Foto: Robert Schlesinger / NTB
annonse
annonse

En sjeldent fornuftig kronikk kom igjennom sensuren i Aftenposten tirsdag 2. februar, der professor Anne Eskild ved universitetet i Oslo diskuterer den vedvarende lave mengden barnefødsler i Norge.

Innlegget tar et prinsipielt, fremoverskuende perspektiv som sjeldent ses i offentligheten i dag: «Befolkningen er hva vi har og hvem vi er», slår hun fast. Et enkelt faktum som ofte overses, men som ligger til grunn for oss på den nasjonalkonservative siden i politikken. Hun stiller spørsmålet: «Hvorfor får kvinner færre barn? Og hva skal til for at flere barn blir født?»

Innlegget er skrevet for å kunne publiseres i Aftenposten, så det er ingen overraskelse at det begrenser seg til å diskutere økonomiske incentiver til situasjonen. Mitt eget innlegg er ment som et supplement til denne viktige debatten, i et forum der ting kan diskuteres mer fritt. For det viktigste er egentlig: Hva slags beskjeder får en oppvoksende mann eller kvinne i dag?

annonse

Les også: Trædal redd flere norske barn vil true innvandringen

Handler det egentlig om penger?

Selv er jeg skeptisk til at penger er kjernen i problemet. Sammenlign for eksempel Norge, der kjøpekraftsjustert BNP per capita er 63 000 USD per person, med Israel, der tilsvarende tall er 40 000 USD (ifølge Verdensbanken). Likevel har Norge en fødselsrate på 1,6 barn per kvinne, der Israel har en rate på 3,1. Det er selvfølgelig subsidieordninger som støtter fødsler i Israel, men selv med disse subsidiene er det lite sannsynlig at en israelsk familie vil kunne ha et like høyt velstandsnivå som en norsk familie. Kikker man på listen over fertilitet per kvinne rundt omkring i verden, er det ikke vanskelig å se land i alle deler av verden der velstandsnivået ligger langt under vårt, men der barnefødsler fortsatt ligger langt over. Og dette gjelder også historisk: I Norge i dag er vi utvilsomt langt rikere per person enn i 1990, men fødslene uteblir. Vi bør derfor heve blikket og se på hva som skjer utenom det rent økonomiske. Hva slags livsløp blir en norsk gutt og jente forespeilet i løpet av oppveksten?

annonse

 Evige studier

Studier, er det ene. I dag blir man fortalt at: Du skal studere noe, er ikke så farlig hva det er, men samfunnet krever at alle skal ha en mastergrad, for bachelor er ikke nok lenger. Du må gjerne bruke et par år ekstra på det, og prøve et studium eller to før du kommer deg ut i arbeidslivet. Ta den tiden du trenger!

Les også: Victor Norman tar til orde for befolkningsutskiftning

Tikk takk, klokken går

En ting vektlegges ikke: Nemlig hvor kort tid spesielt damer har til å etablere en familie. Når en kvinne er 35 år synker fertiliteten kraftig, og selv om ikke alt håp er ute, er dette en lite fordelaktig tid å etablere familie på. Dersom man starter så sent, blir det gjerne med ett barn. Men om man skal studere i 6 år, ta et friår før, og deretter ta et par år for å etablere karriere, og dessuten velge mann fra øverste hylle, og selvfølgelig bruke lang tid på å etablere relasjon med kjæresten for å være sikker på at han er den rette. Vel, da er det fort for sent! Det er ikke rart, som Anne Eskild skriver, at kun syv prosent av kvinner over 45 har fire eller flere barn.

Selvrealisering uten barn

I vår hedonistiske kultur har vi et evig mas om «selvrealisering». Gjerne inkludert reiser, ekstremsport, fester og stadig mer sære fritidsaktiviteter og sysler. Men hva om vi skulle foreslå at man realiserer seg selv gjennom å få barn? Dere vet nok allerede hvordan dette hadde blitt mottatt: Med anklager om å være gammeldags, utdatert, sexistisk. Men likevel: Det er en kjensgjerning at mennesker er anlagt for å reprodusere seg selv. Å benekte dette er å benekte evolusjonen. Hvorfor skulle ikke mennesker være mest selvrealisert i en familie? Før 1970 visste alle at dette var livets formål. Ingen stilte spørsmål ved kjernefamilien. I dag later man som om man ikke vet det. De unge i dag gjør jo egentlig bare det de blir fortalt er godt for dem. Hva om vi går tilbake til å fortelle dem om viktigheten av å ha en familie?

Les også: Konservative identitære versus marxistisk identitetspolitikk

annonse

Den giftige kjønnskampen

Om vi skulle bevege oss til et samfunn der kvinner får barn tidligere, gjerne på bekostning av de høyere utdanningstrinnene, hadde vi kjapt begynt å se forskjeller. De hadde tjent mindre og tatt færre lederstillinger. Og her ser vi noe av svakheten i Eskilds argumentasjon: Hun ønsker et samfunn der kvinner blir kompensert for dette på et eller annet vis, gjennom diverse ordninger som gjør mange barn forenlig med en tilnærmet mannlig livsførsel og karrierevei. Men faktum er at barn er temmelig tidkrevende vesener, og all verdens statlige ordninger klarer ikke å kompensere for dette. Flere barn vil rett og slett medføre økonomisk ulikhet.

Selv ser jeg ikke noe problem med dette. Menn og kvinner er ikke like, og det bør ikke være et mål at de skal være det. Dette er ikke på noe vis «kvinneundertrykkende». Tvert imot: Ettersom kvinner har blitt stadig mer som menn i livsførsel og atferd, har deres grad av lykke sunket dramatisk. En retur til en mer tradisjonell livsstil er bedre for alle. Men selvfølgelig, det er ingen grad av tvang i noen av tingene jeg har foreslått – det er fortsatt helt mulig for kvinner å velge den moderne livsførselen, med dette bør ikke idealiseres i media eller i våre utdanningsinstitusjoner.

La barna løpe fritt, la løkka komme tilbake
Til slutt i vår kulturelle virkelighet, her også under fanen selvrealisering, har vi i dag selvpåførte problemer med barnefødsler. Moderne barn skal nemlig realiseres på samme måte som voksne, og skal gjerne kjøres gjennom en lang rekke fritidsaktiviteter som koster både penger og – viktigere – tid. I liten grad har vi en løkke barna selv går til etter skoletid, holder seg selv i gang gjennom dagen, og så kommer hjem til foreldrene på kveld og ettermiddag. Dette var egentlig et genialt konsept, som jeg selv hadde stor glede av som barn, men dette er nå erstattet med et vell av aktiviteter som må holdes og driftes av en stadig større skare voksne – og som ofte krever foreldreinvolvering.

Les også: Skal vi oppløse oss selv? Det er spørsmålet som reises i ny bok

Mot en kulturell forståelse

annonse

«Kanskje ville også flere kvinner i Norge velge å få mange barn hvis de fikk bedre betalt», avslutter Eskild. Dette er nok sant, men som vi ser av dagens stadig rikere men stadig mer barnefattige samfunn, er det ikke nok. En reell løsning må inkludere en forståelse av hva slags beskjeder vi gir våre unge menn og kvinner, og en aksept av at feminismens egalitære prosjekt må avvises og avskaffes. Inntil en slik kulturell oppvåkning er realisert er det rett og slett ikke mulig å opprettholde vår befolkning, eller «hvem vi er». Vi ender opp, slik hun påpeker, med å importere “arbeidskraft til å føde barn”. Hvilket i lengden radikalt vil endre «hvem vi er».

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon