annonse
annonse

Norske journalister glemmer nyansene og kaster seg nok en gang over en tårevåt historie. 

Så skjedde det igjen. Nok en gang har norske medier, denne gangen med TV 2 i spissen, brettet ut en tårevåt historie om en familie i nød og skapt en bølge av sympati.

Denne gangen var det familien til Mohamed Jama som tilsynelatende brutalt ble kastet på gaten av namsmannen og poitiet fra sin kommunale bolig på Tøyen i Oslo. Saken har skapt et sterkt engasjement i sosiale medier og det har blitt samlet inn over 1,5 millioner til familien.

annonse

Så kunne Nettaisen tirsdag avsløre at det er en rekke momenter som ikke har kommet frem i TV 2 og VGs ellers fyldige dekning av saken. Familien har brutt en rekke frister, fått tilbud om hjelp fra kommunen og mange varsler om at de måtte flytte ut. Samtidig står andre barnefamilier i kø.

Nettavisens sjefsredaktør Gunnar Stavrum har helt rett når han skriver at det er bra at politikerne er lydhøre for folkelig engasjement, men at det er mindre bra at reglene de selv vedtar ikke tåler møtet med enkeltavgjørelser.

Men Stavrum våger ikke henge bjellen på katten. I denne saken er det ikke først og fremst politikerne, men pressen som har sviktet.

annonse

Det er forståelig at Jama og hans familie opplever at de er i en vanskelig situasjon, og det er også forståelig at mange reagerer og vil hjelpe når de leser saken slik VG og TV 2 har fremstilt den.

Men det er mindre forståelig at mediene nok en gang velger å gi et helt unyansert bilde av saken.

Det groveste

Det er nemlig langt fra første gang dette skjer. Det groveste eksempelet var det statskanalen NRK som stod for. 12. januar 2013 sendte Dagsrevyen en åtte minutter lang reportasje om en romkvinne og hennes møte med det norske fengselsvesenet. NRK-reporter Runar Henriksen Jørstad lot være å fortelle at kvinnen han intervjuet var dømt for medvirkning til voldtekt av sin da 11 år gamle datter.

Et annet eksempel var i 2010 da Aftenposten presenterte saken til  Fathia Omar som hadde blitt innesperret og voldtatt i tre uker i Libya. Hun var så skadet i underlivet at gjerningsmennene til slutt ga opp. Etter å ha kommet til Norge, ble hun sendt i retur til Italia der hun angivelig bodde på gaten.

Men ifølge UNE sa ikke Fathia noe om dette til italienske myndigheter. Hun har også vært innlagt på italiensk sykehus.

annonse

Hun sa heller ikke noe om denne hendelsen da hun kom til Norge, men oppga økonomiske problemer som grunn.

Det aller groveste eksempelet er nok likevel den såkalte «ambulansesaken», der to ambulansesjåfører i 2007 ble anklaget for å ha forlatt den skadede Ali Farah i en park i Oslo, og det oppstod spekulasjoner om at det var rasisme som lå til grunn for deres oppførsel. Dagbladet var spesielt kritisk mot ambulansepersonalets opptreden, noe som førte til at avisa ble dømt til å betale erstatning for injurier.

I ettertid var kritikken massiv. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk presseforbund mener at mediene burde ha gjort mer for å få frem flere sider av saken, og at saken «utviklet seg til å bli et symbol på rasistiske holdninger, en byrde det ikke var naturlig for ambulansesjåførene å måtte bære».Ifølge Aftenpostens debattredakør Knut Olav Åmås fikk saken ca. 6000 oppslag i norske medier i 2007 og den ble helt fra starten av en rasismedebatt med massiv forhåndsdømming av ambulansearbeiderne.

Rød tråd

Dette er kun tre av de groveste eksempelen på norske presseovertramp de siste tiårene. Mange flere kunne ha vært trukket fram. Men om man ser nærmere på disse sakene og Jama-saken, ser man en rød tråd. Pressen elsker historiene om maktovergrep mot enkeltpersoner, særlig når den som har blitt utsatt for urett har en annen bakgrunn enn etnisk norsk.

I utgangspunktet er det også et godt og riktig instinkt å ta den lille manns parti. Men om dette prinsippet gjør journalister blinde for alle skyggesider av en sak, så har mediene et problem. Jama-saken er et godt eksempel på dette. Famlien har etter alt å dømme hatt råd til å leie en tilsvarende bolig på det åpne leiemarkedet. Samtidig har det stått andre trengende som oppfyller de strenge inntektsgrensene i kø. Flere av disse har vært barnefamilier.

Hvem er da de egentlige ofrene? Og hva skjer når journalister blir så opphengt i triste enkeltskjebner, at slike nynaser forsvinner?

Det er ikke til å undres over at mange har mistet tilliten til de tradisjonelle mediene.

Politimann stiller spørsmål om utkastelsen av familien Jama: – Forteller media hele historien?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon