Tveita i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
annonse
annonse

Sosionomenes evige søken etter «svake grupper» har omsider nådd partiet Høyre:

«Fattigdom» er – som det meste annet i Norge – et relativt begrep: FN opererer med to former for fattigdom:

«Ekstrem (eller absolutt) fattigdom innebærer at man ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær og hus.»

annonse

«Relativ fattigdom er fattigdom sett i forhold til størstedelen av befolkningen i et land. Hvis du er fattigere enn de fleste andre i landet ditt, opplever du relativ fattigdom

Jeg tror det kan fastslås at den eneste fattigdom barn i Norge eventuelt opplever er relativ fattigdom. Hvis barn i Norge opplever absolutt fattigdom, er hovedårsaken manglende kontakt mellom barnas foresatte og det offentlige hjelpeapparatet, med andre ord en form for omsorgssvikt. Barn i Norge trenger verken å sulte eller fryse. Ett forbehold skal dog tas: NAV er ikke så god til å håndtere raske endringer. Når en inntektskilde brått bortfaller, kan det ta tid å få på plass en alternativ løsning. Og i mellomtiden kan det bli skrint i matskapet.

Jeg kjenner flere innvandrerbarn – og foreldre – som er innenfor det relative fattigdomsbegrepet. Men jeg har ikke hørt én av dem verken si at de opplever seg som fattige eller klage over noe de ikke har råd til. Tvert imot virker de gjennomgående fornøyd med tilværelsen i Norge. Om den ikke er på linje med nordmenn flest, er den mange ganger bedre enn situasjonen i hjemlandet. Og det er den som virker å være målestokken.

annonse

Barnefattigdom oppstår først og fremst blant enkelte innvandrergrupper, de har tradisjon for å få flere barn enn hva nordmenn flest har fått de siste hundre år. Etter at pensjon og senere folketrygd ble regelen, var eldre nordmenn ikke lenger avhengige av at barna tok seg av dem. Fødselstallene gikk ned. Tilgang til prevensjon, fri abort og likestilling drev fødselstallene ytterligere ned. Samfunnets nedvurdering av husmorrollen likeså.

Nordmenn flest tar økonomisk ansvar ved å ikke sette flere barn til verden enn de kan fø på, mange innvandrerne gjør det motsatte. Dermed overlates fattigdomsproblematikken til NAV, men bare tilsynelatende: NAV må hente pengene et sted; dermed må skattebetalerne betale høyere skatt – og være flere år i yrkeslivet.

Hvis Høyre – eller andre – virkelig ønsker å avskaffe barnefattigdommen, finnes bedre og mer treffsikre metoder enn å kaste enda mer penger etter problemet. Det relative fattigdomsbegrepet er nemlig innrettet slik at penger ikke kan løse problemet: Gi alle som bor i Norge 1 million blanke kroner hver – den relative fattigdommen vil fortsatt være der. Og i samme grad som før. Kast bare et blikk på definisjonen ovenfor.

Høyre kan gjøre noen enkle grep for å begrense barnefattigdommen: Flere er gratis, i den forstand at de ikke vil pådra staten økte utgifter. Andre er billige. I alle fall hvis man sammenligner med alternativet – å fortsette å kaste penger etter et problem som ikke kan løses med penger. Men grepene krever politisk mot; en mangelvare i dag. Ikke minst fordi Norge nærmest kaster statsborgerskap etter alle som har bodd her en stund. Dermed blir de også velgere – et folkeslag man bør holde seg inne med. I alle fall til man er sikret gjenvalg.

Offentlige stønader bør gis på en måte som ikke kan omgjøres til kontanter

Det er kjent at innvandrere i Norge sender store beløp til slekt og venner i utlandet. Det er en sosial forpliktelse, en forventning, og en form for forsikring: Den som har er forpliktet til å hjelpe den som ikke har; en gang deg, en annen gang meg. Helt greit så lenge pengene som sendes ut av landet er ærlig opptjente midler. Men når det som sendes ut er NAV-midler øremerket familiens underhold, er det regelrett tyveri. Den relative barnefattigdommen blir en direkte konsekvens av foreldrenes prioriteringer.

annonse

NAV-stønader utbetales på samme måte som ordinære lønnsmottakere oppebærer lønn, faste beløp blir regelmessig overført til en bankkonto. Enkelt for det offentlige – og ment å skulle ansvarliggjøre stønadsmottakeren. Han lærer å håndtere penger, betale regninger, inngå leieavtaler osv. Men det utsetter ham samtidig for et enormt press: Enhver innvandrer bosatt i Europa har slektninger i hjemlandet som betrakter og behandler ham som en tobent lommebok. Og mange gir etter for presset.

Den enkle måten å stoppe presset på, er å gi stønader på en måte som ikke kan omgjøres til kontanter. En form for betalingskort som kun kan brukes til kjøp av varer og tjenester – og som verken kan brukes til uttak i minibank eller til overføring av penger. Slike kort vil sikkert også kunne misbrukes, men det vil være vanskeligere enn med dagens ordning. Og det vil være lettere å se mønstre som tyder på misbruk. Hvis en stønadsmottaker likevel sender penger ut av landet, er dét en indikasjon på at vedkommende har inntekter på si. Inntekter som skulle ha vært beskattet; og avregnet mot stønadene han mottar.

 

En bærekraftig barnepolitikk

Erna sier det fødes for få barn i Norge. Men de som eventuelt lytter til henne, føder barn som fører til økt barnefattigdom. Løsningen er enkel: De som står utenfor arbeidslivet bør ikke oppmuntres til å få barn; de som er i arbeid bør oppmuntres til å få flere barn. Men hvordan nå disse målene i praksis?

Stønader til barn bør oppmuntre til arbeid. Lær av Ungarns Victor Orban

I Norge får vi barnetrygd, det eneste vi gjør for å være berettiget til den er å lage barn. Beløpene er for små til å gjøre forskjell i en tradisjonell, norsk familie, men kan være en hjemmeværende kvinnes hovedinntektskilde i en innvandrerfamilie. I enkelte kulturer virker kvinnens status å være en funksjon av antall barn hun setter til verden. Når familiens bruttoinntekt også er en funksjon av antall barn, oppmuntrer barnetrygden til at det settes flere barn til verden.

Barnetrygden bør fjernes – og i stedet gis i form av nedsatt inntektsskatt. For de som er i arbeid vil ikke endringen innebære noen forskjell. For de som ikke er i arbeid, vil den bortfalte barnetrygden være et incitament til å komme seg i arbeid. Fortrinnsvis før man får flere barn.

Når bankene skal beregne hva de kan gi i lån, benyttes et formelverk der søker må gi opplysninger om blant annet inntekt, formue, andre lån, bilhold, antall barn og barnas alder. Jo flere barn man har, jo lavere blir lånet. Fordi barn koster penger. Tenk om det hadde vært motsatt – og det kunne det ha blitt: Om den nedsatte inntektsskatten mer enn oppveide den beregnede kostnaden ved å ha barn, ville beregningsformelen gi større lån jo flere barn man har. Logisk, ikke sant? En barnefamilie har normalt behov for større plass enn enslige og par uten barn.

Kontantstøtten bør også fjernes – eller eventuelt gis i form av nedsatt inntektsskatt. Dersom begge foreldrene er berettiget til skattereduksjonen, eller de kan dele den mellom seg, vil det sikre barnefamiliene den valgfrihet som i dag brukes som argument for å beholde kontantstøtten. Samtidig fjernes det sannsynligvis største integreringshinderet som finnes i Norge i dag: Innvandrerkvinner som ikke lærer norsk fordi det er mer økonomisk fordelaktig for familien at de går hjemme med barna. Barn som begynner på skolen uten å kunne norsk fordi de har gått hjemme med mamma. Og som går ut av skolen som tapere fordi de aldri klarer å ta igjen de andre barnas forsprang. Igjen: Erna sier vi trenger flere barn. Men vi trenger ikke flere barn som ikke evner å bli positive bidragsytere i samfunnet.

For staten kan dette faktisk bli et nullsumspill. Samtidig som vi blir kvitt mye av barnefattigdommen. Men hvor finner vi en modig politiker?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon