Foto: Ivar Ekseth / NTB
annonse
annonse

Vi kan lese at gruveselskapet Austre Adventfjord AS har tilbudt staten å kjøpe utmål av kull på Spitsbergen. Mange tenker nok at dette er både umoderne og lite fremtidsrettet, for hva i all verden skal noen med kull? Det er jo hverken miljøvennlig eller bærekraftig. Som en digresjon kan det nevnes at det brennes 9 milliarder tonn kull i året på verdensbasis, så kull fra Svalbard har en verdi, men det er dyrt. Så hva i all verden er så det problematiske med salget?

Det er dessverre en del som tror at Svalbard en en en del av Norge på lik linje som Toten, Valdres, eller Namsos for den saks skyld, og at Svalbard er Norge. Det er dessverre ikke slik, og de som i sin historieløshet hevder slike ting er en fare for nasjonens sikkerhet, geostrategiske mål og gjør seg selv en bjørnetjenste.

Hvordan fikk Norge overhøyhet?

annonse

Spitzbergen, forøvrig et nederlandsk ord for Svalbard, var frem til Svalbardtraktatens ratifisering i 1921 som trådte i kraft i 1925, regnet som Terra nullis, altså ingenmannsland. Flere nasjoner har hevdet eierskap til dette enorme området, men eierskapet var omstridt og uavklart. Dette resulterte i at lykkejegere og foretningsinteresser reiste opp til nord på jakt etter ressurser de kunne utvinne, jakte eller på annen måte få tak på og selge videre.

Longyearbyen bærer navnet til grunnleggeren av det første gruveselskapet på Svalbard, The Arctic Coal Comapny (ACC) John Munro Longyear (1850-1922). Det var Munro som etablerte kulldrift på Svalbard, og det var av ham Store Norske Spitsbergen Kullkompani SNSK, et privateid selskap kjøpte Longyearbyen av med utmål til kull og mineraler.

Andre kjente navn på steder bærer unorske navn som Barentzburg, som ligger i Nordenskiöld Land, ikke særlig norske navn, men det viktigste norske navnet er Wedel-Jarlsbergs land. For å forstå Svalbard må du forstå hvilken rolle Fredrik eller Fritz Wedel Jarlsberg Norges siste kolonist spilte for at Norge skulle få vaktmesterrollen på Svalbard. Uten han, hadde ikke Norge hat noen posisjon på Svalbard i dag, helt i tråd med den utenrikspolitikken som den gang ble ført.

annonse

Etter første verdenskrig var det et absolutt krav fra USAs utenriksminister Robert Lansing under fredsforhandlingene etter første verdenskrig, at for å unngå flere potensielle fremtidige konflikter mellom stormaktene i Europa måtte Svalbards status som Terra Nullis avklares. Noen måtte ta eierskap til landområdet, om ikke alene så sammen. Fritz Wedel Jarlsberg trosset regjeringen i Oslo som overhode ikke ønsket å ha noe med Svalbard å gjøre, i frykt for at dette skulle påføre landet og regjeringen for mye utgifter på statsbudsjettet.

Les også: Løgn og forbandet digt

På egenhånd satte Wedel igang å forhandle frem Svalbardtraktaten, og førte det aller meste av teksten ned selv på fransk, som Norges minister ved den norske legasjon i Paris. Dette var tiden før vi fikk ambassadører, det var forbeholdt stormakter. Små ubetydelige land som Norge hadde legasjoner med utsendte ministere. Der forhandlet han frem traktaten bak Regjeringens rygg, og undertegnet denne og sikret dermed Norge overhøyhet. Takken var at fikk sparken, men også oppkalt store områder på Svalbard opp etter familien, nemlig Wedel-Jarlsbergsland.

Jeg kunne skrevet mye om forløpet til traktaten, men det har er det ikke plass til, selv om historien er spennende og interessant. Den internasjonale traktaten er ratifisert av nå 50 stater. Traktaten har 10 artikler som gir særegne rettigheter til landenes innbyggere, og merk dere dette. Traktaten gir ingen land eller regjeringer noen makt eller rettigheter, kun borgere og private foretak av landene som har tilsluttet seg traktaten!

Svalbardtraktaten

Traktatens 10 artikler er krystallklare, og Russiske borgere har til og med en egen artikkel som regulerer deres særskilte rettigheter på Svalbardkassa, dette er artikkel nr 10. Jeg legger ved traktaten på engelsk og fransk, den norske oversettelsen duger ikke stort da norske jurister har skrevet den om til å passe det virkelighetsbildet som råder her på berget.

Det er verd å merke seg artikkel 1, 3. og 7. Norge har ikke lov til å nekte noen selskaper eller borgere fra signaturlandene mulighet til å drive med næringsvirksomhet på Svalbard, med særskilt vekt på mineral og naturresurser. Norge har ikke lov til å forskjellsbehandle, gi fordeler eller ulemper til noen, alle skal behandles helt likt. Norge har ikke adgang til å legge hindringer i veien for dem som ønsker å starte næringsvirksomhet med mer.

Traktatet reguleres også i annex 1 som gir retningslinjer for hvordan de 10.punktene skal tolkes.

annonse

Svalbard skal styres etter mining code, altså etter bergverksordningen og etter bergmesterens bestemmelser. Det er altså bergverksloven som er førende for traktatens 10 punkter om næringsvirksomhet og mineralutvinnelse på Svalbard. Norge plikter å ha en bergmester tilstede på Svalbard, vi har kun en representant der i dag, men dette er ikke nok, og bryter dermed med traktaten, det er en annen sak. Det er viktig å merke seg bergmesterens særskilte stilling, og at øvrige lover som skal regulere sivilsamfunnet er underordnet traktaten. At Norge innfører lover og regler på Svalbard for å sørge for at sivilsamfunnet fungerer er en del av overhøyheten, men gir ikke adgang til å trosse traktaten.

Vaktmesteren i det høye nord

Norges rolle på Svalbard er nemlig den av vaktemesterens rolle i sameiet, som skal passe på, vedlikeholde og forvalte de 10 artiklene med tilleggene, påse at folk kan føle seg trygge der, besørge ett minimum av tjenester der, hverken mer eller mindre. Norges overhøyhet på Svalbard hviler på traktaten og tilliten vi er gitt av de landene som har tilsluttet seg traktatet.

Svalbard består i dag av 40 traktatseiendommer, som i sin tid ble eid av 17 personer eller selskaper. Merk at den norske stat ikke eide noe, kun indirekte via SNSK, på lik linje med at Sovjet/Rusland eier via sitt selskap Trust Articugol, nettopp for å ikke bryte traktaten som kun gir borgere og selskaper muligheter til å eie.

Per i dag er det kun Russland og Norge som har bosetninger på Svalbard, og Russland eier via sitt Trust Articugol både Barentzburg og Pyramidene. De er faktisk grunneiere der oppe, hvilket gir dem en særstilling på lik linje med Norge.  Russland og Norge er i dag de eneste grunneiere der oppe etter at Norge kjøpte den siste private og høyst strategiske eiendommen der fra familien Horn for 300 millioner kroner i 2016.

Når du tenker på Svalbard, så må du se for det ett sameie der sameiets eiendom nr 1 av de 40 er den største, den utgjør 99.9% av hele arealet. Dette har norske myndigheter valgt å kalle state land, eller statens land, og det stemmer, dette er landet eid av de 50 statene. Det er ikke den norske stat slik norske myndigheter ønsker å gi utrykk for.  Det er Norge som er pekt ut av de andre landene til å forvalte og styre over eiendommen.

Dette gjøres via spesielle Svalbardlover som kun gjelder på Svalbard. Vedtas en lov i Norge og det eksplisitt ikke nevnes Svalbard, så gjelder ikke den loven på Svalbard. Norge har heller ikke adgang til å vedta lover for Svalbard som strider imot traktatens 10 artikler eller annex 1.

Grunnen til at Norge kun kan kreve inn Svalbardskatt, en skatt som kun skal dekke utgiftene ved å forvalte sameiet på veiene av de 50 landene, staten kan ikke kreve inn andre skatter, fordi du gjettet riktig, Svalbard er ikke Norge. Norge kan heller ikke kreve inn mva, for man kan jo ikke kreve inn slikt ett sted man ikke eier alene. De som ikke har jobb eller noen grunn til å oppholde seg der må også forlate Svalbard, da det er en internasjonal sone der alle signaturlandenes borgere har rett til å oppholde seg, men ikke til å bosette seg sånn helt uten videre.

Les også: Russland mener at Norge bryter Svalbardtraktaten

Norsk strategi for å holde andre unna Svalbard

Den store sikkerhetspolitiske utfordringen til Norge er at flere land er uenige i måten vi forvalter Svalbard på, og landets historieløse politikere som tror at Svalbard er like norsk som Gudbrandsdalen, som prøver å innføre restriksjoner som miljøloven og alskens krumspring som er i direkte strid med traktatet leker med ilden i sin uvitenhet.

annonse

Måten Norge har kunnet holde alle andre unna Svalbard på er ved å holde enorme områder låst fast via utmål eid av det statseide SNSK. Eier noen utmål kan ingen andre uten videre etablere seg og sette igang virksomhet ved utmålet. Strategien Norge har ført på Svalbard har vært effektiv, SNSK har pepret hele Svalbardkassen med utmål, så tett at ingen andre kunne slippe til og den har holdt andre nasjoner unna, enn så lenge.

Når politikere med Venstre og MDG vil legge ned driften til SNSK vil ikke selskapet kunne reservere de tusenvis av utmålene de råder over. Dermed vil disse falle i det fri, og da er det fritt frem etterhvert, og Norge vil miste kontroll på de enorme områdene.

Når det nå kommer utmål i spill på Svalbard, er det ikke kullet som er viktig. Den som eier utmålene har en haug med spesielle rettigheter. Rett til å bygge havn, rett til å bygge boliger, rett til å bygge hotel, flyplass, og annen sentral infrastruktur som må til for å drifte en gruve. Om Norge velger å la disse kullrettighetene falle i hendene på Kina vil Norge befinne seg i en umulig situasjon.

Kinesisk roulette og dypfryser

Kina vil ha krav på å kunne bygge egen havn, og sette opp sin egen lille gruveby med eget kraftverk, vannforsyning og det som måtte til. Kanskje et hotell slik at venner og familie av arbeiderne kan komme på besøk, en kinesisk skole eller fem og barnehage? Norske myndigheter har ikke lov til å nekte Kina dette, og om de nekter Kina å utøve sine rettigheter er det et direkte brudd på traktaten Norge er forpliktet til å følge.

På Svalbard har vi ingen venner da majoriteten av landene som har signert ikke er medlem av hverken EU eller NATO. EU ønsker forøvrig å sende sin fiskeflåte dit for å fiske, og andre land ønsker å lete etter olje og gass der. Fellesnevneren er at de alle er mektig lei hvordan Norge tar seg til rette der oppe. Om Norge nekter å følge traktaten  kan vi ikke regne med noe annet enn bestridelse av måten vi håndhever den på med en påfølgende krav om annulering. Dermed vil vi miste kontroll på Svalbard for alltid. Det er dette som står på spill, og det er dette Erna Solberg med sin Polaravdeling i Justisdepartementet må skjønne, Svalbard er ikke Norge, og utmål i spill er en sikkerhetspolitisk trussel.

Regjeringen Solberg sov i timen da Austre Adventfjord kom for salg, de kjøpte det i tolvte time, spørsmålet er om de forregner seg denne gangen og ikke ser langt nok frem i tid på de enorme geopolitiske implikasjonene kinesisk gruvedrift vil ha på norsk overhøyhet.

Kina er ikke et land man kan herje rundt med. Om Kina kjøper utmålene og støter på problemer fra statens side for å forhindre dem i å kunne utøve sin rett til å bygge kaianlegg, utvinne kull og bygge en gruveby med forskningsstasjon og det som hører til, vil sanksjonene Kina retter mot Norge etter fredsprisutdelingen til Liu Xiabo fortone seg som rene koseturen i kjøleskapet sammenligne med den fryserboksen vi vil bli puttet inn i.

Om Kina kjøper rettighetene så vil disse inngå i Kinas stormaktpolitiske ambisjoner i Arktis, og lille Norge kan regne med hard medfart og liten hjelp fra omverden. Rusland har uttrykt sin misnøye, og de vil være svært glade for et kinesisk raid mot norske interesser på Svalbard, som vil tjene Ruslands strategiske interesse med å svekke Norges suverenitet og tilstedeværelse der.

Et land får de politikere og byråkrater de fortjener. Om Kina ender opp med å kjøpe utmålene finnes det ingen andre å skylde på enn det norske folk som valgte et Storting med representanter som ikke skjønte hva som kom, en regjering som ikke fulgte med i timen og et byråkrati som ikke evnet å advare politikerne om konsekvensene ved salg av utmål ville medføre.

SVALBADTRAKTATEN ORIGINAL

Artikkelforfatteren var aksjonær i selskapet Austre Adventfjord AS frem november 2019. Enkelte registre er sene med å oppdatere aksjonærbøker og kan vise feil i aksjonærsammensetningen.

 

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon