Bildemontasje. Donald Trump og et politisk kart over Europas stater. Foto: Scanpix/Pixabay.
annonse
annonse

Stormaktkampen mellom USA og Kina vil fortsette for full styrke på tross av Bidens inntredelse som USA 46. president. Utviklingen vil få dramatiske sikkerhetspolitiske konsekvenser for Europa.

I det Joe Biden trår inn i sin posisjon som USAs øverste leder, forventer mange europeere at USAs utenrikspolitikk i stor grad vil gå tilbake til slik den så ut før Donald Trump kom til makten. En slik analyse er ikke bare feil, men potensielt svært kontraproduktiv, med tanke på ivaretagelsen av europeisk sikkerhet i et stadig mer faretruende sikkerhetspolitisk landskap i tiden fremover.

Washingtons militære løsrivelse fra Sentral-Asia, Nord-Afrika og Midtøsten – med unntak av den strategiske Persiabukten – er permanent. Tiden hvor amerikanerne var villige til å fungere som verdens «politimann» ved å sende dusinvis av bombefly og hundretusenvis av soldater inn i fjerne strøk uten noen spesiell strategisk betydning for USA – for å drive med stats- og demokratibygging – hører fortiden til.

annonse

Geopolitikkens nådeløse natur har for lengst satt i gang denne prosessen. Etter å ha kastet bort enorme ressurser på den uvinnelige «Krigen mot terror» i snart to tiår, har en ubehagelig virkelighet gradvis trengt seg frem i maktens korridorer i Washington. USA har ikke lenger kapasiteten til å fokusere på å bekjempe jihadisme og islamistisk terrorisme, da andre mer presserende saker har tvunget seg til toppen av den geopolitiske prioriteringsordenen.

Internasjonal jihadisme er på ingen måte i retrett – heller motsatt – men trusselen som Kinas imponerende fremvekst, og pågående voldsomme militære opprustning utgjør for USA, trumfer alt annet fra et geopolitisk perspektiv. Beijing har mye større kapasitet til å påføre USAs geopolitiske interesser irreversible tilbakeslag enn hva noen ynkelige jihadister i avsidesliggende strøk noen gang vil kunne gjøre. Alt fokus må derfor rettes mot den potensielle fatale trusselen som et Øst-Asia dominert av et hegemonisk Kina utgjør for USA.

Trump kan nok ha fremskyndet prosessen, men en slik permanent amerikansk strategisk reorientering ville uansett ha funnet sted til slutt – uavhengig av hvem som måtte sitte som øverste sjef i Washington. Nå som Trump har tvunget Kina-katta ut av sekken og inn i offentligheten, er det ikke mulig for Joe Biden å få den tilbake igjen. USAs 46. president kommer derfor til å videreføre Trumps konfronterende Kina-politikk, selv om den krigerske retorikken vis-à-vis Beijing vil tones ned.

annonse

Kronikken fortsetter

En ny kald krig som Norge ikke kan unnslippe

I motsetning til Trumps «snakk hardt og ta med en stor kjepp»-politikk, vil Biden gå tilbake til å følge Theodore Roosevelts gamle «snakk mykt og ta med en stor kjepp»-politikk. En slik forskjell handler derimot kun om retorisk semantikk, ettersom det geopolitiske utfallet i stor grad blir det samme. Stormaktkonkurransen mellom USA og Kina kommer derfor til å tilspisse seg ytterligere under Joe Biden, som per definisjon innebærer at USA må flytte mer militære ressurser ut av Europa og kontinentets nærliggende regioner, og inn i den større Indo-Stillehavsregionen for å demme opp mot stadig økende kinesisk makt.

For Europa kommer denne utviklingen til å få alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser. USAs kapasitet til å bidra med militære midler for å ta hånd om prekære og akutte sikkerhetspolitiske trusler i kontinentets bakgård – spesielt i det større Nord-Afrika og Midtøsten (MENA) – vil falle dramatisk. Det betyr i prinsippet at Europas stater vil bli tvunget til å ta hånd om sin egen sikkerhet i en tid hvor kontinentets naboregioner stadig blir mer ustabile.

Det er ikke mangel på potensielle konflikter som Europas nasjoner må forholde seg til på en eller annen måte. Ved siden av økt militært press fra mektige, men relativt forutsigbare rivaler – som et revansjistisk Russland på den østlige flanken, og et ny-osmansk ekspansjonistisk Tyrkia i sørøst – vil asymmetriske og uforutsigbare trusler sannsynligvis ble mer akutte i tiden fremover, spesielt med tanke på feilede (og potensielt feilende) stater rundt Middelshavbassenget.

Det er ingen grunn til å tro at dette trusselbildet kommer til å bli mindre alvorlig i tiden fremover – heller tvert om. Konfliktssonene og maktvakuumene som gradvis har oppstått i Europas nærområder etter den såkalte arabiske våren, ser kun ut til å fortsette å bli større og mer prekære. Det er derfor ikke en mangel på geopolitiske fremtidsscenarier som kan ende i at Europas stater blir tvunget inn i en ny militær konflikt på en eller annen måte.

annonse

Med Libya-krigen friskt i minnet – uavhengig om militærintervensjonen var berettiget eller ikke – er det liten grunn til å være optimistisk. Selv i møtet med bedrøvelige militære styrker, var Europas stater helt avhengig av amerikansk militærassistanse for å effektivt bekjempe Gaddafi. Lite er gjort for å bedre kapasitetene til Europas militære styrker siden den gang, så det er derfor svært sannsynlig at kontinentets stater ikke er parat til å effektivt ta på seg større militære oppgaver uten amerikansk assistanse.

Europas beslutningstagere må slutte å tro at USAs overordnede geopolitiske strategi under Trump var et avvik og innse at skiftet er permanent. Ikke bare vil Biden fortsette den strategiske tilbaketrekningen fra Europas nærområder og fortsette den konfronterende linjen mot Beijing, men det vil sannsynligvis også hans etterfølger gjøre. I kjølvannet av denne prosessen, har ikke Europas stater noe annet valg enn å begynne å forberede seg på hvordan de vil håndtere morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer i vår del av verden på egenhånd.

– Nordmenn, forbered dere!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon