Visesanger Finn Kalvik under feiringen av Reiseradioen 50 år i NRK mandag. Foto: Heiko Junge / NTB
annonse
annonse

Visesangeren Finn Kalvik ble landskjent da han i 1969 skrev sanger om å «Finne seg sjæl», en enkel sang om en norsk ungdom som var på leit etter sin identitet. Å finne seg selv, impliserer at man er på leting etter noe, kanskje noe som er gått tapt.

Eller det kan bety at man søker noe man ikke vet hva er, men som man kjenner når man kanskje på slump finner det igjen. Uansett hvordan man tolker «å finne seg selv», så forbinder man ofte disse ordene med å søke innover i seg selv, en form for introspeksjon som skal hjelpe en til å finne fram til kjernen i selvet eller jeg-et. Man retter blikket og tanken innover mot selvet ved hjelp av meditasjon og andre mentale teknikker, der målet kan være å finne indre ro, ens egentlige jeg, mental likevekt, enhet med naturen i en «unio mystica», eller kanskje enhet med en gud.

Under en gjennomgang av gamle papirer nylig kom jeg over et forelesningsmanus som handler om grunnstrukturen i G.W. F. Hegels logikk, et av de vanskeligste emnene i filosofihistorien. Vurdert ut fra papirbunken manuset lå sammen med, vil jeg anslå at det stammer fra rundt 1973 og Filosofisk Institutt ved Universitetet i Oslo. På denne tiden blåste det en hegeliansk vind over filosofistudiet og de samfunnsfaglige disipliner på Universitetet i Oslo. Denne vinden var nok en bi-effekt av en sterk interesse for marxismen og dens da dagsaktuelle fortolkere som Jürgen Habermas, Theodor W. Adorno, Max Horkheimer og Herbert Marcuse. Denne akademiske interessen for den marxistiske revolusjon skulle gå opp og inn i «den marxistiske vekkelsen» som fôr over landet og som senere mer eller mindre døde ut. Men i ettertid har denne «vekkelsen» påvirket det norske samfunnet i betydelig grad og er blitt en grunnstein i dagens politiske korrekthet.

annonse

Les også: Fødestedets betydning i politisk korrekt mytologi

Rundt 1973 fulgte jeg en forlesningsserie om Hegels filosofi og et studentledet seminar på Filosofiske Institutt, der man skulle finne ut om Hegel bryter med det aristoteliske kontradiksjonsprinsippet. Hva seminaret konkluderte med, vet jeg ikke, for jeg ble «kastet ut» av seminaret etter å ha betegnet seminarlederens forsøk på å illustrere dette bruddet, som mislykket. Siden jeg ble «kastet ut», vet jeg ikke hva seminaret konkluderte med, men regner med at man ikke kom noen vei med det som vel med rette kan kalles et håpløst prosjekt.

Jeg er usikker på i hvilken anledning det manuset jeg fant i papirbunken, ble benyttet, men det tar utgangspunkt i den kanskje mest kjente aforismen til Hegel: «Bli den du er», eller som det heter på tysk: «Werde wer du bist».

annonse

Å bli seg selv, altså det samme tema som Finn Kalvik så sårt hadde sunget om noen år før og som hadde gjort ham til en visesangstjerne i Norge. Men Hegel hadde en annen angrepsvinkel enn den unge Kalvik: Mens Kalvik rettet blikket mot seg selv, retter Hegel oppmerksomheten mot det som er noe annet enn seg selv, nemlig selvets forhold til de andre, som ledd i konstitueringen av det menneskelige selvet (jeg-et). Det var neppe konstituering av jeg-et som var Kalviks prosjekt og oppgave, så det kan virke søkt å bringe visesangeren inn i denne sammenhengen. Men det kan neppe skade å la Kalvik representere en side i diskusjonen om hva det betyr å bli seg selv, et spørsmål som i dagens «identitetsjungel» ikke er mindre påtrengende enn tidligere.

Altså: «Bli Den Du er».

Det setningen sier, er at Den (Du blir) er et resultat av Du, og Du er altså forutsetningen for Den (som skal bli Du). Eller med forelesningsmanusets egne ord: «Setningen uttrykker at man skal bli den man er, og uttrykker derfor at man ennå ikke er den man er, og også at man er den man skal bli, altså er den man ennå ikke er.»

Les også: Den egentlige samfunnsvirkeligheten

Setningen uttrykker altså en identitet mellom Den (som skal bli) og Du (som er, men som også skal bli). Det er ikke urimelig å tolke dette som at det man er, og det man skal bli, må være forskjellig. Men samtidig er det jo en identitet mellom Den som blir og Du, altså at den ene er lik den andre. Eller for å si det på en annen måte, setningen uttrykker en identitet mellom en identitet og en ikke-identitet, dvs. mellom Den og Du. Men en identitet mellom to elementer som er forskjellige, er jo absurd. Det påstås altså en identitet mellom noe og ikke-noe, og det strider mot identitets-setningen i logikken som sier at noe er identisk med seg selv.

Selv om forelesningsmanuset berørte det logisk problematiske ved å påstå en identitet mellom et Du som skal bli Den, og som så blir til Du igjen, var ikke dette hovedsaken for manusforfatteren. Vekten ble i stedet lagt på å vise at «Den» og «Du» henholdsvis er resultat av og forutsetning for hverandre. At «to» elementer både er en forutsetning for og et resultat av hverandre, er, ifølge manuset, grunnstrukturen i Hegels logikk, noe som kan virke ubegripelig for både Per og Pål. Mer begripelig er kanskje påstanden om at de «to» elementene, som både er forutsetning for og resultat av hverandre, beskriver en «bevegelse» som kan illustreres med en sirkel. Men en sirkel kan ikke beskrive en bevegelse, en utvikling. En sirkel beskriver en evig rundgang, og det er neppe noen evig rundgang Hegel vil beskrive og forklare med sin mest kjent aforisme; «Bli den du er». En mer illustrerende geometrisk figur ville være en spiral som ikke «biter seg selv i halen», med mindre man ikke følger spiralen fra dens startpunkt til dens endepunkt og tilbake igjen.

Les også: Den politiske korrekte pandemien

Spørsmålet som reises, er altså hvordan det kan være identitet mellom «Den» og «Du», mellom det som er og det som ikke er (skal bli). Og for å forstå det, må man trekke inn det Hegel kaller negasjon, altså en tings motsetning, eller rettere sagt, det som tingen ikke er. En tings motsetning er ikke en tings motsigelse, slik som når man for eksempel sier at noe(n) ikke er lik seg selv. Hva skal man ellers være lik, om ikke seg selv? At Du er forskjellige fra noe annet, er en selvsagt ting, men problemet med Hegels aforisme er nettopp at Du’et også omfatter Den, som igjen blir Du. Men dette andre Du-et er forskjellig fra det første Du’et, for det er blitt til, skapt av det første Du’et og altså gått veien gjennom Den. Man kan godt kalle det første Du’et for Du1 og det andre Du’et for Du2. For å komme fram til Du2, har Du1 gått via Den, som med Hegels ordbruk, kalles formidlingen, eller midttermen, mellom de to Du’ene.

annonse

At noe er noe annet eller en annen enn et bestemt Du, betyr ikke at dette noe annet eller annen er Du’ets eller subjektets motsigelse. En motsigelse er når man påstår at en ting både eksisterer og ikke eksisterer. At det finnes noe annet som står i motsetning til (er noe annet enn) et gitt subjekt eller ting, er en motsetning og ikke en motsigelse. Forelesningsmanuset gjør ikke dette klart, og det er derfor forfatteren havner i sirkelen og ikke den utviklingsbeskrivende spiralen. For å få i gang en utvikling av Du1, må det konfronteres med noe(n) som er noe(n) annet (annen) enn seg selv. Det trengs med andre ord noe utenfor Du1 for at Du1 skal bli noe annet (Den) og vende tilbake til «seg selv», i Du2. Du1 trenger igjen med andre ord et ytre stimuli som må gjøres til noe indre, bli en del av Du1 for å gå videre til Den og bli Du2. Hegel kaller denne prosessen for negasjon. Det betyr at Du’et gjennom noe annet enn selv, negerer seg selv, men Du1 må overvinne denne negasjonen med enda en negasjon for å kunne oppheve den første negasjonen og bringe seg selv (bli) til Den som er formidleren av sluttproduktet, Du2. Altså: Å bli Den Du er.

Ifølge Hegel finnes det intet Du som bare peker mot seg selv. Du’et forholder seg alltid til noen annet og andre enn seg selv, og det er dette andre eller annet som gjør at Du’et utvikler seg. Man kan også si et man ser seg selv (som potensial) i den andre og den andre som potensial i en selv. Det å lære noe nytt kan illustrere denne prosessen. Jeg mener at Hegel i en aller annen sammenheng har sagt at å lære, kan sammenlignes med å fornedre seg. Fornedrelsen ligger i å ikke kunne noe, som er en negasjon av en selv. For å oppheve denne negasjonen, må man gå inn i negasjonen og lære seg det man ikke kan. Og da har man lagt en ny dimensjon til selvet. Man er den samme, men likevel en annen enn den man var.

Den sentrale poenget hos Hegel er altså at mennesket er samfunnsmessig formidlet (må forholde seg til andre mennesker for å være menneske). Når Hegel kunne si: «Bli Den Du er» så betyr det i vårt eksempel at Du1 og Du2, gjennom Den, gjensidig konstituerer hverandre. En person (et Du) kan ikke alene konstituere seg selv. For å konstituere et Du, må det nødvendigvis bringes inn noe som er noe annet et dette Du’et. I den forstand er intet menneske selvkonstituerende.

Hegels aforisme kan illustreres ved hjelp av en trekant der hjørnene utgjøres av begrepene Du1 – Den – Du2. En slik struktur, som viser at forholdet mellom DU1 og Du2 er formidlet av Den, går også igjen i språket der forholdet mellom de personlige pronomene Jeg og Du er formidlet av Han, Hun, Den eller Det i en trekant:

Han/Hun/Den/Det

/ \

Jeg —- Du

Dette er (d)en grunnleggende sosial(e) strukturen i samfunnet. Hegel er vel den første tenkeren som går inn i og analyserer denne sosiale dybdestrukturen på en gjennomført måte. Man kan gjerne si at han er den første sosiolog. Med sine hovedverk om Logikken og Åndens Fenomenologi innleder han den moderne forståelse av mennesket, det menneskelige samfunnet og dets historie. Senere tenkere som Sigmund Freud har rappet den hegelske grunnstrukturen og brukt den til sine formål. Freuds modell av den menneskelige psyke er ikke noe annet enn den hegelske trekanten, men Freud legger andre begreper inn i den:

Superego

/ \

Ego —– Id

annonse

I motsetning til Finn Kalvik, som ville finne seg selv, og de som mener at mennesket blir seg selv ved å gå inn i og lete etter seg selv i selvet, sier Hegel at mennesket skaper seg selv, formidlet av samfunnet, av de andre. For å bli seg selv, må man altså paradoksalt nok bli en annen enn seg selv. Å skape seg selv, er for øvrig noe som ser ut til å passe godt inn i de vestlige, postmoderne samfunnene og vår tids politisk korrekte ideologi som ansporer det nye kulturborgerskapet til en evig selvrealisering, mens velferdssamfunnet, forutsetningen for denne selvrealiseringen, avvikles og går mot sin undergang. Men uansett om man skuer inn i seg selv, inn i religionens verden eller utover i samfunnet for å bli Den Du er, så vil Du’et alltid måtte forholde seg til noe annet enn seg selv. For identiteten er identiteten av identiteten og ikke- identiteten.

Corona-pandemien anskueliggjør Vestens svakheter

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon