Shurika Hansen holder en apell foran stortinget. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
annonse
annonse

– Heldigvis hadde jeg mye mer tro på meg selv. Jeg erklærte derfor overfor lærer, tolk og pappa at jeg en dag skulle skaffe meg en universitetsgrad og snakke norsk som de innfødte.

En tretten år gamle Shurika forlanger mer av seg selv enn Norge tilsynelatende ønsker av henne. Det gjør henne innbitt og forbannet! Hun jobber hardt for å bli en viktig og selvsagt del av Norge. I spennet mellom en somalisk kultur, som var alt til hun ble tretten, og en totalt annerledes norsk kultur, så plutselig rundt henne, gjør hun dyrekjøpte erfaringer. Shurika blir street smart, men også skoleflink. Hun må være rebell for å puste, men slipper aldri taket på kjærligheten og båndet til familien. Uansett!

Shurika leverer en nær og drivende godt skrevet selvbiografi. Hun viser frem nøkkelhendelser i et unikt liv, hendelser som har vært med på å danne kvinnen og stemmen Shurika Hansen. Shurika viser leseren vei inn i mange miljøer. Hun er i dem. Ikke på utsiden. Likevel beskriver hun seg som en som analyserer og ser på hendelser. Som tar avgjørelser. Hun står liksom flere ganger på et stup. Men faller aldri.

annonse

Les også: Shurika Hansen tar et oppgjør med venstrevridde aktivister og islamister

Og paradokset er nok sant. Hadde hun gått helt inn i et av de harde eller fanatiske miljøene hun ble slitt mellom, hadde hun mistet sin frihet og stemme i Norge. Hun går langt i å utlevere egne tanker og følelser. Andre rundt henne blir beskrevet i handlinger som angår henne. Hun slipper dem for leseren når handlinger ikke angår selvbiografien.

Å være norsk-somalier

annonse

Det somaliske miljøet blir beskrevet som et nett spent over hele Norge. Holder den unge Shurika hånden til en norsk gutt, drikker på en uterestaurant eller går i utfordrende klær – da vet alle i storfamilien det med et tastetrykk på mobilen, sender noen som prøver å dra henne inn i en drosje, og vil kjøre henne et sted der noen vil slå henne med en ledning. Miljøet sladrer om henne på det mest inhumane vis du kan forestille deg.

Shurika beskriver at folk i det norsk-somaliske miljøet ikke nødvendigvis er redd for Allah. Mange er mest redd for miljøets dom. Kanskje er de litt religiøse, men ikke nødvendigvis styrt av en tro på en Gud. Sladrekjerringene og den moralsksosiale kodeksen er drepende for en ung kvinne som vil være fri og finne sin egen stemme.

Spennende lesning

Det er partier med nerve og driv. Særlig er historien om da Shurika og FrPs stortingsrepresentant, Himanshu Gulati, dro til Ghana for å redde en ung jente fra koranskole og sannsynlig tvangsekteskap, skrevet slik at du ikke kan legge fra deg boken. Det fortelles historier som er sammensatte, komplekse og uhørte i den større offentlige debatt i Norge. Med en synsvinkel som ikke er korrekt for kultureliten og MSM. Men heller ikke alle i Resetts kommentarfelt vil være enig med Shurika i alt, eller i hvert fall ikke ta for god fisk alt hva Shurika sier og mener om dagens Norge. Hun har integritet. Beskriver verden slik hun ser den.

Innsikt og levd liv

Biografien har et no nonsense-blikk på samfunnet. Likevel et følsomt filter mellom stemmen i det indre, mellom den personlige og den offentlige Shurika Hansen balanserer godt mellom permene. Man får mer enn man «fortjener», men ikke mer enn man vil ha som leser.

Synsvinkelen i et slik levd liv må bli unik og vid. Shurika Hansen forener det beste fra venstresiden og høyresiden i sine historier og analyser fra et Norge som ikke er blitt portrettert slik i en biografi før. Forbered deg på å bli utfordret og revet med. Stereotyper må ses på med nye øyne. Også innvandrerstereotyper. Ikke minst alle som ikke synes, som står bak et dårlig rykte.

Følsomme innvandrergutter som taper anseelse fordi en, det skal sies, ikke ubetydelig minoritet oppfører seg som bøller og kriminelle. Men likevel – de fleste er ikke bøller. Det skriver Shurika om. Fedre som plutselig må forholde seg til at døtre er frie. Fedre som vil det beste, men som ikke vet hvordan det skal «gjøres» i Vesten, og som derfor kjenner på sorg og fortapelse hver dag; fordi de elsker, slik de har lært å elske i Somalia. Historien om Shurika og hennes far er sår, vakker, logisk og øyeåpnende. Et nært bånd som blir utfordret av å bo i en annen kultur. Som slites, men aldri rives over.

annonse

Boken handler om Shurikas intense, innstendige og hele vilje til å omfavne det beste og «verste» i Vesten. Elske det. Og også mye om det å bli og være mor. Om å ville det beste for sine barn. Hvordan klare det når man må ta så mange valg? Frihetstrangen og individualisten i Shurika synes å hjelpe henne hver gang det blir vanskelig. Hun skriver om å dele seg i to, om en usynlig venn fra barndommen; et alter ego. Det gir mening når man leser hele boken.

Et nytt Norge

Shurika beskriver hvordan klan- og skamkulturen hun kommer fra ikke fungerer, hverken i Somalia eller Norge. Men aldri ved å slå hånden av mennesker og det menneskelige. Om noe så er dette en bok som blottstiller hvordan ideologier og kultur former mennesker. Du ser og opplever hvordan ekte nærhet og godhet kan ta forskjellige, men ikke alltid gode former. Hvordan det du gjør blir angrepet og sett utfordrende på av miljøet rundt seg.

Tittelen: Min kamp for frihet – med undertittelen og kjærlighet til Norge, er en godt fanget essens. Det er slik jeg oppfatter Shurika Hansen. Men kjærligheten i den tidvis subjektive og sterke teksten favner videre enn egen kamp og bare Norge.

Kort digresjon: Det er også slik jeg oppfatter Resett. Og Shurika har valgt Resett. Resett står i en kulturkamp. Men vil nok egentlig videre? Kommunisere på alvor. Det som publiseres nå, er ofte en barnlig gjengivelse av den heslige virkeligheten noen vil at folket skal tro på. Et speil på et samfunn som fornekter sannheter og komplekse forståelsesmodeller.

I Shurikas selvbiografi, Min kamp for frihet, opplever jeg en ren, ærlig, personlig og unik stemme som søker selvbevissthet. En stemme som kanskje derfor også har et direkte, ærlig og konkret engasjement for andre stemmer enn sin egen stemme? En stemme hun har utviklet og blitt svært godt likt for, og som jeg personlig er takknemlig for at Resett er den viktigste og største plattformen for.

annonse

Les også: Mannegruppa Ottar intervjuer Shurika Hansen

Men Shurika hadde fortjent mange flere scener og plattformer. En øredøvende stillhet blant anmeldere sier sitt. Hun har tatt mange valg i et ungt liv. Et av dem, som kan synes som et valg i et overflødighetshorn, er at hun skriver for Resett. Med hennes perspektiv synes det kanskje slik at sannheten trumfer alt? (Selv er jeg anonym.)

Det er en helt unik stemme vi har fått til Norge med Shurika. Takk, Shurika Hansen! Skriv gjerne mer.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon