Skjermbilde Pass
annonse
annonse

Da jeg var ung gutt på 70-tallet var min mor med i pinsemenigheten. Der er de glade i sang og musikk, og en del av menigheten sang stadig vekk for fangene i det lokale fengselet. En gang sa mor til meg; «Du må love meg det, Roy, at du aldri havner i fengsel.»

Nå er det 2021, og her er historien om hvordan myndighetene gjorde meg til en kriminell.

Jeg er utøvende musiker, låtskriver, plateartist og fotograf. Jeg har forsøkt å livnære meg på dette siden 2004. All min inntekt har vært i Norge, og jeg har hele tiden betalt skatt til kongeriket. I 2015 valgte jeg å flytte til Sverige. Der ble jeg tatt imot med åpne armer. Det var raskt og enkelt å få registrert min svenske adresse og få svensk ID.

annonse

Da grensa mellom Sverige og Norge ble koronastengt begge veier, måtte jeg ta et valg. Den praktiske siden ved å bo i Norge ble innlysende. Fram til sist høst hadde jeg jevnlig gjort konserter i Norge, og jeg jobber med ny innspilling i «gamlelandet». Det er i Norge jeg har inntekt og betaler skatt.

Tirsdag 16. mars hadde jeg pakket ferdig og gjort meg klar. Jeg hadde testet meg for Covid-19 dagen før. Jeg registrerte meg på entrynorway.no – slik jeg har gjort så mange ganger før i forbindelse med konserter, intervjuer eller andre aktiviteter som artist. Deretter la jeg ut på veien og valgte samme rute som jeg alltid pleier – over grensen på strekningen Håvildsrud-Kjerret på Finnskogen.

Noen hundre meter inne på norsk side blir jeg stoppet av politiet. Jeg ga dem mine dokumenter og fortalte at jeg flytter og har avtalt leie av bolig ikke langt fra der vi sto. Jeg viste også politiet min avtale med Skatteetaten på Hamar hvor jeg må møte personlig for å få godkjent min hjemflytting.

annonse

Samtalen ble raskt til et rent avhør. De fortalte at det var ulovlig å passere grensen her og ville gi meg bot for ulovlig grensepassering. Det godtok jeg ikke. Jeg var ikke kjent med at det plutselig hadde blitt ulovlig å passere denne grenseovergangen, og det var heller ingen sperrer eller skilter langs veien som fortalte om dette forbudet. Det skulle visstnok ha vært satt opp utvidet informasjon ved selve grensestasjonen, men den var i så fall ikke veldig synlig. Jeg gjorde det derfor klart at jeg ikke ville godta forelegget uten å ha snakket med advokat først. Jeg tilbød meg også å snu, kjøre tilbake og velge en annen grenseovergang. Det fikk jeg ikke lov til.

Les også: Charter-Svein brant munnbind på coronademonstrasjon: – Det har gått for langt

Det forventes i dag at du følger med på hvilke lovendringer som blir gjort fra dag til dag, nærmest som i en unntakstilstand. Dette forbudet hadde jeg ikke fått med meg. Uansett, så raskt som lovgivningen forandres under denne pandemien er det kanskje lov å spørre om ikke politiet bør utvise litt skjønn og forståelse for at ikke alle er like oppdatert til enhver tid på hvilke krumspring Solberg/Høie/Mæland har funnet på den siste uken?

Politiet visste heller ikke helt hva de skulle gjøre med meg. De truet både med å sende meg og flyttelasset mitt permanent tilbake til Sverige, eller sende meg på karantenehotell. Jeg begynte å føle meg liten. Ønsket de å psyke meg ut? Etter hvert slippes jeg imidlertid videre slik at jeg kan innkvartere meg i den nye boligen og starte på min ti dagers karantene.

Kun to dager senere mottar jeg epost fra politiet med forelegg på kr 14.000, subsidiært 24 dager i fengsel, for «forsøk på ulovlig grensepassering», og for å kjøre med sertifikat som var gått ut på dato – en annen oppgave som jeg hadde måttet skyve på pga. koronasituasjonen. Nå hadde de også lagt sperrefrist på sertifikatet.

Jeg fortalte dette på telefon til min mor. Etter å ha tenkt seg om, sa hun; «jeg syns du kan ta fengselsstraff. Du kan jo ha med gitar og spille i fengselet». «Ja, kanskje det», svarte jeg. Nå koblet jeg inn min advokat. Sperrefristen på sertifikatet viste seg å være juridisk tvilsom, og advokaten mente forelegget var drøyt.

annonse

For å få fornyet sertifikatet, må jeg møte personlig hos Skatteetaten i Hamar for å levere inn søknad om varig bostedsadresse i Norge. Myndighetenes anbefalinger om å reise minst mulig gjelder tydeligvis ikke når byråkratiet skal tilfredsstilles.

Jeg hadde på dette tidspunktet begynt å få en ordentlig «Kafka-følelse», og med den innabords fikk jeg en god venn til å kjøre meg til Hamar. Der ble jeg allerede i døra møtt med en mistenksom holdning. En vekter med gebrokken norsk og militant fremtoning spurte hvilket land jeg hadde utvandret fra, Sverige eller Danmark? Han påsto at jeg ikke var ferdig med min karantenetid, noe som var feil. Ønsket han å psyke meg ut også? Uansett var det litt av en velkomst.

Etter hvert ble jeg sluppet inn og fikk levert dokumentene mine. Jeg håpet nå at jeg var gjennom det verste. Men den unge damen ved skranken var selvfølgelig blitt lært opp til at byråkratiet må være tungvint og komplisert. For hvis det kommer en norsk statsborger inn med gyldig pass, som har betalt skatt til Norge hele sitt voksne liv, så må vi for all del gjøre det vi kan for at han ikke skal kunne bosette seg i hjemlandet igjen.

«Det er dette med opphold», sa hun. Vi må vite at du skal være boende i Norge mer enn seks måneder, og at du har arbeid, kurs eller andre forpliktelser. Hun nevnte treningssenter som en mulighet. «Hva? Treningssenter nå», spurte jeg. «Er ikke alle stengt?» Hun fortalte at om jeg ikke kunne vise til at jeg hadde planer om å være i Norge i minst seks måneder ville søknaden raskt havne langt nede i bunken.

Jeg måtte tenke på Odd Nerdrum som skal ha sagt «Norge er ikke en kulturnasjon, det er en idrettsnasjon», og jeg måtte bare spørre: «Er det slik at det er en diskriminering av kunstnere og freelancere hos dere?» Hun ble lett rød i ansiktet, og benektet dette.

Jeg vet altså foreløpig ikke om jeg er så heldig at jeg «fortjener» normal behandlingstid angående min tilbakekomst til Norge. Kan det hende at jeg havner i bunken med tvilsomme tilfeller, og at jeg faktisk blir diskriminert fordi jeg har valgt å leve et liv for kunsten? Jeg kjenner til andre som har stanget mot byråkratiet på samme vis. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

I motsetning til statsministeren har jeg for tiden ikke økonomi til å betale en stor bot. Samfunnet er stengt ned, kulturlivet blør og jeg er en av veldig mange som har mistet det meste av inntektene som følge av alle koronatiltakene.

Jeg har mast på Skatteetaten flere ganger. Det tok flere uker før de svarte på min epost.

De har fått alt de trenger av dokumenter for at jeg kan få registrert bostedsadresse i Norge – og med det fornye mitt sertifikat slik at jeg kan jobbe. Uten jobb har jeg ingen inntekt – og heller ingen mulighet til å betale boten. Dermed er det fengsel som gjelder. Og ja, jeg kan kanskje spille gitar i fengselet. Kanskje skrive noen nye sanger også. Det kan de aldri ta fra meg.

Fra munnbind til munnkurv?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon