Per Gynt-gården på vinterstid. Foto: Privat
annonse
annonse

Ordet nasjonal-konservativ har fått mye oppmerksomhet i media etter eksklusjonen av Geir Ugland Jacobsen fra Frp. Det prates om ordet i Dax18, i nyhetene, sågar Sylvi Listhaug har sagt at hun får frysninger av dette fæle utrykket, og Per Willy Amundsen tar nå avstand fra seg selv. Det gir assosiasjoner til Peter som fornekter Jesus tre ganger før hanen galer, men nå skal ikke dette handle om verken Jesus eller Peter.

Begrepsforvirring.

For å kunne forstå et ord, og hva ordet betyr, hva det omfatter og ikke omfatter, og hvordan ordet skal benyttes er det viktig å være stødig på begreper. Ordet konservativisme kommer ganske enkelt av ordet å konservere, eller å bevare som er et bedre utrykk å bruke.

annonse

For min egen del har jeg et nært forhold til å bevare noe, det har jeg gjort hele mitt voksne liv siden jeg i en alder av 20 år valgte å ta vare på Per Gynt-gården i Gudbrandsdalen, som jeg arvet etter mine foreldre som gikk bort alt for tidlig. Jeg kunne ha valgt å ikke gjøre det, men noe i meg sa at jeg hadde en plikt til å gjøre dette, ovenfor meg selv, men også storsamfunnet og fremtidige generasjoner.

Gården består av 19 bygg som strekker seg tilbake til 150- tallet og frem til slutten av 1800-tallet. Mange av byggene ble fredet på 1960-tallet av Riksantikvaren.  Gården har en spennende historie, men den ble kanskje enda mer relevant etter at Henrik Ibsen på midten av 1800-tallet gjorde stedet til episenteret for et av sine største dikterverk, nasjonaleposet Peer Gynt.

Innendørs i hovedbygget på Per Gynt-gården. Foto: Privat

Byggene på gården forteller noe om vår felles kulturarv og felles skjebnehistorie, slik andre bygg og kulturskatter gjør. Vår materielle og immaterielle kulturarv  er en fargerik vev av musikk, historie, byggeteknikk, matkultur, familietradisjoner og tragedier som gir dyp innsikt, og en ro i mennesker som søker mening. Slekt skal følge slekters gang, og vår kulturarv er det synlige og usynlige beviset på den vevtråd som binder oss sammen med fortiden, og viser vei inn i fremtiden.

annonse

Hadde jeg ikke vært konservativ, men progressiv hadde jeg nok revet alt sammen, for hva i all verden skal man med masse gammelt tømmer som ikke har noen åpenbar funksjon i dag annet enn å eksistere for eksistensens skyld, og tømme lommebøkene til dem som tar vare på dem?

Vi vil bevare

Når man tenker over det, så er faktisk flertallet av en befolkning konservative i en eller annen variant. Dette er venstresidens store sorg, at de ikke får kål på sin egendefinerte erkefiende, de som står i veien for å bygge noe nytt og bedre på ruinene av det gamle og dårlige.  Det finnes konservative på venstresiden, men de holder klokelig lav profil, bortsett fra når de vil bevare Y-blokka.

Det å være konservativ eller å stille seg positiv til å bevare, å ha dette som en rettesnor i livet, handler verken om å skattelette til de rikeste, ikke bry seg om fattige, hate innvandrere eller ønske en kald og kynisk verden kun styrt av profitt og marginer. De minst konservative personer jeg vet om er pengemenneskene, de som kun dyrker profitt, som drives av konsum, som er kulturløse og ofte historieløse, og dermed heller ikke særlig konservative. Den konservative refleks sitter dypt i mennesker, og den kan muligens knyttes til evolusjon. Samspillet mellom å bevare og fornye er livsviktig.

I Store Norske Leksikon kan vi lese at: «Innen politikk er en konservativ person tilhenger av den nåværende eller nedarvede samfunnsordningen og statsordningen og ønsker en utvikling med forsiktige reformer. En konservativ person er tilhenger av konservatisme. Innen medisin beskriver konservativ behandling noe som går ut på å bevare en skadet kroppsdel eller et angrepet organ uten å amputere kroppsdelen eller fjerne organet. Konservativ betyr også nøktern eller forsiktig. For eksempel vil et konservativt budsjett være nøkternt og ikke ha for store utgifter.»

Jeg undres over hvordan slike holdninger og verdier kan være så provoserende og ikke minst bli demonisert av journalister, politikere og andre meningsbærende stemmer i samfunnet. Kan det være fordi en konservativ tradisjon står i veien for revolusjonen, for utviklingen, for frihet og fred, rettferdighet og et bedre samfunn? Kan det være fordi det konservative holder igjen og at den demper radikalismen de andre politiske ismene bærer i seg?

Konservatives antitese

Det motsatte av å konservere eller å bevare, er å fornye og erstatte. De som ønsker å erstatte og fornye må da gis ett motsatt fortegn av å være konservative, de er da progressive.  Progressive tilhører ofte den revolusjonære eller radikale på en eller annen måte, der man ønsker store raske omveltninger, gjerne uten konsekvensutredning, her er det målet som er viktig. Man må gjerne knuse noen egg for å lage omelett.

annonse

Et eksempel er hvordan man rev det ærverdige engelske kvarter på Solli plass og bygget opp det vakre og estetisk forherligende Indexhuset i sin brutalistiske betong. Borgerskapets vulgære bløtkakearkitektur måtte viskes ut og erstattes av stram sosialdemokratisk revolusjonerende arkitektur importert rett fra Sovjet, med innslag fra det kulturelt progressive DDR i beste Erik Honecker stil. Det er så varmt og innbydende og vakkert å vandre rundt i betonghelvete disse progressive reiser rundt seg overalt. Jeg frykter at de er like stygge, harde og kalde i sine sinn som den arkitekturen de fremelsker.

En progressiv gleder seg lite over å se på historiske bygg som monumenter over en svunnen tid som vi kan lære noe av. For en progressiv revolusjonær radikaler står slike kulturuttrykk i veien for det nye, fordi nytt er alltid bedre enn gammelt.

Kanskje progressives glødende hat for konservative og forakt for det gamle skyldes ett mindreverdighetskompleks, der de tror at det gamle står i veien for det nye, og at det gamle truer fremskritt?

I mitt arbeid med å ivareta fredede bygg, møysommelig restaurere dem og sette dem i bedre stand enn jeg tok dem over, som forøvrig er en fin konservativ tradisjon forankret i bondeetikken «du skal gi videre gården i bedre stand enn du tok den over» har jeg funnet mye glede i å lære meg om Norges historie. Både fra et byggeteknisk perspektiv, men også samfunnsperspektiv.

Når jeg hører noen si at norsk kultur ikke finnes, eller stiller spørsmål med hva norsk kultur er, og hva norske verdier er så minner det meg bare på at disse menneskene som stiller dette spørsmålet er åndelig fattige, eller er fylt med dekonstruksjonens ondskap, eller kanskje begge deler. For meg som daglig omgås vår kulturhistorie, som lever og puster i denne dag ut og dag inn, fnyser jeg av slike grunne, men farlige mennesker. Dette leder oss inn på venstresidens hemmelige våpen som alltid gir suksess, relativisme og dekonstruksjon.

Dekonstruksjon, historiens masseødeleggelsesvåpen.

Dekonstruksjon av historie, verdier og forskjellige ismer er en paradegren for norsk venstreside. Ved å plukke alt fra hverandre sørger de for at ingen klarer å føle noe tilhørighet til noe, og ved å splitte opp så kan man også herske, sette sammen og skape nye definisjoner og dogmer, dette kalles splitt og hersk.

Det siste tilskuddet i denne paradegrenen er Marte Michelets bok om hjemmefronten, der hun ved historieforfalskning, bevisst eller ubevisst skaper et inntrykk av at hjemmefronten var jødehatere alle i hop. Men det er ikke bare hjemmefronten som skal dekonstrueres, det skal hele samfunnet, slik at vi til slutt står igjen med ingenting.

Dekonstruksjon er et svært effektivt og nyttig redskap å benytte når man skal forandre noe, for eksempel om et stort selskap kjøper opp et annet. Da må man knuse den bedriftskulturen i den oppkjøpte, slik at den skal passe inn i den nye kulturen. På samme vis som man dekonstruerer bedriftskulturer, kan man dekonstruere samfunnet, for så å sette det sammen i sitt bilde. Det er nesten noe religiøst vakkert over det, og skapelsesberetningen skrives av dem som dekonstruerer og har lykke med å bygge opp noe nytt.

Det er her konservatismen blir en aldri så liten Bøyg, for å bruke Ibsens ord fra Peer Gynt. «Culture eats strategy for breakfast», strategien til de progressive om å skape et nytt og bedre samfunn kan aldri vinne over kulturen. Når man da skjønner at kulturen står i veien, så må denne først ødelegges. Hovedfienden som står i veien for denne ødeleggelsen er det konservative, eller hangen til å bevare.

En taktikk i dette er nyord, som George Orwell beskriver som NewSpeak i sin dystopi 1984. Venstresiden er flinke til å finne opp nye ord og utrykk som de så fyller med innhold. Dette er en genial måte å sette dagsorden, og sørge for at alle som skal diskutere noe gjør dette på nyordets premisser.  Om man ikke kan vinne spillet under de rådende regler og ord, så lager man nye regler, ved å skape nye definisjoner, ord og utrykk.

annonse

Her spiller også relativismen inn, for om alt er relativt, og ingenting kan sies å være absolutt, så kan man bortforklare og vri om på virkeligheten. I relativistens øyne er jo Indexbygget penere enn det engelske kvarter som ble revet, eller kanskje ikke? Poenget er at når alt er relativt visker man ut begreper og standpunkt, og den som ikke står for noe faller for alt.

Bindestreks-konservatismen

Er det en ting som irriterer meg så er det bindestreks-konservatismen, du vet den der man putter på et adjektiv eller noe annet foran konservativ. Vi har Liberal-konservativ, nasjonal-konservativ, radikal-konservativisme, reaksjonær-konservatisme, høyre-konservativ, venstre-konservativ og vi kan holde på i all evighet.

Denne uthulingen av konservatismen er for det første meningsløs, og den er slik jeg ser det skapt for å skape forvirring og til slutt usikkerhet om hva konservativisme er, den dekonstruerer konservativismen. På den måten kan man fylle disse nye ordene med ny mening, slik at personer som ikke er så stødige på verken historie eller ideologi som Sylvi Listhaug, eller Per Willy Amundsen klarer å utbasunere at nasjonalkonservatisme gir assosiasjoner til nazisme, som de selvfølgelig tar avstand fra.

Med ett har de også klart å brunbeise konservatisme, og nå ta avstand fra denne, godt hjulpet av ivrige journalister på Marienlyst som fryder seg over den nye situasjonen som er oppstått. Grunnen til at disse gjør det er at de ikke står for noe, og derfor faller for alt, slik jeg beskrev tidligere. Hadde de forstått konservatisme, og vært trygge på seg selv og ideologier hadde de avstått fra å lire av seg slit vås. Det er ikke så farlig, FrP er ikke et konservativt parti. De skifter mening med værvarslet, konservative en dag, reaksjonære en annen dag, revolusjonære den tredje dag, og reaktive den fjerde. Ingen vet hvor FrP hopper.

Dekonstruksjonen vinner frem

Ved å bryte ned ordet nasjonalkonservativ, det å bevare nasjonen, som ordet i sin rette forstand betyr ligger veien åpen for å gi det en ny mening. På den måten sørger man for at det å ønske å bevare landet blir gjort til noe skummelt og farlig.  Det samme kan sies om bruken av alle de andre bindestrekene og adjektiver som puttes på bevaringstradisjonen, eller konservatismen som noen sier.

Å ønske å bevare noe er hverken skummelt eller farlig, det er heller ikke forbundet med å ville noen andre vondt. At konservativ ideologi ofte er forbundet med høyresiden i politikken er nettopp fordi personer på høyresiden ikke er radikale. De er nøkterne og forsiktige. De legger opp til  konservative budsjetter være ved ikke å ha for store utgifter. De ønsker ikke store omveltninger og de ønsker å forandre i et tempo som ikke skaper omveltninger.

Venstresiden er den konservatives antitese. Den ønsker reformer, revolusjon, raske omveltninger, grenseløshet i alle hensender, ikke bare landegrenser, men grenseløshet i skatter, avgifter, bruk av offentlige kroner til sløseri og i måten man skal styre andre. De progressives katekisme er oppløsning av normer og gamle verdier som hører til på etter deres mening idehistoriens skraphaug. Den applauderer nye uprøvde ideer og mener at fremtiden ikke kan komme fort nok. Bevaring av bygg og monumenter står heller ikke høyt i slike kretser, det er modernisme, skarpe vinkler, truende fasader, kunst ingen forstår seg på, og spennende nyskapninger som skal løftes frem.

Les også: Resetts lesere har brettet opp ermene: Tusen takk!

Det finnes selvfølgelig nyanser av både konservative og hos antitesen, ingenting er svart hvitt, eller rødt og blått. Som jeg skrev forut, de fleste av oss har en hang til både tradisjon og bevaring. Problemet har oppstått når noen ønsker å utdefinere og omdefinere bevaringskulturen. De stadige angrepene på konservativ tradisjon, og på mennesker som bærer i seg det konservative er uklokt, polariserende og det er ødeleggende.

Det er illevarslende at det knapt finnes konservative igjen i akademia, og at de få som er igjen stadig kommer under skyts og beskyldes for det ene og det andre, og tillegges meninger og holdninger de aldri har hat. Et eksempel er Asle Toje, venstresidens elskede prygelknabe, men som de i sin forakt, også har beundring for. Det er derfor greit om vi slutter å bruke bindestreker til konservatisme, og heller tar eierskap til konservatismen og ikke skremmes vekk fra den, slik de radikale og progressive ønsker.

En ny konservativ vår?

Det finnes per dags dato ikke noe konservativt parti i Norge. Det er i dag slik jeg ser det, kun ett parti som kan ta til seg konservatismen og videreutvikle den, og samtidig kunne bli et statsbærende konservativt parti. Det er underlig nok Senterpartiet. Et parti som skjønner at det å ønske å bevare ikke har noe med privatisering eller  skattelette til de rike å gjøre, som skjønner at det å bevare skaper nye muligheter.

Vedum poengterte dette så klokt i politisk kvarter da han debatterte mot Erna Solberg. Det var få som la merke til det, men jeg som konservativ tok poenget da han sa han fryktet debatten. Det Vedum understreket og mente var ikke at han fryktet debatten om EØS og konkurransekraft. Han fryktet debatten som ligger på de progressives og radikales premisser der alt som er gammelt skal ødelegges og erstattes av en hipp app, digitaliseringen som skal redde arbeidsplasser i distriktene, caffe latte reformer, eller nye grønne arbeidsplasser og alt annet luftslott snakk som å fjerne oljeøkonomien innen 2025 og annet idiotprat.

Vedum understreket i sin klokskap at de største industrieventyrene i norsk historie kommer fra store, og gamle selskaper som Aker, Hydro, Kværner og Kongsberg med flere. Stolte tradisjonsbærere, konservative men samtidig så nyskapende og viktige.  Vi måtte ikke bare tenke på å skape nytt, for mye godt og nytt kan komme fra det allerede eksisterende, ved å bygge på det gamle. Dette forstod ikke Solberg så mye av, da hun heller ikke er konservativ.

Å bygge på det vi har, og sørge for at det som fungerer består, og jobbe frem nye løsninger på fundamentene av det allerede eksisterende er god konservativ ånd.

Per dags dato er det kun Senterpartiet som målbærer dette og som kan ta denne unike posisjonen.  Gjør Senterpartiet dette kan de i motsetning til Høyre og de andre borgerlige partiene samtidig bygge en bro mot venstresiden til gavn for folket og for  fedrelandet. Det er dette Norge trenger nå, og det er dette velgerne nå begynner å innse, hvilket forklarer Senterpartiets voldsomme popularitet.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon