Demonstrasjon til støtte for "Black lives matter" bevegelsen utenfor Stortinget. Foto: Vidar Ruud / NTB
annonse
annonse

For ikke lenge siden publiserte Resett en god tekst av Reinert Skadsem der skribenten begynte med å definere hva korrupsjon er og nevnte et par eksempler på korrupsjon i norske statlige organer.

I ny og ne bidrar skribenter i Resett med sine opplevelser. Undertegnede, som har vokst opp deler av barn- og ungdomsperioden i både norske strøk og innvandrer-ghettoer, har opplevd urimeligheter med systemet siden barndomstid, fra skole og utdanningssektor, til politiet, rettsystemet og statlig sektor. En logisk induksjon av forholdene konkluderer, dessverre, at systemet er uforutsigbart og gjennomkorrupt.

Men i det tilfelle en stats moralske nedgang er institusjonalisert, eller blitt en ordinær del av dagsorden, kan en da snakke om korrupsjon? Er Norge et reelt demokrati?

annonse

Les også: Økonomi er en faktor til radikalisering

En realistisk tilnærming til demokrati

Grunnleggende, er min tilnærming til demokrati forankret i realisme; ergo, de systemene som i dag fungerer best og skaper incentiver til relativ sameksistens, fred, orden, individuelle rettigheter og økonomisk velstand, er vestlige demokratiske nasjonalstater. Dette har, på godt og vondt, ikke oppstått fra et vakuum. Det helhetlige Vesten vi i dag kjenner til er resultat av århundrer med reformer, slik som renessansen, opplysningstiden, filosofer som utfordret kirkens totalitære makt og mer. Dessuten har vestlige imperiers koloniale virksomheter i «den tredje verden» gitt Vesten mange forsprang.

annonse

For mange er tilnærmingen til demokrati idealistisk, til den grad at demokratiet brukes som en ideologisk målestokk. På lik linje med alle andre ideologier og politiske styresett, må også demokrati være et objekt for kritikk. En idealistisk tilnærming til demokrati kan være svært farlig. Demokrati kan føre til flokkmentalitet, som igjen kan føre til majoritetens tyranni og intoleranse for intellektuell opposisjon. Adolf Hitlers nazi-Tyskland var nemlig et ultra-demokrati. Det kan være slående å vite at Winston Churchill, en av demokratiets forkjempere, beskrev demokratiet for å være «det beste blant de verste av systemer».

Overbyråkrati hemmer direkte demokrati

Norge er svært overbyråkratisert. Overbyråkratisering skaper et hierarki der prosesser og transaksjoner følger strenge protokoller som skaper komplikasjoner for enkeltindividet. Det tilrettelegger for at et fåtall eliter kan kontrollere virksomhetene i samfunnet på bekostning av friheten til en underklasse, som vanligvis er fattigere. I realiteten gjelder dette mer eller mindre alle stater i verden.

Overbyråkrati på utenriksnivå

På utenriksnivå er den norske statens føringer bestemt av organer som FN og EU, som dytter politikken i retning av globalisme, kulturmarxisme og en urealistisk og svært uetisk innvandringspolitikk, for å nevne noe. Langsiktig skaper dette mer sosial uorden, og med den nåværende innvandringspolitikken vil det skape økt frustrasjon, ikke bare hos nordmenn, men også innvandrerne som kommer hit, mens landene det innvandres fra forblir i dårlige forhold.

Overbyråkrati på innenriksnivå

På innenriksnivå er overbyråkratiseringen så rådende at den ikke er så tydelig for folk flest. Ett utslag er parlamentarismen og sperregrensen som hindrer et direkte demokrati. Man er ikke fri til å stemme på dem man vil; det er kun mulig å gi ens stemme til få utvalgte individer hvis navn er nevnt på en liste.

Hvordan har disse klart å få sine navn på lista? Er det snakk om en rettferdig konkurranse der alle parter har likestilte forutsetninger til å vinne frem?

annonse

Les også: Skattepenger skal tjene folket, ikke ødelegge for dem

Kapitalisme og demokrati går hånd i hånd

Ganske lik andre politiske systemer, er det en selvfølge at de som besitter mest rikdom og økonomisk styrke, har bedre forutsetninger til å oppnå makt. De som vinner frem i parlamentarismen er nemlig de som har de økonomiske forutsetningene til å oppnå tilstrekkelig oppslutning. Oppslutning oppnås gjennom innflytelse i samfunnet, og det er som regel to fremgangsmåter til dette som er de mest sentrale: (1) massemediene; (2) aksjoner der en forkynner et budskap for å skape direkte innflytelse.

At norske massemedier er unyanserte, mangler et fritt ytringsrom og driver bevisst filtrering av informasjon, er et så klart faktum at en egentlig bare kan stoppe her uten å måtte utdype det. I konteksten av vår resonnering, er dette alternativet strøket ut for enhver som vil fremme intellektuell opposisjon eller et budskap som strider med den rådende makten og rådende narrativer hos de største mediene.

Konkurransesituasjonen er urettferdig

I Norge har man derimot alle tilsynelatende juridiske forutsetninger til å bruke det andre alternativet; altså direkte aksjoner. Dette kan være aksjoner som krever fysisk tilstedeværelse, der en organiserer demonstrasjoner, dør-til-dør aksjoner og gatestand. Det kan også være at en bruker egne penger på reklame, slik som å printe papirer og plakater, og eventuelle tilleggskostnader som pris per time en plakat vises på et utvalgt sted.

Problemet med denne kategorien med alternativer er at den er svært kostnadskrevende, og i realiteten umulig til å realisere noe, på grunn av andre private plikter man må balansere dette med, slik som jobb og familie. Med en jantelov-bedervet kultur der folk frykter sosiale og økonomiske konsekvenser dersom de deltar i samfunnsdebatten, er denne døren allerede lukket for de fleste. De få som er heldige å ha et begrenset handlingsrom, får døra i ansiktet når de innser hvor kostnadskrevende dette er. I tillegg risikerer man å bli ytterligere isolert og utstøtt, av massemediene som med et tastetrykk kan publisere en spennende tekst til sine lesere, eller av den rådende makten som kan foreta en «avstemning» om å forby aktivitet X eller Y, under påskuddet om at de truer «offentlige interesser» eller andre finpussede begrunnelser.

Parlamentarismen er et falskt demokrati

Dermed er i realiteten alle muligheter til reell og innflytelsesrik opposisjon fraværende under et parlamentarisk styresett. Konkurransesituasjonen er ikke rettferdig og likestilt. Parlamentarismen er ikke bare et fravær av direkte demokrati; det er et falskt og umoralskt demokrati. Den norske staten anvender parlamentarisme.

Derfor trenger vi frie medier – i flertall

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon