Illustrasjonsbilde: Gerd Altmann/Pixabay
annonse
annonse

Hver dag ser og hører jeg titler som professor, spesialist, ekspert,  konsulent, rådgiver.  En endeløs rekke av personer som enten vet noe jeg ikke vet,  eller som utgir seg for å vite noe de absolutt bør dele med meg og almuen.  Vi har samlivseksperter,  økonomiske eksperter,  treningsguruer,  politiske forståsegpåere.  Rekken blir fort lengre enn antall nye sykkelstier i Oslo.

Trenger vi dem? Svaret er kanskje – tja. Dette er mennesker som har brukt deler av livet sitt til å bli noe vi andre ikke er. Har de selv betalt for det og ikke blitt finansiert av deg og meg, kan vi legge det til plusssiden. Har de derimot skaffet seg en subsidiert tittel, er jeg nok mer skeptisk til at de trenger plass i media. For det er i media de kan øse ut sin ekspertise  og fortelle oss dødelige at livet vårt blir sååå mye bedre bare vi gjør sånn og sånn.

«Den gud giver et embede, giver han og forstand», het det i gamle dager.  Helt sikkert forfattet av en som følte trang til å forsvare sin egen utilstrekkelighet. Dessverre er det nok ikke sånn at en stilling eller tittel som ekspert er parret med forstand. To dagers inntak av norske nyheter er nok til å vise det.

annonse

Men hvorfor er det blitt så mange fler av disse ekspertene? Deler av svaret ligger i de politiske føringer de siste 30-40 år.  ‘’Alle’’ skulle ha ‘’høyere utdannelse’’.  Mer boklid lærdom var det landet skulle leve av. Jo flere bokormer, dess høyere BNP. For selv retorikk kan regnes med når statsregnskapet  skal gjøres opp. Litt som at jeg klipper naboen og han meg – ergo verdiskaping.

Les også: Direktorat brukte 471 millioner på konsulenter

Strømmen mot universiteter og høyskoler har vært og er konstant. Ut i andre enden kommer da folk som sikkert er hyggelige og greie, men som gjør at jeg stiller spørsmålet:  trenger vi deg egentlig?

annonse

Underforstått mener jeg at trenger vi deg som ekspert/spesialist/rådgiver i et eller annet om barneoppdragelse, aksjespekulasjon og miljøsynsing, eller har samfunnet som sådan mer nytte av deg som ekspert på pollinering av jordbærplanter?

Satt på spissen er jeg mer opptatt av å få reparert bilen av en  girkassespesialist  enn å få råd om pensjonssparing.  Det er tross alt lettere  å lese meg opp på pensjonsforhold enn å forstå tannhjulenes intrikate samspill  i en girkasse.

Selvsagt trenger vi eksperter. Et moderne samfunn går ikke uten. Ingen vil drifte et atomanlegg med folk som  bare har  hatt sommerjobb der. Men da har jeg lyst til å skille mellom nødvendige ekspertise og den ekspertisen jeg og mange andre opplever som unødvendig og påtrengende. En slags bedreviterholdning i mange tilfeller.  En klok mann,  psykiater Finn Skårderud, skriver i en av sine bøker om at han unnlot å være ekspert i et tilfelle, men turte å satse på foreldrenes ‘’ekspertise’’.

Nå skal vi ikke prøve å matche Skårderuds, men tenke at vi selv kan bli mer eksperter uten å måtte innta doser av smilende, velformulerende  og pent kledde  teoretikere. Og er jeg riktig slem, bør nok en god del av dem kanaliseres over i mer samfunnsnyttig virksomhet.  Jeg har møtt mange rørleggere ,  elektrikere og snekkere som kunne valgt universitetsutdannelse, men som isteden har valgt å gjøre noe som synes og som er mer nyttig for landet enn forskning om homofilt samliv og analyser av moderne scenekunst.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon