås’ hovedpoeng, slik jeg leser ham, er å påvise frykten hos mennesker som kan tape makt ved å se ting som de er. Også mennesker uten makt i samfunnet kan miste personlig makt i sosiale relasjoner ved å våge å se verden mer som den er. De som før ville revolusjonere, 68-erne, de og deres barn sitter nå på mer enn brorparten av makten. Og enten forstår de det ikke, eller så forstår de det så godt at de fornekter det som en del av hvem de er.

68-erne og deres barn lever i en slags skinnverden foreldrene la på toppen av en flau «revolusjon». En de skyggela med enkle infiltrasjonslinjer mot skole, utdanning, kultur og media. De har fått yngre generasjoner til å ikke bare trykke fortidens idealer til sitt bryst, men også til å utvikle dem på «egen hånd».

annonse

De gamle 68-erne hyller de unges veier inn i det etablerte landskapet de ryddet plass til seg selv og sine i. Det siste de hadde villet at deres egne foreldre skulle gjøre for dem. Ja, de tror nok de hadde rett til å ta over institusjoner og presse. Eller i hvert fall så bør de håpe det. For sitt eget ettermæles skyld. For hvis ikke; hva er 68-erne da?

Lesningen av boken er underholdende siden du husker de nære begivenhetene Lurås beskriver. Du kan umulig forbli uberørt av fortolkningene hans, om du bryr deg om samtiden. Han skriver om uretten som ble begått mot sannheten i en nær fortid, med velsignelse fra en generasjon som har balletak på Norges institusjoner. Fra barnehage til doktorgrad.

Lurås’ oppgjør med egen og Norges fortid kan bare forstås av dem som ikke fornekter sin egen samtid. Lurås innrømmer to ganger i boken at han sympatiserte med venstresiden i yngre år. Også to ganger siterer han Churchills tanker om at du ikke har hjerte om du ikke er rød når du er ung, og ikke har hjerne om du ikke er blå når du er eldre.

Så hvem er det som tjener på at mange ikke vet eller vil vite hvordan nær fortid, særlig med impulser fra identitetskrigen i USA, har satt et dypt brennmerke på dagens samfunn? Et avtrykk så stort at det ikke synes om du ikke beveger deg på god avstand. Lurås peker på Marxistene. Snarere enn Marx selv, eller de grunnleggende gode intensjonene i sosialismen, som det er umulig å være uenig i som menneske. I hvert fall slik de blir fremstilt av sosialistene.

Les også: Skal vi oppløse oss selv? Det er spørsmålet som reises i ny bok

Klarer man å sørge for at yngre selv identifiserer seg med sosialismen er jobben gjort. Og det er her skole og media står i ledtog med det etablerte, som i dag er langt mer sosialistisk enn for eksempel partinavnene på stortinget skulle tilsi. Se på avisene i Norge. To av de som er kuppet av marxister og sosialister er de en gang konservative gigantene Aftenposten og Morgenbladet. Morgenbladet vet godt om sin politiske tilhørighet. Dyrker den. Mens aviser som Aftenposten og Bergens Tidene nok tror de er nokså borgerlige fremdeles.

Selv om Lurås ikke bruker dette eksempelet, er det et av kronargumentene hans: Venstresiden har spist seg langt inn i høyresiden. Og metoden har vært å ta over institusjoner som oppdrar folket. Lurås mener at den kampen venstresiden har kjempet for å få til dette har tatt mange tiår og at høyresiden må belage seg på å bruke langt tid på å skape en bedre balanse. Lurås er helt åpen på at Resett ønsker å opplyse og påvirke Norges befolkning.

Islam og venstresiden har funnet sammen. Det blir her, som i mange andre sammenhenger en kognitiv dissonans siden beviste erfaringer med islam ikke står i stil med for eksempel venstresidens kamp for kvinnefrigjøring og kamp mot kristendommen. Denne kognitive dissonansen, som eksisterer overalt i samfunnet, ifølge Lurås, kommer han tilbake til mange ganger i boken.

annonse

Kristendommens idealer pryder tittelen. Knefallet er å vite at du har rett, selv om du ikke vil kjempe for det i denne verden. Jeg tenker også på BLM og knefallet som i dag er et praktisk og hemmende symbol, for eksempel før fotballkamper. Lurås mener Norge og Vesten lever i en skyldkultur, en han ser i sammenheng med høyresidens hang til å ta personlig ansvar og å jobbe hardt, satt opp mot en skamkultur, slik islam er, der man må forholde seg til et kollektivs indre livs mekanismer for å overleve. Ikke ulikt sosialismen. Lurås mener kristendommens idealer om selvoppofrelse sitter godt i ryggmargen til den norske befolkningen, om man er religiøs eller ei.

Klimasaken blir ikke viet mye oppmerksomhet på et teknisk plan, dette er en bok om hvordan ideer får rotfeste og hva som kan gjøres for å gjøre befolkningen mer selvstendig i tankene om verden, i et håp om at flere søker flere kilder for å finne sin sannhet. Men Lurås ser klare linjer også her. «Klimakrisen» er en måte å skape et «religiøst» engasjement på. Og siden CO2-problematikken blir fremstilt som et være eller ikke være av myndigheter og FN, er det ikke rart at det kan skape et slik engasjement. Særlig hos unge, som får presentert en ferdig snekret virkelighet av skolen.

Lurås støtter seg flere ganger på Jordan Peterson. Han begrunner Resetts bruk av utenlandske intellektuelle, særlig fra USA, med at det er for få intellektuelle på høyresiden i Norge. Identitetskrigen startet i USA. Samtidig bor det enormt mange flere mennesker i USA hvor ytringsfriheten er nedfelt høyt oppe i grunnloven. Norge må ikke miste det virkelige USA av syne. Sp blir dokumentert som en del av det lille opprøret mot broilere i parti-Norge, men Lurås mener FrP burde være det naturlige alternativet for norske arbeidere.

Det virker så enkelt, slik Lurås beskriver det. Er det for enkelt? Bjørn Nistad mener Lurås er for ensidig i kritikken av venstresiden. Personlig mener jeg at Lurås argument om at venstresiden, med emosjoner og «krigersk» idealisme på mange måter har gjort høyresiden til noe som ligner på venstresiden, langt inn i Høyre, ja, også inn i FrP, jeg mener at det argumentet trumfer Nistads argument. Det handler om hvordan man forstår samtiden.

For på en måte må man ganske langt på vei være enig med premisset til Lurås for å følge boken. Han mener at høyresiden mer og mer ligner på venstresiden. Slik jeg ser det, er det denne grunntanken som gjør boken unik. Alt kommer fra en dypt fundert tanke om at partier, medier og selv ord i språket ikke lenger har den mening de hadde, eller blir bedyret at de har. Det er resultatet av den vellykkete infiltrasjonen til kulturmarxistene. Og her setter Lurås seg til hoggs på stabben. Hvis noen kan argumentere bedre. I Norge er det i dag en tradisjon som heter samtidig imøtegåelse. Det vil i praksis si at Lurås har rett til å kommentere meninger satt opp mot ham. Med mindre de blir kamuflert som en bokanmeldelse, slik BT gjorde i 2018.

Men også millionærer får sitt pass påskrevet av Lurås, som mener de er mer redd for sitt varemerke enn å våge å hjelpe den virkelige høyresiden økonomisk, slik venstresiden hjelper seg selv via skatteseddelen. Globalismen har gjort millionærer og milliardærer redd for å miste grepet om markedet i så stor grad at de ikke ærer det som ofte gjorde dem mektige: Individualisme, kapitalisme og vågemot.

Lurås bruker mye plass i slutten av boken til å peke på løsninger. For ham er kulturkrigen ikke et mål i seg selv. Han ser ikke på sosialister, marxister, eller noen for den saks skyld, som noen som må «fjernes». Lurås vil ha debatt og dialog. Han er svært kritisk til no-platforming fenomenet.

Jeg har fulgt Lurås siden Resett ble startet opp og har merket meg at han stiller opp når han blir invitert, selv hos «fienden» som deler ut elendige kort til ham før debatter. Og han har invitert og intervjuet sterke stemmer fra venstresiden på Resett. Jeg er ikke i tvil om at det er her Lurås er hjemme, i debatten om sannheten. Han virker som en som tar en debatt når som helst, med hvem som helst.

Lurås styrke blir hans svakhet i møte med samfunnet. Han er ikke redd for å tenke selv. Er ikke redd for å miste allianser og kontakter. Resett-prosjektet har bevist det. Han vil snakke med sosialister, men har som gjennomtenkt premiss at sosialismen ikke hjelper menneskeheten videre.

Nå har Norges kulturelle elite muligheten til å «finne ut» av Helge Lurås. Boken er der som en åpning inn i hans politiske og strategiske hode. Men hvis de ikke engang forsøker, så beviser de bare at de er nettopp det Lurås påpeker i boken: Redde for å miste hegemoniet de har bygget opp ved å lyve om verden. Det burde være «enkelt» å dissekere denne boken for en som forstår Norge annerledes og bedre enn Lurås. Jeg venter i spenning på anmeldelsene og analysene.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon