Resetts redaksjonssjef Lars Akerhaug. Foto: Privat
Resetts redaksjonssjef Lars Akerhaug. Foto: Privat
annonse
annonse

Og det er fullt mulig å vise empati selv om man er kritisk til høy innvandring.

Det skapte debatt da VG-kommentator Shazia Majid i et lengre intervju i  Minerva hevdet at innvandringsdebatten «inviterer til fest for empatiløse menn». 

– Det er aldri en uke uten at innvandringsdebatten gjør livet litt vanskeligere, sa Majid i intervjuet, og fortsatte slik:

– Du har profilerte debattanter – som Kjetil Rolness – som skriver poster som i og for seg kan ha gode poenger, men ikke er preget av noen ordentlig respekt for menneskene man skriver om. Det kan bli monomant, og postene har en eggende effekt på mange av leserne. Når innvandringsdebatten blir slik, inviterer den til fest for alle empatiløse menn, sier Majid.

Hun mener også at innvandringsdebatten i Storbritannia og USA er bedre fordi «de store mediene der pakker inn stoff om minoriteter på en helt annen måte enn i Norge.» 

annonse
Shazia Majid er kommentator i VG. Foto: Skjermbilde fra VG profil.
Shazia Majid er kommentator i VG. Foto: Skjermbilde fra VG profil.

Dette har fått blant annet Kjetil Rolness til å reagere. I et innlegg i Medier24 langer han ut mot henne og konstaterer at hun er «personlig» og «usaklig». 

Jeg har selv skrevet mye og mange ganger både om hvordan høy innvandring over tid til Norge svekker vår økonomiske bærekraft. Det er et standpunkt jeg står inne for. Jeg synes likevel ikke det er merkelig at det kan være utfordrende å oppleve å bli «satt en prislapp på». 

– Fra et personlig perspektiv, for en som ikke kan noe for at foreldrene hennes kom til Norge: Jeg syntes det var veldig sårt å bli satt en prislapp på. Det er en menneskelig reaksjon. Om vi er alenemødre, eller svarte, eller funksjonshemmede: Vi er jo tapsprosjekter. Kvinner er tapsprosjekter! Som menneske er det sårt, sier Majid til Minerva.

Spørsmålet er hva vi som ikke ønsker fortsatt høy innvandring til Norge vinner på å avfeie slike argumenter.

Når for eksempel Frp-leder Sylvi Listhaug advarer mot å pakke inn debatten i «empati» og og viser til at man i Sverige i tiår har pakket alt inn i bomull og empati, gjør hun det enkelt for seg selv. 

annonse

For det er en form for intellektuell latskap å ikke vurdere hvordan et argument påvirker og oppfattes av de du snakker om. 

Alle vanskelige ting

Majid sier nemlig også at hun mener det går an å snakke om alle vanskelige ting i innvandringsdebatten, så lenge man gjør det med et «godt hjerte».

Samfunnsdebattant og sosiolog Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX
Kjetil Rolness.

Og jeg tror selv at jeg har grunn til å lytte til hva hun har å si. For ofte har det nok vært sånn at jeg har formulert meg på måter jeg visste ville skape sterke reaksjoner fra motparten, heller enn å prøve å overbevise mine meningsmotstandere om at de tar feil. 

Jeg mener ikke at man trenger å unnskylde seg eller presisere at man ikke er rasist eller fremmedfiendtlig hver gang man sier eller skriver om innvandring og integrering. Men jeg mener heller ikke at det er nødvendig eller klokt å insistere på å bruke formuleringer eller begreper som gjør at andre blir såret eller føler frykt. Man trenger ikke frykte å bli «woke» eller være en medløper for identitetspolitikk av den grunn. Vi trenger bare å møte hverandre som medmennesker, på tross av politiske forskjeller. 

Derfor er kritikken av Majid dessverre et eksempel på hvordan en del innvandringsskeptikere automatisk går i forsvarsposisjon, i stedet for å lytte til motparten og høre hva han eller hun har å si. I Minervas artikkelserie har Halvor Fosli en annen og mer konstruktiv tilnærming, når han etterlyser intellektuelle miljøer som ønsker å bredde seg ut, og er opptatt av å bli tatt seriøst også utenfor sin egen harde kjerne.

Sylvi Listhaug er leder i Fremskrittspartiet. Foto: NTB Scanpix
Sylvi Listhaug er leder i Fremskrittspartiet. Foto: NTB Scanpix

– Tilliten mellom de nåværende innvandringskritiske miljøene som HRS og Document og resten av det offentlige ordskiftet har brutt sammen. Likevel er det disse miljøene som har tatt den innvandringskritiske plassen i det offentlige ordskiftet, men uten at de er egnet for å overbevise noen utenfor sin egen leserkrets om utfordringer som knytter seg til innvandring og integrering og konkluderer med at  «framtidige konsekvenser av masseinnvandringen som startet forsiktig om lag rundt 1970 fortjener å bli tatt mye mer seriøst innen alle politiske partier og tankeretninger».

Og så er det slik at i tillegg til at man helt generelt alltid bør etterstrebe å opptre med hjertevarme også i polariserte debatter, også er et strategisk spørsmål. Den harde kjernen som applauderer harde budskap er allerede overbevist om at man trenger å begrense innvandringen til Norge sterkt. De kan være nyttige for å vinne valg, slik Sylvi Listhaug ønsker, eller for å høste likes på Facebook, som Kjetil Rolness gjør. Men for å skape politiske endringer må det mer til. 

I realiteten avgjøres sannsynligvis Norges fremtid som innvandringsland de neste fire eller kanskje åtte årene av to per i dag sosialistisk orienterte partier, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I begge partier finnes det krefter som ønsker en mer liberal og en mer restriktiv asylpolitikk. De fleste medlemmene i begge partiene befinner seg sannsynligvis et sted på midten. Det er disse man må forsøke å overbevise. Da nytter det ikke å gjøre som Kjetil Rolness, og skjelle ut meningsmotstanderne for å være usaklige. 

annonse

Vi som ikke er woke

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon