Antonio Gramsci. Foto: Wikipedia
annonse
annonse

Hvordan kan man mest effektivt gjennomføre en kommunistisk revolusjon? Svaret en ung marxist skrev seg frem til under et fengselsopphold for nesten 100 år siden preger vår tid mer enn du kanskje er klar over.

Antonio Gramscis (1891 – 1937) idéer har i snart et århundre vært ytre venstres viktigste våpen for å radikalt endre samfunnet i deres bilde. Selv om analysen har vært en åpen hemmelighet, er det først nå at høyresiden virkelig har fått øynene opp for den.

Gramsci ble født 22. januar 1891 på Sardinia, Italia. Som toåring pådro han seg Potts sykdom, noe som medførte at han fikk en deformert ryggrad som gjorde ham pukkelrygget. Han studerte filologi og språkvitenskap på universitetet i Torino. Det var her han ble introdusert til og gjorde seg kjent med arbeidet til Benedetto Croce (1866 – 1952) og Giovanni Gentile (1875 – 1944), som gjorde ham bevisst på den viktige relasjonen mellom kultur og politikk. Dette ville senere påvirke hans tenkning.

annonse

Han fullførte aldri studiene, da han ble mer og mer engasjert i politikk. Først i det italienske sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano), deretter som en av grunnleggerne av sentralkomitéen til Partito Comunista d’Italia (senere Partito Comunista Italiano) i 1921.

I 1926, fire år etter at Benito Mussolini var blitt statsminister i Italia, ble Gramsci sammen med andre ledende kommunister arrestert og dømt til 20 år i fengsel. Pga. forverret helse ble han innvilget løslatelse 11 år senere. 46 år gammel døde han av hjerneblødning på et sykehus i Roma den 27. april 1937 , bare noen dager etter at han var satt fri.

Det var under fengselsoppholdet han skrev Fengselsnotatene (også kalt Fengselsopptegnelsene) som nå, 84 år etter hans død, gjør Gramsci dagsaktuell.

annonse

Det er idéene til, snarere enn mannen Antonio Gramsci, vi vil se på i denne biografien.

Nylig introdusert i Norge

Gramsci kom sent til Norge. I serien Cappelens upopulære skrifter ble Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916 – 1926 oversatt til norsk og publisert i 2019, og året etter ble Utdrag fra Fengselsopptegnelsene utgitt.

For de som leser Document.no er ikke Gramsci et nytt navn, den konservative nettavisen har siden 2010 hatt over 20 leserinnlegg og artikler som i ulik grad har tatt for seg betydningen Gramsci har hatt for venstresidens kulturkamp.

Les også: En minoritet kan endre samfunnet

Gramsci sa (fritt oversatt) at “sosialisme er nettopp religionen som må overvelde kristendommen”, så det er kanskje ikke så overraskende at også den kristne avisen Norge i Dag har advart mot revolusjonen Gramsci argumenterte for. Redaktør Finn Jarle Sæle har publisert en interessant lederartikkel om tankene bak avkristningen av Norge, og hans kone Anita Apelthun Sæle skrev i en kommentarartikkel om hvordan kristendommen kan kontre kulturmarxismen og redde Vesten.

I Resett har Gramsci så langt vært et uskrevet blad, med noen hederlige unntak som da en leser kommenterte under en artikkel at «frp’ere burde lese mer Antonio Gramsci og mindre Milton Friedman».

Det gleder meg derfor å kunne gi Resetts lesere en kort introduksjon til Antonio Gramsci, hans idéer og påvirkning.

annonse

Fra marxisme til kulturmarxisme

Hans viktigste arbeid var kjent i Frankfurterskolen, men ble ikke oversatt til engelsk før 1971. Oversettelsen fant sted på University of Notre Dame under ledelse av Joseph Buttigieg, faren til den Demokratiske presidentkandidaten Pete Buttigieg (nå transportminister i Joe Bidens regjering).

Matematiker, kulturkritiker og medforfatteren av boken Cynical Theories, James Lindsay, kaller Gramsci for koblingen mellom Karl Marx og dagens «woke»-venstreside.

Les også: Vi som ikke er woke

Marx beskrev en konflikt mellom klasser som han mente kom av ulike posisjoner i økonomien og en urettferdig asymmetri over kontrollen på produksjonsmidlene som førte til at arbeiderne ble utnyttet av kapitalistene.

Marx beskrev videre en overbygning, tenkt som statsforvaltingen, samfunnets politiske, sosiale og kulturelle institusjoner, inkludert jus, politikk, religion, kunst og filosofi.

Denne overbygningen forstod Marx som sterkt betinget av samfunnets underliggende økonomiske forhold, også kalt «materielle basis».

Dette var bakteppet for Gramscis arbeid. Karl Marx hadde argumenter for at den regjerende klassen brukte tvang og samtykke til å manipulere arbeiderklassen til å tro at det rådende systemet var ønsket og naturlig.

Gramsci utvidet denne analysen ved å introdusere konseptet om hegemoni for å beskrive hvordan den regjerende klassen etablerer og beholder sin kontroll i samfunnet ved å lure massene til å tro at det rådende systemet er slik det burde være.

Han brøt delvis med Marx’ syn på at overbygningen var utledet fra økonomiske forhold, ogfokuserte heller på hvordan overbygning som frittstående faktor kunne forklare hvordan borgerskapets normer, verdier og forståelsesmåter blir «sunn fornuft» og samfunnets offentlige opinion.

Les også: Når motkultur blir mainstream

annonse

Gramscis oppfatning av hegemoni innebærer altså at den herskende klassen støtter seg på en kombinasjon av ulike sosiale institusjoner for å sikre sin makt og kontroll. Gramsci skiller mellom politiske institusjoner som rettssystem og politiet på den ene siden, og sivile institusjoner som kirken, familien og utdanningssystemet på den andre.

Han argumenterte for at statens maktutøvelse er tosidig: På den ene siden det politiske samfunnets «herredømme», det vil si myndighetenes utøvelse av vold og tvang, og på den andre siden sivilsamfunnets «ledelse», det vil si det kulturelle hegemoniet og konsensusen.

Bevæpnet med denne kunnskapen ønsket han ikke bare å analysere situasjonen, men presenterte en pragmatisk vurdering av hvordan marxister kunne ta makten.

Han foreslo to alternativer: Manøvreringskrig eller posisjonskrig. Førstnevnte er en klassisk voldelig revolusjon, men Gramscis analyse var at dette ville fungere dårlig i vesteuropeiske land med godt utviklede sivile sektorer. Derfor anbefalte han heller en langvarig, lavintensiv kulturkamp (også kalt metapolitikk) for å undergrave og overta samfunnets institusjoner, slik at samfunnets holdninger kunne endres og dermed føre til politisk endring.

Det finnes nok av historiske eksempler på at en slik tilnærming er effektiv.

I Kina gjennomførte Mao en brutal kulturrevolusjon for å sikre sin makt. Da den var over etter mer enn ti år, var ingen i stand til å stå imot Det kinesiske kommunistparti fordi det ikke fantes noen kulturell opposisjon. Slik ble ettpartistaten konsolidert.

Les også: Derfor rives USA nå i filler

Et annet eksempel er det som nå skjer i USA, men i motsetning til i Kina skjer kulturrevolusjonen først, så endres antall dommere i høyesterett, retten til å bære våpen reduseres, millioner av nye velgere med «rette meninger» importeres, og ytringsfriheten blir spist opp av stadig flere «hatprat»-lover. Slik skapes et samfunn der venstresiden alltid har makten.

Revolusjon fra venstre eller høyre?

Er man bevisst taktikken som brukes, er det lett å se at vi nå står midt i et forsøk på maktovertakelse fra ytre venstre i Vesten generelt og USA spesielt. Marxistene lyktes ikke med voldelig revolusjon i Vest-Europa på 1920- og 1930-tallet, men godt hjulpet av Gramscis ideer kan de vinne en posisjonskrig nå.

Vi slipper ikke unna her i Norge heller. At 37% av norske lærere i 2005 stemte SV og at nesten hver tredje på SVs lister i 2015 var en lærer, er et betydelig større problem enn høyresiden har tatt inn over seg.

Kunnskapsministerens forsøk på å erstatte historiefaget med et nytt propogandafag om “menneskerettigheter” kan og bør etter min vurdering også sees i denne sammenhengen.

Les også: Ny forskning: Norske lærebøker i historie fremstiller konsekvent europeere som overgripere, og skjønnmaler islam.

Gramscis bibliografi innbefatter mer enn 15 000 tekster. Han har inspirert populærkultur og akademisk debatt, og det er anerkjent innen akademia at hans tanker om hegemoni har vært med på å vitalisere marxistisk tenkning.

For de som vil forhindre og reversere den pågående marxistiske kulturrevolusjonen og lære mer om Gramsci, kan jeg anbefale forfatteren Alain de Benoists trilogi View from the Right.

De Benoist er idéhistoriker og grunnlegger av den franske tankesmien GRECE. I fire tiår har han ledet en motstrøm i kulturkampen. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Vest-Europas største kulturelle og dermed politiske motstandsvilje mot multikulturalismen, finnes i nettopp Frankrike.

Det er opp til oss. Enten lar vi «woke»-psykopatene vinne, eller så følger vi de Benoists eksempel, tar opp hansken og går helt og fullt inn i kulturkrigen.

 

 

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon