Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
annonse
annonse

Det har lenge vært mange tegn på at vår såkalte demokratiske stat ikke lenger representerer folkeviljen og omgår konstitusjonelle rammer. Her vil jeg begrunne dette nærmere særlig i lys av coronatiltakene og spekulere i årsaker til at demokratiet er svekket. 

Vårt demokrati er historisk basert på maktfordelingsprinsippet hvis formål er å hindre maktmisbruk i samfunnet ved å fordele maktutøvelsen mellom de lovgivende (Stortinget), utøvende (tidligere Kongen, i dag regjeringen) og dømmende (domstolene) myndigheter. Begrunnelsen var opprinnelig å hindre at kongen og adelen skulle dominere i samfunnet. Et viktig slagord i den amerikanske borgerkrig var «ingen beskatning uten representasjon» og det er et viktig prinsipp for alle demokratier. En viktig omskrivning av dette slagordet er «ingen representasjon uten beskatning».

Folket skal gjennom demokratiske valg kunne bestemme både størrelsen på beskatningen og hva skattene brukes til. Det er folket som skal kontrollere representantene (politikerne) og ikke motsatt. Politikerne skal stå til ansvar for folket og være avhengig av folkets støtte. Maktfordelingsprinsippet sørger for individuell frihet og klare grenser for hva staten kan gjøre. Historisk har det vært strenge konstitusjonelle rammer for hva den demokratiske stat kan gjøre både når det gjelder nye lover, direktiver og forordninger. Disse rammene inkluderer ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet og bevegelsesfrihet (rettstaten).

annonse

Les også: Helsetopper har forklart seg til Koronakommisjonen, men forklaringene holdes hemmelig

Den demokratiske stat holdt i tømme av maktfordelingsprinsippet fungerte lenge ganske bra, men det synes ikke lenger å være tilfelle. Vi ser at staten på det ene området etter det andre utøver politikk som nesten sikkert ikke har forankring i befolkningens flertall, og vi ser også en svekkelse av de konstitusjonelle begrensningene på statens virksomheter (for eksempel ytringsansvar versus ytringsfrihet og nå coronatiltakene). Staten har gradvis gjort seg mer og mer uavhengig av folkemeningen. Den massive innvandringen til Norge (og andre vestlige land) finansiert av skattebetalerne er et eksempel på dette. Et annet eksempel er det grønne skiftet med subsidiering av alternative energikilder og dyre strømregninger til følge.

Det er mange årsaker til at den demokratiske stat med tiden har kunnet overkjøre folkeviljen. En grunn er at pengesystemet ikke lenger er forankret til gullstandarden som ble opphevet av president Nixon i 1971. Siden har vi hatt papirpenger (fiatpenger) i hele verden. Det gjør det mulig for myndighetene via sentralbankene å trykke opp store mengder nye penger uten at disse har noen motsats i form av reelle verdier («lovlig» falskmyntneri). Dette fører til inflasjon som både er en skjult beskatning (fordi formue i form av penger blir mindre verd) og skjult subsidiering (fordi inflasjonsdrevet lønnsvekst gjør det enklere å nedbetale lån) av befolkningen. Myndighetene kan bruke penger uten at det svir i befolkningens lommebøker på kort sikt. Men på lang sikt faller pengeverdien og sparing bli ulønnsomt. Tusen kroner i 1972 var verdt det samme som 8000 kroner i dag. Opptrykk av fiatpenger gjør myndighetene mindre avhengig av skattepenger og derfor mer uavhengig av befolkningens kontroll, men faren er at verdens pengesystem kollapser.

annonse

En annen grunn er at en stor del av befolkningen (over 30% av alle sysselsatte i Norge) er offentlig ansatte. De fleste av disse er redde for sine jobber og støtter offentlige virksomheter. Myndighetene vil lettere finne støtte for nye statlige eller kommunale virksomheter fra offentlig ansatte enn private. Dette misforholdet mellom offentlig og privat ansatte har ført til betydelig vekst av staten eller støtte for statens politikk. Under coronaepidemien har offentlig ansatte liten grunn til å frykte for jobb eller inntekt og er derfor ukritiske til statens tiltak. Mange offentlig ansatte forblir tause av redsel for å miste jobben, eller rammet av myndighetenes fryktspredning bejubler de tiltakene som ikke rammer dem selv.

En tredje grunn er at en stor del av befolkningen ikke betaler skatt. Det gjelder pensjonister, uføretrygdede og offentlig ansatte. Det er bare privat personer som betaler reell skatt. «Skatten» som betales av offentlig ansatte er et bedrag som tilsynelatende viser at det ikke bare er private som betaler skatt. Slagordet «ingen representasjon uten beskatning» gjelder derfor ikke lenger for en stor del av befolkningen, og kontrollen over myndighetenes handlingsrom er tilsvarende svekket.

En fjerde grunn er at de fleste av oss i økende grad har blitt avhengige av staten enten vi jobber i det private eller offentlige. Utdanning og helsevesen er monopolvirksomheter som nesten bare tilbys av det offentlige. De fleste av oss er helt avhengig av pensjon fra staten når vi blir gamle. Fiatpenger har bidratt til det. Denne avhengigheten gjør at staten har befolkningen i en skrutvinge som aldri før.

En femte grunn er at den fjerde statsmakt er avvæpnet. Hovedstrømsmedia er nå mikrofonstativ for myndighetene. Dette skjer fordi mange aviser og TV kanaler er økonomisk avhengige av staten eller avhengige av konsesjoner. Pressestøtte og momsfritak gjør media avhengige av myndighetene og den kritiske journalistikk blir borte. Kritikk mot myndighetenes håndtering av coronaepidemien er nesten fraværende i hovedstrømsmedia.

Resultatet av ovenstående er at myndighetene over mange år har kunnet løsrive seg fra den demokratiske kontrollen som befolkningen hadde tidligere. Dette ser vi nå i full styrke i forbindelse med coronaepidemien. Vår avhengighet av staten gjør at flertallet bøyer seg for alle tiltakene tilsynelatende med applaus. Staten ved talsmennene Nakstad og Høie sprer frykt som ikke står i forhold til sykdommens alvorlighet, og befolkningen underkaster seg. Nesten alle bruker munnbind og oppslutningen om regjeringen er 80% eller mer (inntil nylig). Regjeringen innfører innskrenkninger i vår frihet som vi ikke har opplevd siden annen verdenskrig. Skoler stenges, bevegelsesfriheten er sterkt innskrenket og retten til inntektsgivende arbeid er begrenset. Ønsket om portforbud er heldigvis skrinlagt (inntil videre). Rettstaten står i fare. Myndighetene kan nesten gjøre hva de vil, fordi det ikke er motstand fra befolkningen og den manglende motstanden skyldes grunnene over som over mange år har svekket demokratiet slikt det opprinnelig var ment å være.

Les også: Byrådets inhumane avlivning av Oslo

Før coronaepidemien trodde få at det var mulig å gjennomføre de drastiske nedstengningene de fleste vestlige land har opplevd det siste året. Men nå vet vi at myndighetene har mye større makt over befolkningen enn det vi trodde. Slik jeg ser det betyr det at demokratiet slik vi kjente det, er i full oppløsning. Befolkningen har mistet kontrollen. Den teknokratiske stat har vunnet (i hvert fall foreløpig).

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon