Bahareh Letnes. Foto: Privat
annonse
annonse

Jeg lar meg aldri true, mobbes, trakasseres til taushet, og jeg vil forsvare alles rett til å ytre seg fritt, til min død!

Nok en gang skaper oppslag om Iran store og sterke overskrifter, skarpe ordvekslinger, hat og mistro. Denne gangen er det Irans deltakelse i et FN-utvalg som skal sette søkelys på kvinners posisjon og rettigheter som skapte «sjokkbølger» hos enkelte norske politikere og journalister.

Jeg ble invitert av Nettavisen til å kommentere den sterke motstanden mot å la Iran delta i dette utvalget, motstanden ble fremmet av representanter i det norske Stortinget. I motsetning til mange andre mener altså jeg at det vil være sterkt fordelaktig for kvinner i Iran, at Iran deltar i et slikt forum, forutsatt at det er en iransk kvinne som er medlem. Jeg tror ikke på eksklusjon og sanksjoner som holder iranske kvinner ute fra internasjonale arenaer vil bidra til utvikling og demokrati i Iran.

annonse

Jeg tillot meg igjen å peke på noen lysglimt i Iran som skapte helt voldsomme overskrifter, Letnes kommer igjen med «sjokkuttalelser», Letnes «på jordet», Letnes mener «vesten svartmaler situasjonen i Iran», Letnes «hvitvasker kvinnediskriminering i Iran». I tre år har man gjentatt at Letnes «er kjøpt og betalt» av regime i Iran. Resultatet er at sosiale medier koker av hatmeldinger og hinsidige påstander; halshugging og det som verre er venter meg, og i frykt for å pådra meg enda mer vrede, våger jeg den påstand at kun en promille av disse «haterne» har lest mer enn overskrifter.

Nytt utspill fra Bahareh Letnes om Iran: – Helt på jordet

Felles for disse overskriftene er at ingen av disse sitatene er mine. De samme «sannhetsvitnene» har vært brukt mot mine ytringer hver gang, jeg er fristet til å si at det er de samme journalistene og de samme medier også: Mina Bai, iranskfødt forfatter og irankritiker, Mahmoud Farahmand, Høyremann og selverklært ekspert på Iran og Mahmood Amiry Moghaddam, stifter av Iran Human Right. Hvor ofte disse har vært i Iran er meg ukjent, de har vel knapt satt sine ben i Iran de siste ti år. Jeg sår ingen tvil om deres engasjement, men jeg har gang på gang korrigert deres budskap som har åpenbare feil, uten at dette har blitt korrigert av journalister eller media. Nå sist Mahmoud Farahmand som fullstendig neglisjerer iranske kvinners kamp, og i tillegg nekter for at fedre er fengslet i Iran for manglende bidrag til sine fraseparerte kvinner.

annonse

Deres felles budskap er at Letnes MÅ være en del av regimet i Iran, enkelt og greit fordi jeg prøver å sette søkelys på håp og lysglimt, mer enn pessimisme, hat og eksklusjon av det iranske folk. Jeg har aldri gitt min støtte til regimet i Iran, jeg har stemt, som millioner av iranere, på det minste ondet.

Jeg har tre søstre i Iran. De er skilt, gift, har barn og hver for seg jobber de 24/7 for å få hverdagen til å gå sammen. De er næringsdrivende, familiens overhode og omsorgspersoner. De er sterke, selvstendige kvinner som hver dag driver «kvinnekamp», i et land hvor kvinner ikke har samme privilegier som menn. De er noen av mine «rådgivere», sammen med hundrevis av andre kvinner i Iran som jeg har dialog med. Alt fra kvinnelige iranske toppidrettsutøvere til kvinnelig parlamentsmedlemmer er mine referanser i Iran. Jeg ser og registrerer nye lovforslag, som er vedtatt eller ligger til behandling i Iran, jeg ser det er håp.

Jeg, i likhet med mine medsøstre i Iran og utenfor Iran, skulle ønske at demokratiseringsprosessen gikk betydelig raskere. Dessverre handler hverdagen stort sett om å skaffe seg inntekt for å brødfø familien. Internasjonale sanksjoner har rammet folket hardt, mens de ekstreme konservative kreftene i landet har styrket seg under sanksjoner og folket er blitt svekket, da blir veien til demokrati og utvikling betydelig forsinket.

Bahareh Letnes sammenligner general Soleimani med norske motstandsfolk under krigen

Jeg har aldri fremstilt kvinners rett til å komme til en fotballstadion som det store gjennomslaget for likestilling i Iran, selv om dette også har vært en kamp i over 40 år, iranske kvinner elsker fotball. Nettavisens journalist sendte imidlertid følgende kommentar, sitat: «Og ærlig snakket: Jeg har selv lest gjennom saken om fotballstadion. Du skal være rimelig utpå vidda for å hevde at det er noe gjennomslag for likestilling». Det var altså aldri mitt fokus, dette kommer frem av øvrig dialog med samme journalist. Det var et tilsvar til en av Norges høyeste tillitsvalgte som ikke hadde registrert denne endringen. På samme måte som at når medlemmer i det norske Stortinget mener at Iran tilhører den arabiske verden, trengs det korrigeringer.

I dialogen med Nettavisen trakk jeg frem en rekke «lyspunkt», som jeg forstår ikke betyr noe som helst for de overnevnte. Endringer som for mine søstre i Iran er kvantesprang, men som latterliggjøres av og nedgraderes av demokratiforkjempere i Norge. På tross av 42 år med sanksjoner og konservativt styresett, viser utviklingen i Iran etter revolusjonen at kvinners sosiale status tar steg i riktig retning, små steg, men viktige steg. Tilstedeværelse i samfunnet de siste tiårene, fra universiteter og vitenskapelig sentre til arbeidsmarked. Selv om det er en lang vei å gå for å oppnå det ønskede, er det langt fra rettferdig å ignorere denne utviklingen. Utviklingen går dessverre sent, men hva kan man forvente når verdens sanksjoner utarmer folket i Iran, og lar de konservative kreftene styre.

annonse

Før revolusjonen klarte de fleste kvinner ikke engang skrive navnene sine. I dag har 90% av kvinnene i Iran utdannelse. Antall kvinner med universitetsutdanning har økt fra 6% til 45% og nå har 22,7% iranske kvinner fullført ferdig høy utdannelse. Noe som jeg vet engasjerer Norge: Det totale antallet kvinnelige medaljer i verdensmesterskap for iranske kvinner før revolusjonen var fem, nå har kvinnelige idrettsutøvere 160 medaljer i verdensmesterskap. Iran hadde ingen kvinnelige forlag før revolusjonen, i dag finnes 712 kvinnelige forlag i Iran, disse forlagene har bøker spesielt for kvinner. Reduksjon av mødredødsfall under fødsel er redusert med 90% sammenlignet med før revolusjonen. Nå er det 2100 kvinnelige professorer ved universitetene i Iran, før revolusjonen var det 100.

Forventet levealder for kvinner i Iran har økt fra 54 år til 78 år. Høyeste deltakelse av kvinner i politikken noensinne. Positivt eller ei, tusenvis av kvinner tar i dag ut skilsmisse, i større grad i noen gang får kvinner eneansvar for barna etter samlivsbrudd. For vesten, helt ordinære rettigheter, men for mine søstre og medsøstre betyr dette noe, det gir håp. Og dette på tross av sanksjoner og et indre styre som preges av mannens premisser.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon