Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
annonse
annonse

Når Ingjerd Schou (H) i KK 21.12. aviser min kritikk av samrøret i norsk utenrikspolitikk og gjentatte regjeringers manglende kontroll med pengebruken med at min analyse er preget av «sveipende generaliseringer» hadde jeg forventet at hun var mer konkret selv.

Hun mener at vi bør «være stolte av norsk utenrikspolitikk», uten noen nærmere begrunnelse og unngår behendig selv å svare på noen av de konkrete spørsmål jeg reiste i min artikkel 17.12. Jeg synes skattebetalerne fortjener å få svar på;

  1. Hvordan kan Ine Eriksen Søreide la Mona Juul beholde sikkerhetsklarering og stilling som FN-ambassadør etter at hennes mann har kompromittert seg i en honningkrukkefabrikk i New York og mottatt personlig lån fra dens eier på $ 130.000?
  2. Som kontrast kunne hun forklare hvorfor ovennevnte er mulig mens visesentralbanksjefen i Norges Bank, Jon Nicolaysen, måtte gå på dagen fordi hans kone ikke hadde gjort noe annet galt enn å være kineser?
  3. Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik kunne, i samme slengen, svare på hvordan de kunne sende Rød-Larsen tilbake til stillingen som Visegeneralsekretær i FN etter gjentatte økonomiske misligheter, først i 1996 og deretter i 1999.
  4. Ine Eriksen Søreide, burde som sittende Utenriksminister, svare på hva Norge konkret har fått igjen for de 113 millionene som er gitt til IPI?
  5. Hun burde også redegjøre for hva vi har fått igjen for å gi 640 millioner kroner til Clinton-stiftelsen?

Dessverre var Clinton Foundation og IPikke alene om i å fly i skytteltrafikk til Oslo for stadig påfyll. Oslo har de seneste tiår fått internasjonalt ry som ‘the capital of easy money’. Enkelte ambassader har det som sin hovedoppgave å utløse maksimalt med bistand fra Norge. Dette er ikke noe «å være stolt av». Det kan utover useriøs pengeforvaltning lett få særdeles uheldige utenrikspolitiske følger.

annonse

Og LO og Arbeiderpartiet må gjerne kunne utøve solidaritet med deres palestinske så vel som israelske kamerater, så lenge det dekkes av fagforeningskontingenten og ellers ikke bryter norsk lov eller internasjonale forpliktelser. Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og SV må gjerne ha alle de internasjonale kontakter de ønsker, så lenge de dekker utgiftene selv. Norske trossamfunn kan misjonere så mye de vil, men de bør være finansiert, som det heter i teksten, med deres egen skjerv og ikke keiserens.

Den norske staten har intet annet «oppdrag» verken fra det norske eller det internasjonale samfunn enn å ivareta norske interesser og avstedkomme solide egne bidrag til å fremme stabilitet og forutsigbarhet først og fremst i eget nærområde. Der kan norske beslutninger ha effekt, og der kan også statlige investeringer komme godt med. Til det trenger vi å utvikle solide og langsiktige sikkerhetspolitiske-, næringspolitiske- og handelspolitiske strategier. Det forutsetter gjeninnføring av god stats- og forvaltningsskikk basert på seriøse kompetansemiljø, dedikerte politikere og et kompetent embetsverk. Vi trenger ikke politikere som drysser skattebetalernes penger over alle slags NGOer og private organisasjoner i øst og vest etter eget forgodtbefinnende.

Artikkelen sto først i Klassekampen 23.12.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon