Kinas president Xi Jinping (t.v) og Russlands president Vladimir Putin. 8. juni, 2018. Foto: AP
annonse
annonse

Etter min forrige artikkel om det forestående salget av kullrettigheter på Svalbard til kommersielle interesser, det være seg norske eller kinesiske, har det kommet mange tilbakemeldinger. Svært mange er indignerte og opprørte, innboksen full med Svalbardloven av 1925, akkurat som om jeg ikke hadde lest den.

Les også: Naive norske politikere kan rote bort Svalbard

Det stemmer at landene som har tilsluttet seg traktaten og undertegnet den anerkjenner Norges overhøyhet på Svalbard.  Vi ble gitt øygruppen av de andre nasjonene under visse forutsetninger.

annonse

«Svalbardloven (Lov om Svalbard) er en norsk lov fra 17. juli 1925 som har til formål å implementere Svalbardtraktatens bestemmelser i norsk rett. Svalbardloven fastslår og regulerer Norges myndighetsutøvelse og andre forhold knyttet til Svalbard

§ 1. Svalbard er en del av kongeriket Norge. Til Svalbard hører Bjørnøya, Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents øy, Edge øy, Kong Karls land, Hopen, Prins Karls Forland og alle andre øer, holmer og skjær mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde.

§ 2. Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.

annonse

Vi må aldri glemme forutsetningene øygruppen ble gitt til oss på. Som jeg skrev var det et krav fra amerikanske myndigheter under fredsforhandlingen etter første verdenskrig at eierskapet til Svalbard måtte avklares som en del av planen for å unngå et potensielt konfliktområde i fremtiden mellom stormakter. Frem til 1925 hersket det komplette kaos på Svalbard. Hvilke lands lover skulle gjelde, hvilken domstol skulle dømme folk som f.eks. begikk drap eller stjal? For det var ingen land som eide øygruppen, og dermed heller ingen suveren stat til å opprettholde lov og orden eller opptre som en suveren utøvende eller dømmende makt.

Traktaten er tosidig, de andre landene anerkjenner Svalbard som norsk, under forutsetning av at vi anerkjenner, opprettholder og håndhever Svalbardtraktaten. Norge skal forvalte Svalbard etter den avtalen som ble inngått. Man kan si at Svalbard er en del av Kongeriket Norge på andre lands nåde.

Hva var meningen med traktaten?

Poenget med Svalbardtraktaten er å sikre og tilrettelegge for lik tilgang til mineral og annen ressursutvinning på øygruppen. For hva er egentlig verdien av Svalbard om det ikke er i næringsøyemed? Hvorfor var landene som utarbeidet avtalen så opptatt av likhet og rettigheter? Det sier seg selv, man kunne gjerne avstå øygruppen, men man ønsket samtidig å sikre seg tilgang til verdiene til evig tid. Norge kjøpte ikke Svalbard, Norge fikk det mot å akseptere vilkårene i traktaten, vilkår som i dag undermineres av særinteressegrupper som ikke klarer å tenke helhetlig. Hadde Norge i 1921 og i 1925 sagt at vi skal sørge for å gjøre hele Svalbard om til en naturvernsone, slik at ingen av avtalepartene kan lete etter mineraler der oppe er det tvilsomt om noen av landene hadde signert, og dermed anerkjent Norges spesielle rolle på øygruppen.

Mange bekker små

Det er ofte en kjede av små hendelser som til slutt blir den utløsende faktoren som forårsaker at katastrofen inntreffer. Mangel på forståelse av realisme og realpolitikk ligger til grunn. Den mest åpenbare måten å miste kontroll på er å bryte traktaten og tråkke over streken. Derfor det er viktig at Norge har tilstedeværelse og er det landet som følger spillereglene til punkt og prikke.

Svalbard som fylke?

Noen har luftet ideen om at Svalbard burde bli et fylke på lik linje med de andre fylkene i Norge i stedet for dagens stilling som et territorium under norsk suverenitet. Dette vil reise noen interessante spørsmål. Hvordan skal dette administreres og hvordan skal dette håndteres i henhold til artikkel 10 med de russiske bosetningene, eller andre statsborgere som skal likebehandles? Skal tusenvis av russiske arbeidere som bor og lever der kunne stemme ved fylkestingsvalg og stortingsvalg? Hvilke politiske rettigheter skal de ha i så fall om de bor i et fylke i Norge og ikke på territoriet Svalbard? Vil de ha rettigheter som norske statsborgere? Traktaten er jo tindrende klar på at ingen skal forskjellsbehandles der oppe. Skal de kunne starte sitt eget politiske parti?  Skal de sende egne russiske mandater til Stortinget? Skal de kunne bli norske statsborgere etter åtte år?

annonse

Svalbard er komplisert, nettopp fordi det ikke er en del av Norge på lik linje med Fagernes eller Halden. Det er en grunn til at nordmenn og alle andre som bor på Svalbard er folkeregistret på den adressen de sist opphold seg ved på fastlandet. En annen kuriositet er hvordan kongekronen er fraværende Sysselmannens våpenskjold. Hva kan grunnen til dette være, er det ikke Svalbard underlagt Kronen? Symboler er viktige, de forteller oss noe. De som ønsker å gjøre Svalbard om til et fylke er med på å undergrave Norges stilling på Svalbard uten at de selv er klar over dette.

Demilitarisert område

Svalbardtraktaten er krystallklar på at området er demilitarisert og det ikke er noen land som har lov til å benytte Svalbard til militære formål, heller ikke Norge. Når kystvaktskipet KV Svalbard, eller andre skip fra kystvakten er innom og patruljerer er dette den eneste tilstedeværelsen som er akseptert. Kystvaktens politimyndighet er lovens forlengende arm og er en del av jobben med å påse at «sameiet» blir ivaretatt og at ikke andre land bryter traktaten. Norge har rett til å hevde «begrenset» suverenitet i området og påse at lover og regler blir fulgt.

En måte vi kan bryte traktaten på er å avvikle SAR (Search And Rescue) tjenesten som i dag driftes av Norsk Lufttransport AS. Norsk Lufttransport har vært på Svalbard i over 50 år, og det er gode grunner til at det er dem og ikke den militære grenen av redningstjenesten 330 skvadronen som utfører oppdraget.  Med all snakk om velferdsprofitører vil sikkert SV være mer en villig nok til å kaste ut Norsk Lufttransport og heller la staten ved forsvaret drive SAR operasjoner på Svalbardkassa. For personer som ikke har satt seg inn i historien og ignorerer traktaten, enda verre tror at Svalbard er en del av Norge på lik linje med Oppdal vil selvfølgelig ikke forstå konsekvensene av slik uforsiktighet.

Ved deployering av militært personell til Longyearbyen fra RHT eller 330 skvadronen, vil nok mange offiserer og tjenestepliktige få en spennende og unik tjeneste. Alt fra mekanikere, piloter, bakkemannskap og annet som må til for å støtte opp under driften av en militært drevet redningstjeneste, det vil bli en søt liten garnison der oppe. I vanvare har vi militarisert øygruppen i strid med traktaten. Russland vil nok ønske en slik deployering velkommen for det gir dem mer ammunisjon i å hevde at vi bryter med vilkårene.

Nedleggelse av gruvedrift

Norges stolthet på Svalbard, Store Norske Spitsbergen Kullkompani er snart historie. Miljøaktivister applaudert av uvitende politikere fra alle partier utreder fremtiden til SNSK. Kanskje de skal bli en turistbedrift, med utleie av scootere? Kanskje de skal drive med forskning på miljø? Vi kan lese på NRK at SNSK skal bli en grønn bedrift, men hvilken grønn industri som skal utøves på øygruppen er usikkert. Hvem vet, de skal i hvert fal ikke utvinne kull. Som en liten kuriositet kan nevnes at på Svalbard brukte man ikke den norske krone som valuta før. Helt frem til begynnelsen av 1980 tallet var den lokale valutaen på Svalbard utstedt av Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Lønninger og all handel foregikk i den lokale SNSK valutaen. Så suveren var det private selskapet at betalingsmiddelet der ikke var statens mynt, men SNSK seddelen.

Dette ble det slutt på, det var viktig å understreke norsk suverenitetshevdelse under den kalde krigen. For hva er ikke mer et symbol på suverenitet enn å utstede valuta? Norge innførte til slutt den norske krone som eneste valuta på Svalbard, en symboltung handling som skulle understreke norsk suverenitet.

Denne lille kuriositeten er viktig å ha i minnet. Norges utvinning av kull og industrielle tilstedeværelse er selve bunnplanken i Svalbardpolitikken. Mineralindustrien er selve kjernen i utforming og tilblivelsen av traktaten. Det er utvinning av naturresurser som gjør landområdet interessant, ikke turisme, universitet, puber og hoteller eller grønn miljøpolitikk for den saks skyld. Det er tilstedeværelse av borgere og næringsinteresser som hevder vår suverenitet, ikke antallet sysselmannsbetjenter inne i Sysselmannskontoret på Skjæringa. Nå som man endelig har fått slutt på kulldriften har man samtidig svekket Norges kontroll på landområdene, det er bare å gratulere miljøbevegelsen.

Miljøbevegelsen som sikkerhetspolitisk trussel.

Miljøaktivistenes ønskedrøm, nemlig å få alle vekk fra øygruppen og lage den om til en eneste stor miljøpark for isbjørn og forskere utgjør en sikkerhetspolitisk trussel. Det er på høy tid at partier som MDG og Venstre blir satt på plass og fortalt på en myndig og forståelig måte at landets sikkerhetspolitiske interesser trumfer signalpolitikken de på død og liv skal presse på alle. Vi er alle opptatt av miljø, men Norge kan ikke forvalte Svalbard i strid med traktatens intensjon. Slik vi holder på der oppe med fredning av områder, vikler vi oss inn i problemer. På Svalbard har vi ingen venner. Så få venner har vi at samtlige signatur land ble invitert til ett møte initiert av Storbritannia der man ønsket å debattere Svalbard. Norge var det eneste landet som ikke ble invitert, mon tro hvorfor? Vi må aldri komme i den situasjonen at de andre landene ser seg tjent med å bestride traktaten.

annonse

Kampen om resurser

Det finnes enorme mengder med fisk, krabbe, og annen sjømat, og ikke minst mineraler ved øygruppen. Ny teknologi gjør at man kan hente ut mineraler på nye måter, ingen vet hvordan en gruve kan drives om 100 år. Kanskje man kan drive gruvedrift under havoverflaten med roboter som henter ut jernmalm eller andre mineraler som er av nytte?

Landene som har undertegnet avtalen ser på resursene ved øygruppen som like mye sitt som Norge gjør det. De har krav på å etablere næringsvirksomhet der, og de har krav på at Norge skal tilrettelegge og ikke stå i veien for drift. Selvfølgelig vil store internasjonale selskaper ønske seg dit for å finne mineraler en gang i fremtiden.

Det hjelper ikke å frede hele Svalbard. Det står ingenting i traktaten fra 1925 om at Norge skal vedta lover som underminerer intensjonen ved traktaten og som skal kunne hindre signaturlandene å drive næring på øygruppen. Intensjonen var ressursutnyttelse av de enorme verdiene som befinner seg der. Den sakte uthulingen og undergravingen av traktaten fra Norges side er en risikabel strategi. Den vil til slutt slå tilbake på oss med kjedelige konsekvenser.

Det er ikke en enkel hendelse som kan velte lasset, men de mange små lite gjennomtenkte sakene som enkelte bruker mye tid på å fremme for våre politikere. De som vil gjøre

Svalbard om til fylke, interesser som ønsker 330 skvadronen i Longyearbyen, fravær av tunge norske industrielle næringsinteresser til miljøbevegelsen som vil hindre andre land å utøve sine rettigheter og frede hele øygruppen. Listen er endeløs med små usammenhengende hendelser som til slutt fører til at noen kan begynne å tvile på om vi forvalter Svalbard i strid med traktaten.

Hva vil Kina med Svalbard?

Kina har lenge uten blygsel hevdet sin interesse for Arktis og ønsker å være en dominerende spiller på det arktiske kartet. De har bygget en enorm isbryter som de kaller Snødragen, og flere vil komme. Kina ønsker selvfølgelig å kunne frakte gods over nordøst og Nordvestpassasjen når det blir isfritt der oppe ved polpunktet. Ved å kjøpe utmålene og etablere seg på Svalbard kan de bygge opp en stor forretningsvirksomhet med kull, som de for øvrig bruker mye av.

Kina kan sende enorme containerskip over til Svalbard, som lastes om der slik at mindre båter kan reise til Europa og USA med varer. Så fylles skipene opp med kull på veien tilbake som ett eksempel. Ved å ha infrastruktur og personell på fastlandet på Svalbard blir det enklere å drive næringsoperasjoner og logistikkoperasjoner. Tenk deg hvor mye enklere det er for Kina å drille etter olje i området rundt Svalbard slik de har krav på og rett til å gjøre med ett fotfeste på fastlandet? Tenk deg hvor mye enklere det er å administrere en fiskeriflåte fra en base i Longyearbyen? Jeg ønsker med dette kun å vise at fantasien må brukes i scenarietenking. Det er derfor Kina og andre vil ønske å kjøpe kullrettighetene, fordi med retten til kull kommer retten til så mye mer enn å utvinne det.

Suverenitet og kontroll på Svalbard er to separate ting. Vi har suverenitet der og i teorien kontroll, men praksis er noe annet. Om Norge ønsker å beholde kontrollen over øygruppen må vi dominere den, og det gjøres ved å utøve bred næringsvirksomhet, særlig innen gruvedrift og fiskeri. Vi må sikre utmålene og holde dem i hevd ved å drifte gruvene. Det er en liten pris å betale.

Norges fremtid er Arktis

Norges absolutte fokus burde være i nord, og de enorme havområdene vi forvalter, ikke i vannbrønnprosjekter i Mosambik, flyktningeleirer i Hellas eller regnskogsforvaltning i Brasil. Det er dreiningen vekk fra realpolitikk og over på kos, gøy og moro som gjør Norge til det Børge Brende klarte å kalle oss, en humanitær stormakt. Norge er for det første ingen stormakt, og vil aldri bli det heller.  Vi er knøttsmå, vi er 5 millioner innbyggere, like mye som bor i en liten landsby i Kina eller India.

Jeg frykter at den manglende interessen for nordområdene er den snikende politikkdreining Ngo-er og særinteresseorganisasjoner har infisert statsapparatet med de siste 30 årene. Når det største og viktigste målet er u-hjelp og miljøagenda, når den eneste måten du kan klatre i systemet på er å være flinkest til å oppfylle stormakts ambisjonene til den humanitære industri og miljølobbyen. Da har realismen og de sikkerhetspolitiske strategene dårlige kår. Når jobben i Davos, FN, WTO eller Ngo-er er viktigst for fremtiden, er det liten gevinst å hente for en karrierepolitiker ved å bruke til på sikkerhetspolitikk.

Norge er en arktisk stat, det er i nordområdene vi har muligheter til å utvikle nye næringer og finne muligheter til å opparbeide nye bedrifter som gir jobber og skatteinntekter. Derfor må vi vende snuten nordover, ikke legge den opp i al verdens saker som strengt tatt ikke angår oss.

I 2021 feirer vi 100 år med norsk suverenitet på Svalbard. Om vi skal unngå at nasjoner begynner å stille spørsmål ved Norges forvaltning og opprettholdelse av traktaten, må vi sørge for å ikke gi dem grunner til dette.  Vi må forvalte Svalbard slik at ingen kan stille spørsmål ved måten vi utøver vår suverenitet. Om så gjøres rett, vil Svalbard forbli en del av kongeriket Norge også i fremtiden. Norge som en liten stat har lite å tjene på å legge seg ut med hele verden, og alt å tjene på å spille etter de regler satt opp for snart hundre år siden av Wedel og de andre forhandlerne.  Svalbard vil forbli norsk i all evighet på andre lands nåde, la oss ikke gi dem en mulighet til å vise oss unåde.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon