Tomme handlegater skaper bekymring i tjenestenæringen. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
annonse
annonse

Under 2. verdenskrig ble unge soldater ofret for vår frihet.

I dag ofrer vi friheten for en liten utsettelse av døden i alderdommen. Bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og retten til fri yrkesutfoldelse er begrenset. Dette er frihetsinnskrenkninger av befolkningen vi ikke har sett siden 2. verdenskrig. Hvordan har denne 180 graders vendingen kunnet skje? Det har delvis sammenheng med at myndighetene har tatt på seg stadig mer ansvar som tidligere tilhørte enkeltindividene.

I den vestlige tradisjon har enkeltmennesket vært sett på som selvstendig med frihet til å gjøre egne moralske valg så lenge det ikke går ut over tilsvarende frihet for andre. Dette innebærer muligheten for å gjøre dårlige valg. Uten denne friheten ville de siste to hundre års veldige velstandsøkning vært umulig.

annonse

Les også: Fra munnbind til munnkurv?

Den teknokratiske eliten (byråkratiet, media, universitet og andre) ser det ikke slik lenger. Eliten har mistet tilliten til  individet. Etikk dreier seg ikke lenger om individuelle valg. Myndighetene overtar valgene fra individene og bestemmer hva som er etisk riktige beslutninger for samfunnet som helhet. Dette gjøres gjennom reguleringer, direktiver, regler og lover som tvinger gjennom ønskede handlingsmønstre. Føre-var tenkning og gruppeidentitet er blant begreper som styrer elitens etiske valg.

Mange teknokrater mener at de politiske valgene er forankret i objektiv vitenskap og derfor står over etikken. Men vitenskapen er alltid preget av mer eller mindre usikkerhet og det finnes ofte ulike modeller eller teorier for det som skjer. Myndighetene må for eksempel velge hvilke eksperter de skal forholde seg til ved valg av virkemidler under coronaepidemien (folkehelseeksperter, epidemiologer, statistikere, matematikere eller andre). Faren for å velge feil eksperter er stor da det er stor uenighet blant ekspertene. Når det velges én løsning, nemlig nedstengninger, er sannsynligheten for alvorlig skade på samfunnet stor.

annonse

Det er et faktum at risikoen for å dø av corona er lav. Dødeligheten (infection fatality rate) er på lavt promillenivå. Selv om en person i 60 åra smittes av corona, er det ti ganger mer sannsynlig å dø av en annen sykdom enn corona det neste året. (IFR for corona er en promille mens en prosent av alle i 60 åra dør i løpet av et år). Over halvparten av alle som dør av corona er sykehjemspasienter. Før corona døde en av tre sykehjemspasienter i året.

Før corona argumenterte profilerte epidemiologer mot nedstengninger ved luftveisepidemier. I tråd med denne oppfatningen argumenterer forfatterne av The Great Barrington-erklæringen for fokusert beskyttelse av sårbare og eldre mens sivilsamfunnet ellers er åpent med enkle forhåndsregler som håndhygiene og isolering ved sykdom. Nå mener myndighetene at dette er et foreldet syn. Assisterende helsedirektør Nakstad har kritisert The Great Barrington-erklæringen og mener at fokusert beskyttelse av gamle og sårbare er uetisk og ikke gjennomførbart. Gjennom tvang skal alle endre sine handlinger slik regjeringen befaler. Han avslører med sin begrunnelse den endringen som har skjedd i etisk tenkning over mange år. Når fagpersoner kritiserer helsemyndighetene, slår Nakstad tilbake med at «Det er vanskelig å ta slike utsagn seriøst fra akademisk ansatte som går ut over sitt eget fagområde og ikke setter seg inn i det beslutningsgrunnlaget som ligger tilgjengelig for alle på helsedirektoratets hjemmesider». Et mer arrogant teknokratisk svar kan jeg vanskelig tenke meg.

Når tiltakene ikke har ønsket effekt på smitteutviklingen, så skyldes det ifølge myndighetene at individene ikke gjør det rette, og det strammes til med enda strengere tiltak. Dette er den uunngåelige utviklingen så lenge moralske valg er fjernet fra individene og erstattet med myndighetenes virkemidler som uunngåelig er basert på tvang.

Nedstengningene har betydelige ringvirkninger. Barn og unge lider. Kulturlivet ligger brakk. Arbeidsledigheten stiger. En fersk rapport fra USA viser at arbeidsledighetsøkningen det siste året er størst i de statene som valgte kraftig nedstengning. Bedrifter går konkurs. Behandling av alvorlige sykdommer som kreft og hjertekarsykdom utsettes med økt dødelighet på lang sikt til følge. Kostnadene ved frihetsbegrensningene er vanskelig å kvantifisere.

Les også: Hva kan coronaepidemien lære oss om klimakrisen?

For tilhengere av vestlig tradisjon med vektlegging av moral basert på individers frivillige samkvem, så er myndighetenes håndtering av coronaepidemien et uakseptabelt overgrep. Åpning av sivilsamfunnet igjen er eneste løsning. Men også for mange som er mer velvillig stemt til en teknokratisk samfunnsstyring, er dagens coronahåndtering feilslått. For disse er det åpenbart at kostnadene ved myndighetenes tiltak er for store i forhold til gevinsten. Det burde derfor være mulig for både tradisjonalister og moderate teknokrater å finne sammen og arbeide for rask åpning av samfunnet igjen. Ellers står den vestlige sivilisasjon som har løftet en stor del av menneskeheten ut av fattigdom, i fare.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon