Illustrasjonsbilde: REUTERS/Andreas Gebert
annonse
annonse

Vi står nå ovenfor den mest radikale samfunnsendringen i Norge i nyere tid med «Klimakur 2030» (nå omdøpt til «Klimaplan 2021-2030»). Nå ønskes det å øke ambisjonene betydelig for reduksjonene per innbygger i utslipp innenfor norsk nasjonalt klimaregnskap, slik at man kan høste dyrbar prestisje i ymse internasjonale organer ved å «gå foran» (med et oljefond).

Mye av politikken synes nå å sentreres rundt transportsektoren – ved å øke andelen elektrisk drevne (og svært kostbare) kjøretøy og ferjer, og begrense bevegelsesfriheten for de mange. Man kaller elektrisk drevne kjøretøy for såkalte «nullutslippskjøretøy» uten å nevne at utslipp og miljøkonsekvenser flyttes fra norsk klimaregnskap til batteriproduksjonslandene.

Ellers kan vi se frem til høy økning i totalkostnader (inkludert subsidier) for energi – godt hjulpet av revolusjonen til ustabil, dyr og subsidiert energi i Europa. Nå har vi koblet oss på el-nettene med blant verdens høyeste strømkostnader (Danmark og Tyskland). Vi kan i tillegg, ifølge NVE, se frem til såkalt «forbrukerfleksibilitet» hvor vi må redusere forbruket når vi trenger det som mest i vinterlandet Norge.

annonse

Kostnadene for politikken, og konsekvensene politikken vil ha for norsk langsiktig allmenn velferd synes ikke å vies særlig omtanke. Siden det politiske budskapet rundt konsekvensene ved å ikke gjennomføre politikken er en type «verdens undergang» eller vagt spesifiserte dramatiske konsekvenser en gang i fremtiden, så skal dette angivelig rettferdiggjøre en betydelig reduksjon i den allmenne norske velferden.

Under normale omstendigheter ville man konsekvensvurdert virkningene ved politikken, og veiet positive konsekvenser opp mot negative konsekvenser, og kostnadene ved politikken. Dette synes å ikke være relevant for dagens politikere.

Hysterikerne får rase på: Jeg spiser biff med stor glede og føler slett ingen skam av noe slag

annonse

«Denne gangen er det annerledes», slik det som regel er når politikere søker betydelig økt makt, og når nye utopistiske revolusjoner skal gjennomføres på bekostning av de mange.

Hittil synes det ikke å ha vært nevneverdige negative konsekvenser for de tilpasningsdyktige med høy inntekt i Norge. Man kan enkelt tilpasse seg den nye politikken, og få nye goder og privilegier som en «bonus». Veltilpassede har kunnet kjøpe seg kostbare «klimavennlige» kjøretøy, med indirekte og direkte subsidier, som tilfredsstiller deres behov. Konsekvensene synes å være moralsk overlegenhet, lavere husholdningskostnader, kortere reisetid og status.

Kommer noen på noen negative konsekvenser de tilpasningsdyktige med høy inntekt har måttet tåle ved klimapolitikken som er ført? Har de blitt tvunget til å endre livsstilen og omprioritere hverdagen?

Politikk betyr prioritering, og nå skal altså velferden for allmennheten nedprioriteres for å «redde verden». På lasset gjenoppbygger vi den moralsk overlegene overklassen, som kan se ned på de som finansierer den overdådige livsstilen og privilegiene. De tilpasningsdyktige synes å bli overrasket over reaksjonene fra det primitive sammensuriumet (denne gangen også).

Det ser ut som Norge skal tilbake til tingenes normale tilstand. Det 20. århundret synes å være unntaket som bekreftet regelen. En rød tråd synes å være de «finere kretsers» manglende evne til å sette seg inn i de manges hverdag.

Skal man lage en politikk som ikke polariserer, så må man begynne med å være ærlig om konsekvenser.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon