Foto: Berit Roald / NTB
annonse
annonse

Det sies ofte at Norge er et av de minst korrupte land i verden. Men stemmer dette med virkeligheten?

Når det kommer til pengeytelser, er det sikkert korrekt. Men når det det kommer til andre former for korrupsjon er jeg ikke lenger så sikker. Det finnes mye korrupsjon i Norge, langt mer enn man skulle få inntrykk av ved å følge løgnpressen. Jeg vil ta opp en del problemstillinger i forskjellige sektorer.

Det har blitt sagt at det ikke er mindre korrupsjon i Norge, vi er bare billigere å bestikke. Jeg selv vil påstå at korrupsjonen i andre land er mer skjult for det blotte øyet enn i Norge. For her foregår den mange ganger helt åpenlyst uten at noen ser ut til å bry seg eller forstå de negative konsekvenser den fører med seg. Og når Løgnpressen har gått fra å drive folkeopplysning til aktivisme og propaganda samtidig som de pleier nære forhold til makta, vil det naturlig nok ikke problematiseres av dem heller.

annonse

Les også: Når korrupsjon blir så vanlig at selv ikke regjeringsadvokaten evner å innse realitetene

Ifølge Transparency International ligger Norge på 7. plass i minst korrupsjon, kun slått av New Zealand, Danmark, Finland, Sveits, Singapore og Sverige. Men dette er en indeks som viser folks oppfatning av korrupsjon og tillit til systemet, ikke omfanget av faktisk korrupsjon. For de som vil lese om saker som har gått til retten anbefaler jeg denne linken.

Men hva er korrupsjon? Fra Wikipedia:

annonse

«Korrupsjon (utledet fra å korrumpere, latin corrumpere) er å bestikke eller motta bestikkelser, i form av penger, gaver eller tjenester, for at en person i en maktrolle skal gi en annen person fordeler utenom reglene.

Korrupsjon skjer når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma.»

Man må anta rent logisk sett at korrupsjon foregår mer i det offentlige enn det gjør i det private markedet. For i det private markedet risikerer man sine egne penger og sitt eget omdømme, mens i offentlig sektor risikerer man andres penger, samtidig som man noen ganger opererer i monopolsituasjon. Derfor kan man forvente at aktører i privat næringsvirksomhet er mer påpasselige.

En meget kjent korrupsjonssak er den såkalte omsorgsbyggskandalen.
Kort fortalt var Per Morten Johansen, som er broren til byrådsleder Raymond Johansen (Ap), direktør for Omsorgsbygg siden 2008, men måtte fratre sin stilling 16. november 2018 på grunn av korrupsjon. Han hadde brutt mot reglementet og sunn fornuft ved å ansette nær familie og gode venner.

Men Johansen ble ikke arbeidsledig av den grunn. Han ble omplassert og fikk beholde sin gode lønn på 1,2 millioner. Den dag i dag vet ikke Oslos skattebetalere hva de får igjen for hans lønnsutbetaling. Hvem representerer skattebetalerne som kan stille krav og kreve svar på dette spørsmålet? Demokratene Oslo vil ta denne saken videre for å komme til bunns i denne sløsingen av skattebetaleres penger. Ikke minst hvordan slike saker svekker omdømmet til bystyret, byrådet og offentlig sektor i Oslo, som slik det ser ut ikke anser dette som et problem.

Ved ansettelser i det offentlige, kan man se mye korrupsjon. Da tenker jeg spesielt i byråkratiet og ikke i praktiske stillinger som sykepleier og grøftegraver etc. Blir folk ansatt i det offentlige byråkrati basert på kvalifikasjoner som det er bruk for i jobben man skal gjøre? Blir man forfremmet på basis av meritter eller kjennskap og vennskap?

annonse

Det må og legges til at man i det offentlige har mye sterkere stillingsvern enn i det private. Dette burde innebære lavere lønn, siden man har mindre risiko for å bli avskjediget. Men er det slik?

Hva med innleie av konsulenter? Blir det gjort på riktig måte med utlysning og rettferdig konkurranse, der man bedømmer faktisk kompetanse og ikke tar hensyn til kjennskap og vennskap?

I Oslo har vi sett mange eksempler på at så ikke er tilfelle. Hvis slik korrupsjon forekommer ofte, sitter brukere og skattebetalere igjen med dårligere, dyrere, og til og med ikke-fungerende tjenester, siden ingen noen gang blir stilt til ansvar.

Som regel mangler bare politisk vilje til å gjøre noe med det. Men norske politikere er stort sett selv byråkrater, og å stille byråkrater til ansvar blir det samme som å kunne risikere å selv bli stilt til ansvar i fremtiden, eller å måtte konkurrere om lederstillinger og lønnsvilkår etter kvalifikasjoner.
Demokratene vil derfor vurdere om man skal gjøre norsk byråkrati om til et meritokrati, samt tilbakeføre lover som gjør at man enklere kan stille politikere og byråkrater til ansvar for korrupsjon og vanskjøtsel av offentlige midler.

Det er mange ikke-statlige interesseorganisasjoner som blir helt eller delvis finansiert av staten. Mange av disse kommer inn under betegnelsen NGO «Non-Governmental Organization».

Blir det stilt klare og tydelige krav til resultater til alle disse som får tildelt offentlige midler? der man krever noe form for resultat? Foregår pengedrysset på en ryddig måte?

Samrøre

Jeg vil påstå at de ikke gjør det. Hvem bestemmer om de er habile? Man trenger ikke grave dypt før man finner et samrøre mellom politikere, byråkrater og mottakere som ikke kan kalles for noe annet enn korrupsjon. Her snakker vi om milliarder i året av offentlige midler til særinteresseorganisasjoner, som ikke gir noen gevinst for skattebetalerne.

Den som tildeler og den som begunstiges, har ofte en form for relasjon fra før. Det finnes mange saker, jeg vil nevne noen få eksempler.

Audun Lysbakken (SV) måtte gå av som statsråd i mars 2012 på grunn av en korrupsjonssak. Lysbakken var inhabil da han delte ut millioner av kroner i støtte til stiftelsen Reform, der hans gode venn Gjermund Skaar er prosjektleder. Lysbakken erklærte seg ikke inhabil, til tross for sin nære relasjon til mottageren av støtten. Til tross for den åpenbare korrupsjonen fikk saken ingen konsekvenser for Lysbakkens videre karriere: Noen dager etter at han måtte gå av som statsråd, ble han valgt til ny leder av SV, en posisjon han fortsatt innehar.

Norske myndigheter har også bevilget enorme summer til Clinton Foundation. Ingen kan forklare hva vi skattebetalere får igjen for disse pengene.

Så har vi skandalene rundt Terje Rød-Larsen, som nylig måtte gå av i skam etter litt for nær tilknytning til den dømte sexovergriperen Jeffrey Epstein.

Les også: Fem spørsmål om Terje Rød-Larsen som skattebetalerne fortjener svar på

annonse

Et siste eksempel er når Abid Raja sikret millionstøtte til sitt hjertebarn «Født fri».

Slike saker forekommer forbausende ofte, få påtales, og enda færre får konsekvenser. Demokratene vil kjempe for å stoppe opp denne sløsingen av våre felles skattekroner.

I Norge lover politikere fra noen partier å heve fradraget for fagforeningskontingent som en del av valgkampen. En fagforening er i utgangspunktet en særinteresseorganisasjon for sine medlemmer. Når i tillegg flere av disse fagforeningene ikke bare hjelper sine medlemmer, men også oppfordrer dem til å stemme på visse partier, blir dette åpenbar korrupsjon ved at fradrag fra rettmessig skatt til felleskapet i stedet går til fagforeninger.

I 2015 sørget våre stortingspolitikere for at den gamle straffelovens paragraf § 105 ble fjernet:

«Den, som ved Trusel, ved Ydelse af eller Løfte om nogen Fordel, ved løgnagtige Forespeilinger eller ved andre utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning i offentlige Anliggender eller at afholde nogen fra at stemme, eller som medvirker hertil, straffes med Hefte indtil 3 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.»

Denne paragrafen ville klart kunne anvendes om den hadde vært gjeldende i dag. Man kan mene hva man vil om skattefradrag for fagforeningskontingent. Men å love den særfordelen i en valgkamp for å oppnå stemmer er en form for korrupsjon.
Demokratene vurderer om det meste av den gamle straffeloven skal tilbakeføres der det settes klare begrensinger til offentlige tjenestepersoner og byråkrater.

Pressestøtten

I Norge har dagspressen momsfritak for sine publikasjoner. I tillegg får noen få foretak millionbeløp i direkte pressestøtte. Dette fremstår også som en form for korrupsjon. Klassekampen tildeles pressestøtte på rundt 40 millioner kroner i året. Samtidig profilerer de seg selv «Venstresidas dagsavis».

Siden pressestøtte finansieres av skattebetalernes penger, må man stille spørsmålet: Hvorfor skal de som tilhører høyresiden sponse sin selverklærte «fiende»?

Dagsaviser er synonymt med nyhetspublikasjon. Hovedformålet er at de skal opplyse sine lesere om de dagsaktuelle nyheter. Men gjør avisene det? Driver de med sannhetssøkende journalistikk, eller produserer de aktivistisk propaganda som tjener deres agenda? Har de fokus på det som tjener deres egen agenda, eller prioriterer de nyheter som har størst allmenninteresse?

Les en avis og vurder selv med disse spørsmål i bakhodet. Jeg kaller dagspressen for «løgnpressen», av dokumenterbare årsaker.

Demokratene vil gradvis fjerne pressestøtten og se på NRKs framtidige monopol-løsning.

«Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødes» – Frostatingsloven

Justisvesenet ser også til å lide av konsekvensene av korrupsjon. Norge har en ordning hvor det er kongen i statsråd som utnevner nye dommere. Det vil i praksis si byråkrater tilknyttet regjeringen, som da gjør en dommerutnevnelse til en politisk utnevning, der lovforståelse og rettskaffenhet ikke blir avgjørende.

Resultatet er at 17 av 20 høyesterettsdommere har sin yrkeserfaring fra Oslo. Det er også svært problematisk at «Tilsynsutvalget for dommere» også utnevnes av kongen i statsråd. Tilsynsutvalgets viktigste rettesnor er å arbeide for å avdekke forhold som er egnet til å svekke tilliten til domstolene.  Det er derfor også problematisk at tilsynsutvalget ikke kan ta opp saker for ny behandling, eller gjøre tiltak på bakgrunn av dommerens vurderinger eller habilitet.

Resultat er av vi har dommere i dag som kan se helt vekk fra lov og fakta, uten at de risikere å bli stilt til ansvar for den urett de påfører partene. Eksempler på dommere som ser vekk fra lov og fakta finner vi hele veien til høyesterett, som i Nav-skandalen og barnevernskandalen.

Jeg vil jobbe for at Demokratene skal programfeste reform av hele rettsvesenet, der det skal ses på om:
– Høyesterett bør slankes ned til 7 dommere som tenkt av grunnloven i 1814.
– Det skal være Stortinget som godkjenner en dommer med 3/4 flertall.
– Det bør være et uavhengig «Tilsynsutvalg for dommere» som også har lov til å kreve ny behandling av saker, og ha mulighet for disiplinærtiltak på grunnlag av dommeres vurderinger og habilitet.
– Juryordningen skal tilbakeføres. Som borger har man rett til å bli dømt av sine likemenn.

Demokratene mener at man som skattebetaler har rett til å kreve at skattepengene brukes til borgernes beste. Ikke til korrupsjon i form av tilkarringsvirksomhet og gjensidige tjenester mellom venner og familie.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon