Jonas Gahr Støre under Arbeiderpartiets landsmøte. Foto: Terje Pedersen / NTB
annonse
annonse

At Ap ønsker seg regjeringsmakt, det er opplagt. Men hva vil de gjøre med makten, det er det langt vanskeligere å få fatt på. Kanskje fordi motivet knapt er salgbart? Selv med riksmediene på sin side?

Ap-leder Jonas Gahr Støre. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Med sistnevnte som vanligvis koordinert. Men heller ikke de vil eller kan fortelle oss retningen, helt skummelt dette. Men at valget til høsten er Jonas Gahr Støre sin siste sjanse til å bli statsminister, det synes rimelig klart. Han står litt i veien for seg selv som en gammel, «gråkatt» blitt. Selv sommerlig solbrenthet kan ikke helt tildekke realitetene. Det er litt synd på ham, han vil så gjerne. Men noe mangler. Og partiet har ikke en Thorbjørn Berntsen i reserve. Trond Giske er utgått på dato. Selv med riksmediene på Ap sin side er det tydeligvis vanskelig å sparke liv i gamle skrotter. De foretrekker Erna Solberg med samme politikk, men gidder knapt å stemme til høsten en gang.

Les også: Om nasjonalisme og vårt daglige brød

annonse

Kalkylene i politikkens verden går ut på hva som lønner seg kortsiktig, ikke hva som langsiktig er best for oss og landet. Parti-streberne bare mauler på, nær som hakk i plata. Akkurat det er det triste – og det gjelder alle stortings-partiene, ingen forandring i sikte. Det enkleste, nemlig å sette fedrelandet først, synes totalt uaktuelt og altfor gammeldags blitt. I et land som svømmer i oljerikdom, overmot og korrupsjon. Som slik tiltrekker seg folk av den feile sorten. Men kanskje slår til slutt den sunne fornuften gjennom før det er helt for sent. Med et høstens protestvalg for positiv reell forandring. Løgnere fordrar ikke sannhet. Derfor arbeider riksmediene (som har gjort seg til folkets fiender) for globalismen og mot Norge og et sant demokrati. Men nye partier kan gjøre susen?

Nedsidene av innvandring og globalisme turde være godt kjent og synlige. Selv om sterke krefter nær desperat forsøker å tildekke sannheten. Men å innrømme å ha tatt feil, senest regjeringen med slett Covid19-administrasjon, det sitter langt inne. Motivet, det å komme seg over sperregrensen, synes spesielt å tilhøre KrF. Men skal vi tro Resett-kronikken «KrF vil ta imot tusenvis av kvote-flyktninger og hundrevis fra Moria-leiren», er strategien mer naiv godhetsstyring. På engelsk kalles det «double-down» det vil si mer av samme og «bid’em high and sleep in the street»-politikk. Resett skrev om dette før KrFs landsmøte på basis av opplysninger fra innsiden. Stakkars partileder Kjell Magne Ropstad, han må ha flere enn Knut Arild Hareide å gremmes over. Unnskyld meg, min oldefar hadde et utrykk med 1895-gyldighet fremdeles: «Du kan sende en stut til Amerika, men du får ikke annet enn en stut tilbake».

Les også: Mediemakten er blitt totalitær

Foto: Gorm Kallestad / NTB
annonse

Og når vi først snakker om stuter, hele Stortinget synes fylt med selvgode stuter på tvers av alle partigrensene. En stute-forsamling som har glemt all nasjonal retningssans i sitt egoistiske karrierejag, enten det – eller de tør ikke annet lenger… Men uansett stuter eller kviger, for ikke å forglemme sistnevnte, «innavlen» må friskes med nytt blod. Prosjektet nå heter «Stortingsfornyelse» og må gis topp prioritet, selv om alle de nåværende representantene ryker ut. For hva har vi folket å tape på det? Nye reelle folke-representanter, ikke daffe parti-representanter må på plass i Stortinget om demokratiet skal ha en sjanse overhodet til å «begynne å fungere». Alternativet ellers er et fortsatt «skjult partidiktatur». Noe riksmediene ønsker og vil sloss for på innpust og på utpust, hver eneste dag i uken, tro ikke annet. Og verst, finansiert av staten, med dens vitende diktatoriske vilje. NRK er vårt Pravda, bare mer utkrøpne.

Foto: REUTERS/Jon Nazca

Da er vi tilbake til dagens overskrift om motivene og kalkylene. For valget er kun en for makten demokrati-fasade, hvorved fordelsfolkene fortsetter å lure oss trill rundt. Makten vil ingen forandring ha i sin ønskede tornerosesovende verden. Med skjult, og ikke-skjult korrupsjon og nepotisme. For den ikke-skjulte korrupsjonen står UD som selve «ball-fordeleren», og u-hjelpen og utenrikspolitikken er det store flytende isfjellet hvor vi kun ser spissen, ikke den store massen under havflaten. EU er økende korrupt, FN har alltid vært det, og det globale spillet er pill råttent. Alle aktive aktører vet det. Men før de selv er ute av rød sone (som pensjonerte og velhavende) holder de egoistisk kjeft, ikke jeg. Hvilket samtidig forklarer hvorfor riksmediene ikke vil trykke meg. For jeg forstyrrer sosialistidyllen.

Les også: Våre politikere vil bytte oss ut

Jeg pretenderer ikke å være allvitende; ei heller å ha detaljløsninger: En venn ledet en stor bedrift og ble bedt om å bli styreformann i et annet foretagende. Han kjente dets leder og takket nei med disse ordene: «For å ha ansvaret for den direktøren, må man sitte oppe i brystlommen hans dag og natt og passe på, takk, men nei-takk». Men i det offentlige, i motsetning til eierstyrte bedrifter, er der ingen som passer bunnlinjen ei heller disiplinen av truende konkurs gjennom dårlig drift. I det private er det litt snusk, men den virkelige korrupsjonen tilhører den offentlige sektoren og mest den internasjonale delen. Dem som har fulgt med på sosiale medier har fått med seg så pass, at privat snusk er lommerusk sammenlignet med det som skjer på statsnivå i den store stygge globalistverdenen.

Konklusjon: La oss ta vare på Norge og sette oss selv først til en forandring. Allerede lenge nok har milliardene fått trille til utenverdenen gjennom korrupt u-hjelp og annen falsk politikk.

Politisk diskusjon er blitt umulig i dette indoktrinerte landet

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon